Mens jeg sitter her og venter på tordenværet på årets lengste dag, drikker jeg kald aroniasaft som har nøyaktig samme farge som dette blekket.

Rohrer & Klingners Alt-Bordeaux har en litt dempet, rød-lilla farge, som varierer fra rosa til dyp burgunder. (I de lyseste feltene ligner fargen faktisk litt på Sailor Yozakura, som jeg skrev en omtale av for en liten stund siden.) I våte felter får blekket en mørk/svart halo, men det har ikke noe skinn. Fargevariasjonene er ganske subtile i skrift, og fargen er stort sett den samme uavhengig av splittbredde.

Blekket flyter fint i alle pennene jeg prøvde, og det virker ganske vått. Tørketiden på Rhodia-papiret var på rundt 20 sekunder, og det er, som vi ser, absolutt ikke vannfast.

På porøst papir får blekket en jevnere og litt lysere farge, og fjærer en tanke utover i papiret. Blekket var såpass vått i pennene jeg prøvde, at det også blødde litt gjennom til baksida.

Jeg har bare tre Rohrer & Klingner-blekk, men jeg synes jeg kan se at de har noen viktige karakteristikker til felles: Blekkene jeg har prøvd flyter alle godt og oppfører seg bra i pennene; navnene på blekkene holder det de lover, og er veldig beskrivende; fargene er pene og litt dempet (naturlige), og de har ikke noe «ekstra dilldall» (skinn, ekstreme fargevariasjoner, skimmer e.l.). Men siden de ikke skriker høyest om oppmerksomheten din, flyr de kanskje dessverre også litt under radaren?

Liv Mogstad Strickert er fast skribent på Pennen er mektigere, og prøver å publisere blekkomtaler annenhver torsdag.