Vi har vel alle hørt begrepet «pennen er mektigere enn sverdet», og for mange oppfattes det kanskje bare som nok et ordtak, men når man tenker litt over hva det betyr kan det raskt føre til en interessant tankerekke. Dette er jo en penneblogg, så hvorfor ikke bruke et innlegg til å filosofere litt over dette kjente ordtaket?

«Pennen er mektigere enn sverdet» ble først ført i pennen av den britiske forfatteren Edward Bulwer-Lytton i 1839, og var en replikk i teaterstykket «Richelieu; Or the Conspiracy». Stykket handler om Kardinal Richelieu, som i Akt II, scene II sier følgende:

True, This! —
Beneath the rule of men entirely great
The pen is mightier than the sword. Behold
The arch-enchanters wand! — itself is nothing! —
But taking sorcery from the master-hand
To paralyse the Cæsars, and to strike
The loud earth breathless! — Take away the sword —
States can be saved without it!

Teaterstykket var kanskje første gangen akkurat denne setningen ble framført, men ideen var på ingen måte ny, og kjente personer som William Shakespeare, Thomas Jefferson og Napoleon Bonaparte hadde alle skrevet tekster som inneholdt lignende setninger. Det som ser ut til å være det eldste sitatet man har funnet med tilsvarende betydning kommer fra den assyriske vismannen Ahiqar, som levde i det sjuende århundret før kristus, og skal ha sagt at «ordet er mektigere enn sverdet». Ellers er det også referanser til lignende utsagn i både bibelen og koranen.

Pennen, eller i overført betydning, det skrevne ord, brukes til å lage og håndheve lover. Den brukes til å dokumentere ting som har skjedd, og ikke minst ting man forventer, tror, håper eller drømmer om skal skje. Den brukes til å legge planer, og til å føre logg. Pennen er vårt instrument for å bevare og tilføre informasjon til menneskehetens kollektive hukommelse. Tenk bare på hvor stor betydning bøker som bibelen eller koranen har hatt for verdenshistorien, på grunn av gjerninger som er inspirert av disse tekstene, både på godt og vondt. Ingen av disse bøkene ville eksistert i dag om det ikke var for skribenter som satt generasjon etter generasjon og kopierte de hellige tekstene for hånd fram til boktrykkerkunsten ble oppfunnet på 1400-tallet. Den originale norske grunnloven ble skrevet for hånd, og det samme gjelder den noe mer forseggjorte amerikanske uavhengighetserklæringen, utarbeidet av Thomas Jefferson og ført i pennen av mesterskribenten Timothy Matlack.

Store talere opp gjennom tidene har også gjentatte ganger bevist dette, og benyttet seg av ordets makt til å få gjennomslag for ideene sine. Martin Luther King er et glimrende eksempel på dette, eller John F. Kennedys tale hvor han erklærte at USA skulle ha som mål å lande på månen ni år senere. Her til lands har vi også et glimrende eksempel fra 7. juni 1905, da stortingspresident Carl Berner uttalte følgende i Stortinget:

Da statsraadets samtlige medlemmer har nedlagt sine embeder, da Hans Majestæt kongen har erklæret sig ude af stand til at skaffe landet en ny regjering, og da den konstitutionelle kongemagt saaledes er traadt ud af virksomhed, bemyndiger stortinget medlemmerne af det idag aftraadte statsraad til indtil videre som Den norske regjering at udøve den kongen tillagte myndighed i overensstemmelse med Norges riges grundlov og gjældende love – med de ændringer, som nødvendiggjøres derved, at foreningen med Sverige under en konge er opløst som følge af, at kongen har ophørt at fungere som norsk konge.

Med disse ordene erklærte Berner og resten av Stortinget unionen med Sverige oppløst, og satte med det i gang en prosess som til slutt førte til et av de første tilfellene i verdenshistorien hvor et land brøt ut av en union uten at det oppsto krigshandlinger.

I nyere tid har folk som Malala Yousafzai vist at ord er langt sterkere enn våpen, og Greta Thunberg skapte bølger gjennom hele verden etter sin tordentale i FNs klimakonferanse.

Et annet eksempel er det franske satiremagasinet Charlie Hebdo, som ble utsatt for et terrorangrep 7. januar 2015 på grunn av at de hadde trykket karikaturer av profeten Muhammed. Allerede en uke etter angrepet publiserte det et nytt nummer, på tross av at ni av redaksjonens medlemmer ble drept. På forsiden trykket de en karikatur av profeten Muhammed som holdt et skilt hvor det sto «Jeg er Charlie», og overskriften lød «Alt er tilgitt». Angrepet rystet en hel verden, men denne utgivelsen fikk vel så mye oppmerksomhet, og ble trykket i rekordmange 7,95 millioner kopier (mot de 60.000 Charlie Hebdo vanligvis trykket) og distribuert over hele verden.

Mens sverd og geværer er soldaters våpen, er pennen generalers, presidenters og kongers våpen. Det er pennen som signerer ordrene soldatene må følge. Det er pennen som signerer krigserklæringer og fredsavtaler. Truman måtte skrive under på ordrene før de to atombombene ble sluppet over Japan i 1945. Uten hans underskrift ville ikke det ha skjedd. Ikke lenge etter benyttet representanter for Japan og USA penner da de signerte Japans kapitulasjon. Man kan jo også lure på om 2. verdenskrig ville ha skjedd om det ikke var for talegavene til folk som Adolf Hitler og Benito Mussolini. Og ville Storbritannia ha holdt ut om ikke Churchill hadde holdt inspirerende taler som dette:

We shall go on to the end. We shall fight in France, we shall fight on the seas and oceans, we shall fight with growing confidence and growing strength in the air, we shall defend our island, whatever the cost may be. We shall fight on the beaches, we shall fight on the landing grounds, we shall fight in the fields and in the streets, we shall fight in the hills; we shall never surrender, and if, which I do not for a moment believe, this island or a large part of it were subjugated and starving, then our Empire beyond the seas, armed and guarded by the British Fleet, would carry on the struggle, until, in God’s good time, the New World, with all its power and might, steps forth to the rescue and the liberation of the old.

Churchills tale alene var nok sterkere enn tusen geværer.

Litt fyllepenn-trivia til slutt: både Onoto og Conway Steward har hevdet at Churchill brukte deres penner. Begge merkene var britiske, og man skal jo slett ikke se bort fra at mannen hadde flere penner, så det kan sikkert stemme. Ellers sies det at admiral Chester Nimitz benyttet en Parker 51 til å undertegne den japanske kapitulasjonen, og at det ble brukt Pelikan 100 eller 100N da tyskerne kapitulerte. Og som jeg har skrevet om tidligere på bloggen lånte Gorbatsjov en Montblanc-kulepenn for å skrive under på papirene som oppløste Sovjetunionen.