Det er omtrent ett og et halvt år siden jeg kjøpte min Montblanc Writer’s Edition Dumas på en dansk nettauksjon. Den har siden da vært en av de absolutte kronjuvelene i fyllepennsamlingen min, og en av pennene jeg liker best å skrive med, men jeg har aldri skrevet en omtale av den. Nå fikk den også litt ekstra oppmerksomhet i forbindelse med Praktisk info med Jon Almaas, så da tenkte jeg det var på tide å dedikere et eget innlegg til denne pennen.

Montblanc har jevnt over et veldig godt rykte, og forventningene mine til denne pennen var skyhøye da den ankom. Skuffelsen var derfor ekstra stor da den ikke skrev spesielt godt til å begynne med. Den kom i et sett sammen med to kulepenner av samme modell. Jeg kjøpte settet hovedsaklig fordi jeg så mitt snitt til å skaffe meg en Montblanc Writer’s Edition til en høvelig god pris, ettersom det var få bud i auksjonen, og oppdaget altså da jeg prøvde å skrive med den at den hadde en ganske heftig barnerumpe, altså at spissen på de to tindene var såpass avrundet at de så ut som en liten rumpe. Dette førte til at blekket ikke kom helt ned til papiret, og pennen slet med å skrive noe særlig.

Jeg måtte dermed justere splitten selv, ved å slipe ned barnerumpen, og polere den. Da det var gjort skrev den helt eksemplarisk, og har gjort det siden. Problemene med splitten fortalte meg at selv om pennen var over tjue år gammel, var den antakelig aldri brukt. Jeg har en mistanke om at forrige eier hovedsaklig kun brukte kulepennene, og at fyllepennen hadde ligget mer eller mindre ubrukt.

Denne pennen er den femte i rekken av Montblancs Writer’s Editions, og kom ut i 1996. Den hedrer forfatteren Alexandre Dumas, og har en rekke referanser til det som kanskje er den franske forfatterens mest kjente roman, nemlig «De tre musketerer». Pennekroppen er laget av marmorert grå-grønn akryl, og det løper tre gullsøyler nedover pennen som symboliserer de tre musketerene. Klipsen har form som en kårde, og hettebåndet har inngraverte fjær, som kanskje sikter til fjærene musketerene hadde i hattene sine. Splitten er i 18K gull, og har inngravert en fransk «fleur-de-lis», som også spiller en viktig rolle i romanen. Til slutt er forfatterens signatur inngravert øverst på hetta.

En morsom ting med signaturen: da pennen først kom ut hadde Montblanc brukt feil signatur: nemlig Alexandre Dumas’ sønns underskrift i stedet for forfatterens egen signatur. Da dette ble oppdaget kalte Montblanc pennene tilbake, men mange av dem var allerede solgt. Man kan den dag i dag finne begge versjonene på Ebay, og de går for omtrent samme pris. Pennen min har riktig signatur.

Skrivemessig er dette en av de mest lettskrevne pennene jeg har. Splitten glir utrolig godt over papiret, og legger igjen en generøs mengde blekk. Det står ikke på splitten hvilken tykkelse den er, men jeg vil nok klassifisere den som en bred splitt (broad). Pennen i seg selv har samme fasong som Montblanc 139 fra tidlig på femtitallet. Det er en tykk penn, men den er også forholdsvis kort. Splitten på sin side er blant de største Montblanc lager. Det er en #9-splitt, i samme størrelse som på Montblanc Meisterstück 149. Normalt forventer man at såpass store splitter skal flekse litt, men det gjør ikke denne. Den er rett og slett ganske rigid, uten at det på noen måte forringer skriveopplevelsen.

Pennen ligger ellers usedvanlig godt i hånda, selv om den er tykkere enn de fleste andre penner, og dermed kan føles litt uvant til å begynne med. Det er en penn man kan skrive med i timesvis uten å bli sliten. Med sine 37 gram er den også en forholdsvis tung penn, men man tenker ikke over det når man skriver med den. Mesteparten av vekten ligger i pennekroppen, og hetta er ganske lett, så man kan fint sette den bakpå pennen uten at det ødelegger balansen.

Hvis man vil ha denne pennen, er den forholdsvis lett å finne på Ebay, men man må regne med å betale en del. Prisen varierer, men den går stort sett for 10-12 000 kroner og oppover. Skal man ha et sett med tre penner må man stort sett regne med 20 000 kroner eller mer. Av og til kan man selvfølgelig være heldige, slik jeg var, og finne dem på nettauksjoner hvor det kanskje er litt færre om beinet, og ikke minst hvor det ikke er så mange som vet hva de faktisk er verdt. Jeg betalte 4 500 danske kroner for hele settet og et Montblanc penneetui, og etter frakt og moms endte totalbeløpet opp på rundt 8 500 norske kroner. Det er faktisk ikke så ille for en penn av dette kaliberet, spesielt når den også kommer med to tilhørende kulepenner.

Personlig synes jeg dette er en av de fineste pennene i Writer’s Edition-serien til Montblanc, og det er en penn jeg har blitt veldig glad i. Man ser på den at den er en spesialversjon, og den har en hel bråte med fine detaljer. Samtidig har Montblanc klart å tøyle det hele slik at den ikke blir for overdådig. Den oser av klasse og eleganse, men er også en penn som er laget for å brukes, ikke bare ligge på utstilling. Mens mange andre tyske penner (inkludert mange Montblanc-modeller), ofte virker litt for rene og sterile, designet av industriell tysk pragmatisme, opplever jeg at Montblanc Writer’s Edition Dumas er en penn med sjel, en penn som puster liv i bokstavene og ordene i det du fører den over papiret. Og slike penner skal man lete lenge etter.