På Pelikan Hub i september fikk jeg fylle en penn med Kyo-no-otos Hisoku, som en av de andre deltakerne hadde med seg. Jeg likte det umiddelbart, og skrev det opp på ønskelista mi. Men så ringte det en liten bjelle langt der bak i hukommelsen… Kanskje lignet det litte grann på noe jeg hadde fra før?

Kyo-no-oto Hisoku

Hisoku har en middels lys, ganske kald gråblå farge med grønne undertoner og litt fargevariasjon. Blekket virker litt tørt, og selv om det funker helt fint i Leonardoen, ville kanskje en annen splitt fått fram litt større fargevariasjoner. Hisoku betyr visstnok “hemmelig farge”, og er også navnet på en form for celadon-glasur eller -keramikk.

Jeg fant både et par flasker og et par blekkprøver hjemme som jeg ville sammenligne med:

Sailor Shikiori Shito-shito

Dette blekket var det første jeg tenkte på da jeg prøvde Kyo-no-oto-blekket, men Shito-shito viste seg å være mye grønnere enn hukommelsen min og utsiden av flaska tilsa. Blekket har litt fargevariasjoner, og får også en ganske mørk halo i våte felter. Det flyter godt i pennen.

Troublemaker Ink Abalone

Abalone er et av de flerfargede blekkene fra Troublemaker Inks, og skiller seg fra Hisoku først og fremst fordi fargen går litt mer i blå-lilla retning. I skrift varierer det hovedsakelig mellom ganske lyst og mørkere blå-grått, men i større felter får det også grønne og fiolette sjatteringer. Det virker litt for tørt – eller sakteflytende – for Leonardoen, så det passer nok bedre i en penn som ikke flekser så mye som Cuspiden.

Sailor Ink Studio no. 162

Også flere av blekkene i Sailors Ink Studio-serie er flerfargede, blant annet nr. 162. Den lyseste fargen i dette blekket er lys blågrå, som fort slår over i grønt og rosalilla. På noen typer papir ligner det på en lysere variant av Abalone. Det flyter helt utmerket i den ellers litt gniene Sailor-pennen.

Dette blekket har jeg bare som blekkprøve, og jeg har innimellom lurt på om den er feilmerka, for på andres bilder ser dette blekket MYE grønnere ut enn hos meg. Kanskje er det heller nr. 143 eller 243, eller et annet av de mer lyseblå blekkene i serien?

Sailor Ink Studio no. 264

Ink Studio-blekk nr. 264 har jeg også bare som blekkprøve. Sammenlignet med Hisoku er blekket mye mer klassisk blå-grønt, med ganske store fargevariasjoner fra lys til middels mørk blå-grønn. Også dette blekket flyter godt i pennen – selv i min litt humørsyke Kumpoo.

I tillegg til de fire blekkene fra min egen skuff, hadde jeg også akkurat byttet til meg noen nye blekkprøver på Pelikan hub (takk til Lise og Lise :))

Colorverse a And

Hvordan skal man egentlig skrive navnet på dette blekket på et vanlig tastatur? Blekket er en del av Project Constellation-serien fra Colorverse, og er kalt opp etter en stjerne i stjernebildet Andromeda. Fargen er en lys blå-grå med ikke så store fargevariasjoner. I våt tilstand er blekket ganske blått, men når det tørker kommer det grå tydeligere fram. I motsetning til de andre blekkene i sammenligninga, går ikke dette blekket i retning grønt.

Diamine Eau de Nil

Diamines Eau de Nil er et blekk jeg lenge har hatt lyst til å prøve. Det er også det mest fargemettede i denne sammenligninga, og har en klassisk mørk blå-grønn (teal) farge med litt svart halo og antydning til skinn, og fine fargevariasjoner. Det flyter godt i pennen.

Diamine Celadon Cat

Celadon Cat er testens lyseste blekk, og det er dessverre både for tørt og alt for lyst til denne splitten. Jeg må prøve det i en annen penn før jeg feller endelig dom. Fargen er blek blå-grønn-grå, som blir ganske spesiell (på grensen til flerfarget?) i store felter. Også dette blekket har navn etter den jadefargede celadon-glasuren, noe den altså har til felles med Hisoku-blekket.

Sammenligning på porøst papir

Denne sammenligningen blir litt urettferdig, siden noen av splittene er ganske våte eller brede, mens andre er tynne og/eller tørrere.

Likevel vil jeg si at Kyo-no-oto Hisoku kommer godt ut av det – det funker utmerket på porøst papir, og verken fjærer eller blør gjennom. Colorverse a And fjæret mest utover i papiret, og blødde også gjennom til baksida. Troublemaker Abalone hadde også noen av de samme problemene. Ingen av Diamine-blekkene fjærer, men Eau de Nil blør gjennom. Alle tre Sailor-blekkene oppførte seg ganske bra på dette papiret, men fjærer noe i våte områder.

Tørketid og vannmotstand

Også for denne sammenligninga spiller selvsagt bredden og tørrheten på splittene inn, men Sailor Ink Studio no. 162 og Diamine Eau de Nil tørket begge veldig kjapt, og brukte under 20 sekunder på Rhodia-papiret. Kyo-no-oto Hisoku og Diamine Celadon Cat kom også ganske godt ut av det, men her spiller nok tørrheten i blekkene og bredden på splitten også mye inn.

Ingen av blekkene utgir seg for å være vannfaste, og siden blekkene er såpass lyse, forsvant de fleste så godt som helt fra papiret. Diamines Eau de Nil var nok det blekket som klarte seg best i testen: Det blir ganske sølete, men er faktisk lesbart selv etter å ha fått vann på seg.

Jeg liker godt å dykke ned i skuffen min og se hva jeg finner av likt og ulikt, og gjerne se på flere blekk i slengen. Slik får jeg testa og brukt flere blekk på en gang, og gjort ting litt annerledes enn vanlig. Dessverre tar det alltid mer tid enn jeg tror, noe det også gjorde for denne omtalen.

Denne gangen ble jeg dessuten minnet om at jeg har flere (mange!) grå-blå-grønne blekk jeg liker veldig godt, og har lyst til bruke oftere! Kyo-no-oto Hisoku fikk jeg også sansen for, men jeg tror jeg fint kan utsette å kjøpe det til jeg i alle fall har brukt opp noen av de andre blekkene.

Liv Mogstad Strickert er fast skribent på Pennen er mektigere, og publiserer blekkomtaler sånn omtrent annenhver torsdag.