Jeg skrev mitt første blogginnlegg om fyllepenner for litt over to år siden, den gangen som gjesteskribent på Blekkflekken. Pennen jeg valgte å fokusere på i det innlegget var Visconti Homo Sapiens London Fog, som var en penn jeg kjøpte i New York da jeg var der høsten 2016. Jeg har egentlig ikke skrevet så mye om denne pennen siden den gang, annet enn å nevne den i en del sammenhenger, men det er en spesiell penn for meg, og jeg syntes den fortjente et eget innlegg også her på denne bloggen.

Splitten på denne pennen har gått gjennom flere runder med justeringer fra jeg kjøpte den og til i dag. Etter jeg kjøpte den fant jeg ut at den hadde barnerumpe, et fenomen hvor tindene på splitten er polert runde, slik at tuppen på splitten ser ut som nettopp en barnerumpe. Dette fører til at blekket ikke blir ledet helt ned til papiret, og gjør at man kan oppleve at pennen ikke starter, eller at blekkflyten plutselig stopper opp. Dette var veldig lenge den dyreste pennen jeg hadde, og det tok lang tid før jeg turte å gjøre noe med dette selv.

Men etter å ha gjort en god del research om justering av splitter, og ikke minst prøvd meg fram på en del billigere penner, ga jeg denne pennen et par runder med micro-mesh, og fikk polert ned splitten litt slik at den skrev mer pålitelig. Et annet problem splitten hadde, og som egentlig ble verre etter at jeg justerte den selv, var at den skrev ekstremt vått. Det kunne være gøy i noen sammenhenger, men det gjorde at pennen var vanskelig å bruke til normal skriving. Dermed ble den liggende ubrukt i lange perioder. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle justere den selv for å tørke den opp litt, så jeg ventet til det bød seg en anledning for å få noen andre til å se på den.

Jeg tok med meg pennen til London da jeg var på penneshow der i oktober i år, i håp om at det ville være en splittekspert der som kunne hjelpe meg. Der var det en kar som het John Sorowka, som tok en titt på splitten, bøyde litt på den, og det var alt som skulle til. Plutselig, tre år etter at jeg kjøpte pennen, var blekkflyten endelig fikset.

Men: et resultat av justeringen som Sorowka gjorde, var at vinkelen mellom splitten og papiret nå var litt annerledes enn før. Det gjorde at splitten ikke lenger var så glatt som tidligere, og at den lugget litt på oppstrøkene. Dermed ga jeg den selv en ny runde med micro-mesh-polering etter at jeg kom hjem fra London, slik at den skulle bli helt perfekt.

Og perfekt har den jaggu meg blitt. Jøye meg… Den har nådd et punkt nå hvor jeg ikke tror den kan bli noe bedre. Den har helt riktig feedback for min smak, blekkflyten er akkurat passe, den har litt strekvariasjon, men ikke for mye, og den produserer strek kun under sin egen vekt. I tillegg ser hele pennen helt fantastisk ut, skjønt det har den jo alltid gjort, og ligger utrolig godt i hånda, med akkurat riktig vekt og balanse. Hva mer kan man be om i en penn?

Jeg har alltid vært glad i denne pennen. Den har hatt en spesiell plass i samlingen min helt siden jeg kjøpte den. Den var den første virkelig dyre pennen jeg hadde, og den ble kjøpt nærmest på impuls. Jeg husker at jeg hadde sett bilder av den på forhånd, men bestemt meg for at jeg ikke hadde råd til den. Jeg gikk inn på Fountain Pen Hospital i november 2016 med det formålet å kjøpe en Homo Sapiens Bronze Age. Men de hadde ikke den i splittstørrelsen jeg var ute etter, og jeg fikk prøve denne i stedet, for å få et inntrykk av hvordan en Visconti Dreamtouch-splitt i Fine skrev. Jeg tror ikke selgeren heller egentlig regnet med at jeg faktisk ville kjøpe den, men etter å ha vært inne på butikken i en times tid tuslet jeg glad og fornøyd ut med en London Fog i hendene.

Denne pennen er ikke bare en penn for meg, men også et minne om turen til New York, og ikke minst mitt første besøk på en ordentlig fyllepennbutikk. Det er kanskje derfor jeg alltid har sett litt mellom fingrene med en splitt som ikke var helt bra. Jeg var så glad i pennen at det var greit. Det føles likevel som en stor lettelse å endelig ha fått ordentlig kustus på den, å endelig få denne pennen til å skrive slik den faktisk skal, og tilpasset min hånd. Det tok bare tre år, to runder med micro-mesh og en britisk splittmester å få det til. Denne reisen har også gjort meg enda mer glad i pennen. Den har en historie nå. Jeg har måttet jobbe med den for å få den til å fungere for meg, og mine behov. Tålmodighet er en dyd, sies det, og sjelden har jeg vel vært mer tålmodig enn jeg har med denne pennen. Men det er kanskje også fordi jeg alltid har hatt et langt perspektiv med den. Dette er en penn som skal følge meg gjennom livet, og det var verdt å bruke tid på å få den helt perfekt.