Pilot Falcon blir ofte trukket fram både som en god inngangsportal til gullsplitter, og som en av de bedre moderne flekssplittene. Selv har jeg et ekstra godt forhold til denne pennemodellen, ettersom det var den som for alvor vekket fyllepenninteressen i meg. Det er ikke en penn jeg bruker så veldig mye nå lenger, men den har likevel en spesiell plass i hjertet mitt. Og det at jeg har blogget om fyllepenner i et og et halvt år nå uten å skrive en omtale av den er jo synd og skam, så la oss bøte på det i dag!

Ved første øyekast ser ikke Pilot Falcon så veldig spesiell ut. Tvert imot, den har en størrelse og fasong som riktignok har en klassisk eleganse, men som likevel er litt kjedelig, og den kommer heller ikke i så veldig spennende farger. Men når man tar av hetta legger man raskt merke til splitten. Det er ingen ting med denne splitten som er standard, og den likner ikke på noen andre pennesplitter på markedet. Det er her pennen har fått navnet sitt fra: Falcon. Splitten er nemlig utformet som et falkenebb. Og formen på splitten er ikke det eneste spesielle med den.

Måten den skriver på er nemlig også ganske unik. Jeg vil ikke si at den er superfleksibel, i hvert fall ikke sammenlignet med flekssplitter fra fyllepennens gullalder, men når det kommer til moderne fleks er dette noe av det bedre du får tak i. Splitten har en mykhet som man ikke finner i noen andre penner på markedet. I hvert fall ikke blant de jeg har prøvd, og i denne prisklassen. Det er ikke bare det at du kan få veldig god strekvariasjon med den, men at du kan oppnå dette samtidig som du skriver uanstrengt. De siste årene har det kommet en del splitter med betegnelsen «fleks», men i de fleste tilfeller må man bruke en del krefter på å utnytte denne fleksibiliteten. Slik er det ikke med Pilot Falcon. Man kan skrive helt normalt og avslappet, og likevel oppnå god linjevariasjon. Man må faktisk nesten passe på at man ikke tar i for mye, for splitten sprer beina villig utover, og hvis man ikke er forsiktig blir det raskt en ganske «vovet» strek. Det er også god blekkflyt hele veien, og splitten danser seg bortover papiret like glatt som en kunstløper på blank is.

Pennen min har en splitt i tykkelse «soft fine». Velger man extra fine vil man nok oppleve at den skraper litt mer, og velger man medium eller bred splitt vil det antakelig gå på bekostning av strekvariasjonen.

Jeg er, som mange sikkert har oppdaget forlengst, godt over snittet glad i myke og fleksible splitter, så hvorfor bruker jeg ikke Pilot Falcon-pennen min mer enn jeg gjør?

Vel, det skyldes flere faktorer. For meg er denne pennen i minste laget (jeg liker store penner), og med sine 19 gram (10 uten hetta) er den også for lett. Det kjennes ut på meg som at den mangler noe. Men igjen: jeg er glad i penner med litt tyngde, og det gjelder jo ikke alle. Det finnes dessuten en metallversjon av Falcon som er noe tyngre. Jeg synes også at det generelle utseendet på pennen er litt kjedelig, og foretrekker mer spennende materialer og farger. Når det er sagt, bruker jeg denne pennen en del på jobb. Den skriver tynt nok til at den kan brukes på vanlig kopipapir uten å blø gjennom, samtidig som at den myke splitten gjør jobbnotater til en fryd. Jeg synes også det er en fordel at pennene jeg bruker på jobb ikke roper «HEI! SE PÅ MEG!» til alle som befinner seg i rommet. Det er gøy å få litt oppmerksomhet for skriveredskapene sine en gang i blant, men jeg har ikke noe behov for å være samtaleobjektet i hvert eneste møte.

Metallversjonen av Pilot Falcon kan kjøpes hos Tudos, og koster kr. 2.799,-. De har så vidt jeg vet ikke resin-versjonen inne, men den kan for eksempel kjøpes hos Goulet Pens, og koster $152. Metallversjonen er en del dyrere, men i den kan man til gjengjeld bruke en Con70-omformer, som har større kapasitet, og er en generelt mye bedre omformer enn Con40, som man må bruke i resin-versjonen. Uansett hvilken av de to versjonene man ender opp med, kan man være viss på at man får mye for pengene når man kjøper en Pilot Falcon, og man vil ikke klare å finne en tilsvarende splitt på noen annen penn.

Da jeg begynte med fyllepenner kjøpte jeg først en Faber-Castell Basic, som i og for seg var en god penn, men som ikke hadde en veldig spennende splitt. Et halvt års tid senere kjøpte jeg penn nummer to, en Pilot Falcon, og fra det øyeblikket jeg prøvde den for første gang var jeg solgt. Jeg innser at denne pennen koster litt mer enn de fleste er villig til å bruke på sin første fyllepenn, men hvis man har mulighet til å kjøpe den vil den garantert gi brukeren et helt annet bilde på hva en fyllepenn kan være enn de billigere starter-pennene. Det fungerte i hvert fall veldig godt for meg, og denne lille pennen skal ha mye av æren for at jeg anser fyllepenner som en av de viktigste interessene mine i dag.