I arbeidet mitt med artikkelen om Kari Wessel og formskriften, kom jeg over en serie med leserinnlegg fra Akershus Amtstidende våren 1967. De fire innleggene er både underholdende lesing, og relevante i forbindelse med formskriften, ettersom de på mange måter oppsummerer mye av det debatten handlet om, og viser litt av temperamentet som mange av innleggene i debatten hadde. Jeg fant ikke noen måte å inkludere dem i det allerede alt for lange innlegget mitt om Kari Wessel, og bestemte meg derfor for at jeg heller skulle gjengi dem i et eget innlegg.

Foranledningen for akkurat denne diskusjonen, var at Nesodden skolestyre med knappest mulig flertall våren 1967 vedtok at de skulle gå over fra formskrift og til Kari Wessels kursivskrift i skolen. Dette var det flere som hadde sterke meninger om, og de var ikke redde for å gyve løs på skolestyremedlemmene som hadde fått gjennom denne endringen i media. Innlegg nummer tre er en sann mesterklasse i hersketeknikk!

Nesodden skolestyre og skriveverksaken

Akershus Amtstidende, 12. april 1967

I Nesodden skolestyres siste møte – hvor 9 av 15 medlemmer møtte – greide et flertall på 5 medlemmer å få igjennom at vi skal innføre et nytt skrivesystem i skolene fra høsten av.

Et samlet skoleråd har ikke funnet grunn til å forlate det skrivesystem som allerede er i bruk. – Argumentasjonen for dette standpunkt finnes i en rapport som er utarbeidet av en skriveverk-komité oppnevnt av skolerådet.

Min oppfatning er at spørsmålet om hvilket skriveverk som bør benyttes i skolen i hovedsaken er et faglig/pedagogisk spørsmål. At derfor 5 skolestyremedlemmer mener seg mere kompetent til å avgjøre denne saken enn skolerådet – som representerer kommunens samlede lærerstand – tror jeg dessverre bare gir et karakteristisk uttrykk for hvilken betydning enkelte kommunepolitikere tillegger skolerådets faglige kompetanse. Men muligens oppfatter de spørsmålet om skrivesystem som et spesifikt politisk problem, noe de konservative skolestyremedlemmers enighet i denne sak kan tyde på. I så fall må de ha oppdaget en sammenheng mellom håndskrift og politikk som det ville være interessant å få høre mere om. For jeg går ut fra at det ikke bare er høyst private smakskriterier (av typen: jeg liker, jeg liker ikke) eller en ren tilfeldighet som ligger til grunn når Høyres og Kr. Folkepartis medlemmer i skolestyret går mot skolerådets og skoleinspektørens innstilling. Eller sitter de fem utslagsgivende skolestyremedlemmer i denne sak inne med opplysninger som har unngått skriveverkkomiteens og skolerådets oppmerksomhet? – Hvor foreligger de undersøkelser, de forskningsresultater eller de erfaringer som har overbevist om kursivskriftens fortrinn fremfor formskriftens? I tilfelle disse finnes, så gi oss opplysningene, så vi kan børe på vår uvitenhet. Inntil dette skjer på en fyllestgjørende måte, kan jeg bare anse skolestyreflertallets avgjørelse i denne sak som mangelfullt underbygd.

Saken er imidlertid avgjort. De lærere som får med skriveundervisningen å gjøre og som sannsynligvis allerede har lagt om sin håndskrift og skrivemetodikk flere ganger i sin skolepraksis, får nå en ny mulighet til å gjøre det. Jeg går ut fra at skolestyrebeslutningen skal krones med et kurs i kursivskrift, der lærerne nok en gang kan benytte sine frikvelder til å realisere det skolepolitikerne antakeligvis regner som en epokegjørende pedagogisk reform.

Så håper jeg bare skolepolitikernes reformiver snart får anledning til å manifestere seg i saker som betyr pedagogiske fremskritt. I så fall tror jeg neppe deres avgjørelser kommer til å gå på tvers av skolerådets oppfatning.

Willy Wang
Lærer

Nesodden skolestyre og skriveverksaken

Svar til lærer Willy Wang fra Eva Ramm

Akershus Amtstidende, 17. april 1967

Kjære Willy Wang!

De lurer på om det er av politiske grunner Kristelig Folkepartis og Høyres skolestyremedlemmer stemte for at formskriften skulle bort fra skolene våre. Men hvorfor skal nå vårt syn på saken være mer politisk fundert enn Deres da? Hvis De har lest skriveverkkomiteens innstilling med referanser til en rekke skrivepedagogers syn på formskrift kontra kursivskrift, kan det umulig ha unngått Dem at også vi tok vårt standpunkt på faglig-pedagogisk grunnlag. Vi støttet oss nemlig bl. a. til UNESCO’s rapport, hvor det står at: «I overensstemmelse med resultatene av de vitenskapelige undersøkelser som er behandlet her, er en skrivestil med rimelig helling fremover ønskelig»: Vi får da inderlig håpe at UNESCO benytter seg av eksperter som er like kompetente til å uttale seg om denne saken som Nesodden skoleråd. Skriveverkkomiteen slår videre fast at «flere skrivepedagoger mener at den hellende skrift disponerer bedre for hurtighet og flyt i skriften». Jeg vil også nevne hva skriveverkkomiteen sier om kapasiteter på området som Kari Wessel og Nils Søvik. Disse, sier komiteen, «går kraftig til felts mot den loddrette skriften, fordi de mener den fører til en uheldig arbeidsstilling». – At skriveverkkomiteen etter dette har funnet at de heller vil støtte seg til andre uttalelser, får være deres sak. For oss var i hvert fall hensynet til barna avgjørende. Vi vet at formskriften er en plage for mange barn og unge, og en rekke skoler i Oslo og landet forøvrig har forlengst gått bort fra den, fordi den er for omstendelig, for tungvint og upersonlig. Ingen demagogiske talemåter kan tåkelegge det faktum at et skriftsystem som baserer seg på tilbakeføring av en rekke bokstaver og lar en hel del andre være uten tilknytning til resten av ordet (som g og j i ordet gjerne for eksempel), må sinke eleven når han skriver, og ved økende hastighet kreve større energiforbruk.

I et av mine innlegg i skolestyret foreslo jeg forøvrig at man kunne legge undervisning i formskrift til tegnetimen, for eksempel fra 7. klasse. For når det gjelder teksting av teknisk og kunstnerisk art, har formskriften absolutt sin berettigelse etter min mening.

Forat De skal være helt trygg på at skolestyreflertallets avgjørelse i denne sak er minst like godt faglig-pedagogisk underbygget som Deres mening, vil jeg til slutt bare nevne at det blandt de fem er flere aktive skolefolk og andre med faglig innsikt på området. Vi tror slett ikke, som De sier, at vi innfører en «epokegjørende pedagogisk reform» ved å gå over til kursivskrift fra høsten av. Det faktiske forhold er jo at vi opphever en reform som ble innført av et annet skolestyre for 14 år siden. Dengang trodde de den var epokegjørende. Men vi bør vel ta konsekvensen av våre erfaringer?

Til De «skriftlærde», ved Eva Ramm

Akershus Amtstidende, 24. april 1967

Kjære Eva Ramm!

Det var en gang en mann som ble så ille plaget av nissen. Til slutt fant mannen det rådeligst å flytte. Men, som leseren vil vite, var det ikke bare mannen som flyttet. Nissen fulgte med som blindpassasjer på lasset.

Fru Ramm, De har nok desverre, sammen med Deres «trosfeller» i skolestyret, fått nissen med på flyttelasset. Det synes som om mannen ikke kjente nissen godt nok, og det er bare å konstatere at en del skolestyremedlemmer ikke kjenner Fabritius skriveverk og heller ikke formskriften godt nok.

Nissen som De får med på lasset, fru Ramm, er dette at «en hel del andre» bokstaver er «uten tilknytning til resten av ordet (som g og j i ordet gjerne for eksempel)».

Kari Wessel, skaperen av Fabritius skriveverk, som skolestyret nå har innført, sier i sin bok «Skrivning og skriftanalyse», s. 38: «Hvis vi anbringer løkker på g, y, j og f, får vi omvendte rotasjonsbevegelser i en og samme bokstav. Den uøvde vil da først skrive bokstavkroppen, lage en liten pause, og så følger løkken nede med omvendt rotasjon. – Skriften får en umotivert stopp midt inne i bokstaven, fordi eleven må konsentrere seg om en komplisert bevegelse». – «I kursivskriften omgår vi vanskene ved å innarbeide g, y, j og f uten løkker og overlater til den enkelte på et seinere stadium å avgjøre om de vil skrive sløyfen eller løfte pennen fra papiret. – Dette blir en personlig utforming som gir uttrykk for anlegg og temperament. Hovedsaken er at grunnformen er godt innarbeidet«. (Uthevet av undertegnede.)

Jeg tar vel ikke mye feil når jeg antar at ungdomsskolens elever, som har hatt opplæring i formskrift, får den samme frihet til å utvikle sløyfer på de samme bokstavene, dersom det faller naturlig for dem. Alvhild Bjerkenes, formskriftens norske mor, og Kari Wessel (med Fabritius skriveverk) anfører samme medisinske grunn for å unngå sløyfene, nemlig behovet for avslapping.

Såvidt jeg skjønner, fru Ramm, har De opphøyet Dem til en større kapasitet på dette området enn Kari Wessel, og De tillegger kursivskriften egenskaper den ikke har. I stedet for indirekte å beskylde Willy Wang for å fare med demagogiske talemåter, burde De ha sørget for å være bedre orientert, slik at De hadde mer etterrettelige argumenter å føre i marken.

Etter Deres forslag, så paradoksalt det enn kan lyde, kommer nok elevene på Nesodden fremdeles til å lære å skrive de beryktede bokstavene g, y, j og f uten løkker. Stakkars elever!

Om «tilbakeføringen av en rekke bokstaver» som De snakker om, er så mye mindre i kursivskrift enn i formskrift, ja, derom strider sikkert atskillig mer lærde på området enn både De og jeg.

Jeg er ingen brennende forsvarer av formskriften. Jeg kjenner dens svakheter like godt som dens argeste motstandere. Jeg mener bare at vi ikke skal fare med åpenbare usannheter. Når De fører slike argumenter i marken som De gjør, fru Ramm, må det enten være fordi De snakker om ting De ikke har greie på, noe som taler i formildende retning, eller så må det være at De mot bedre vitende prøver å kaste folk blår i øynene ved å tillegge kursivskriften i Fabritius skriveverk egenskaper den ikke har.

De og Deres «aktive skolefolk» må videre være dårlig orientert når dere ikke er kjent med at elever som skriver formskrift naturlig får en skrift som heller mot høyre etterhvert som hastigheten øker. Alvhild Bjerkenes (fremdeles formskriftens mor) gir på omslagssidene til Formskrift-hefte 6 B (for 6. klasse) anvisning på prøver slik at elevene skal finne en skrifthelling som passer best for den enkelte. Hun sier her: «Etter disse prøvene gjelder det å regulere armens vinkel og arkets plassering slik at en finner fram til en skrifthelling som er individuell, og som samtidig tilfredsstiller kravene til en tydelig og lettlest skrift». Forskriftene i dette heftet er også lett hellende.

Et annet av Deres argumenter for å fjerne formskriften er at den er en «plage for mange barn og unge». De har altså forvisset Dem om, fru Ramm, at ved de skoler som har gått over til kursivskrift, er det ingen eller meget få elever som betrakter skrivning som en plage? Jeg mener å ha hørt noen hevde at sløyd også var en plage for dem på skolen. Det skal visstnok også ha forekommet problemer for elever i noen andre fag.

Personlig synes jeg Kari Wessels kursivskrift (Fabritius skriveverk), som altså De har innført i stedet for formskrift, er både tydelig, nydelig og prydelig. Jeg får det bare ikke til å stemme med Deres innlegg at det er denne skriften De ønsker.

Det skulle vel ikke være så at det er den gammeldagse løkkeskriften de 5 i skolestyret mente de innførte med sitt «kupp»? Siden det ser ut som Kari Wessel er en kapasitet som har funnet nåde for skolestyreflertallets side, tillater jeg meg å sitere hva hun sier om den gammeldagse løkkeskriften: «De kunstige bokstavene i denne er pedagogisk uheldig og fjerner seg fra de trykte». (Undertegnedes utheving).

La meg uttrykke det håp at et flertall i skolestyret, uansett politisk parti, fatter vedtak fundert på bedre kjennskap til tingene enn hva tilfelle var i Nesodden skolestyres sak 23/67.

Deres elegante innlegg vil sikkert være «gefundenes Fressen» for mange lesere, men jeg synes nok en skylder å gjøre de samme lesere oppmerksom på at vedtaket langt fra får de konsekvenser en kan få inntrykk av etter å ha lest innlegget.

For Dem er «hensynet til barna avgjørende», fru Ramm. Lærere bør vel ikke tillegges så edle motiver, men som elev ville jeg betakke meg for hensyn dersom det skal skje på slike premisser.

Lars Rognlien

Formskrift – Kursivskrift

Akershus Amtstidende, 16. mai 1967

Jeg har med interesse fulgt polemikken omkring skriftnormen i skolen. Den har interessert meg sterkt, og jeg har lyst til å skrive om mitt kjennskap til og mine erfaringer om temaet.

Jeg har gransket håndskrifter i snart 40 år – det er mitt yrke. Dessuten har jeg undervist i skolen, både barn og voksne.

Da formskriften ble presentert oss etter krigen, måtte jeg av yrkesmessige grunner sette meg inn i den. Jeg leste hva som dengang ble skrevet om innføring i skriften, jeg studerte utformingen i detalj, og i en periode på mer enn 2 år tvang jeg meg selv til å skrive den. Jeg fikk også anledning til å følge skriftutviklingen hos elever som hadde lært formskrift, gjennom realskole og gymnas, og jeg underviste en 1. klasse gutter i formskrift.

Mine erfaringer var at formskriften ikke holdt hva den kunne synes å love.

I denne perioden fikk jeg kontakt med en sjefs-fysioterapeut i Oslo. Fra sitt yrke hadde hun erfaringer for fysiske ulemper hos formskrift-utøvere – og det allerede mens de ennu gikk på skolen og hadde skriveundervisning. Etter konferanse med fysioterapeuten la jeg om undervisningen i gutteklassen – som nå var blitt 2. klasse. Formskriften ble tillempet – «lagt om» – og vekten ble lagt på arbeidsstillingen – sittestilling, grepet på penn/blyant, armstilling og armens bevegelse, plaseringen av ark/bok. Det ble lagt mindre vekt på selve bokstavutformingen, hver enkelt elev ble hjulpet til å finne frem til den form og den sammenbindingsmåte mellom forskjellige bokstaver, som passet best for ham.

Faktisk fremstod på denne måten en ny skriftnorm, som jeg arbeidet endel med for å utvikle videre. Jeg fikk også anledning til å undervise etter min «metode» en prøveklasse, sammensatt av gutter og piker fra forskjellige klasser – fra 4. til 6. klassetrinn.

Jeg begynte også på en utredning om de erfaringer jeg hadde høstet. Omstendighetene gjorde at jeg ikke fikk fullført mine hensikter. Jeg sitter fremdeles med mine notater fra dengang.

Nå har formskriften vært på markedet i over 10 år, og det skulle ikke være for tidlig å bedømme fruktene. Og de som skal bedømme disse, må vel i første rekke være «kjøperne», det praktiske livs menn og kvinner som skal ta de unge inn i sin tjeneste. Kanskje det ikke ville være av veien også å spørre hvilke belastninger skriften kan ha hatt på utøveren. Skrivelæreren som sådan behøver ikke å få noen direkte føling med dette.

Det jeg har sett av «håndskrift» som er utgått fra formskrift, er mildest talt forstemmende. Jeg har «opplevd» den
– som en ubehjelpelig blanding – «knot» – av forskjellige skriftarter – med variert hellingsvinkel, alt etter hvorledes vedkommende har hatt evnen til å lage seg en hensiktsmessig håndskrift,
– som en oppstykket skrift, som fremtrer mer som en «teknisk skrift» med enkeltstående bokstaver uten sammenbinding, enn som en håndskrift, og dette gjelder også vedkommendes «navnetrekk» (f. eks. som kvitteringsnavn på en postforsendelse) – eller
– som en barnslig, anonym skrift uten særpreg, som er mer tegnet enn skrevet, pen og pyntelig nok, men høyst uhensiktsmessig i det praktiske liv.

Personlig vil jeg derfor hilse med glede ethvert forsøk på å komme frem til en hensiktsmessig norm – en grunnskrift som kan gi muligheter for en personlig utviklet håndskrift.

Kari Wessels kursivskrift har jeg bare teoretisk kjennskap til. Det gleder meg imidlertid å finne i hennes bok – «Skrivning og skriftanalyse» – de samme erfaringer som jeg hadde gjort. Det har ingen hensikt her å gå i detalj. Enhver som vil være meningsberettiget kan – og bør – selv lese boken. Bare et par forhold vil jeg få nevne:

Det har vært fremholdt at Kari Wessels kursivskrift er til forveksling lik formskriften. Dette skulle da være trøst nok for formskrifttilhengere, som jo må være av den oppfatning at det er utseendet, bokstavutformingen, som er avgjørende for en skrift.

For dem som gjerne vil bort fra formskriften, er der også en stor trøst å finne. Der er nemlig stor forskjell på det å skrive formskrift og det å skrive kursivskrift. Skrivebevegelsen – penneføringen og bevegelsen i hånd og arm – er forskjellig beskrevet. En skrivebevegelse som består i å skyve pennen er mer unaturlig og vanskelig enn den som består i å trekke pennen. Formskriften har p.g.a. de runde former en meget større grad av skyvebevegelser enn kursivskriften, hvor disse er sikt redusert bl. a. ved de ovale former og ved skriftens skråstilling (ved å plassere bok/ark på skrå).

Forskjellen kommer tydelig frem i teorien om skriveundervisningen – således hva angår armens stilling og bevegelse, arkets plassering, grepet om blyanten/pennen – og i friheten for den enkelte etter anlegg og i «personlig håndskrift» for 4.-6. klasse. De to siste forhold synes for meg som meget viktige.

Jeg vil ønske Nesodden tillykke med en ny skriftnorm og vil håpe at skriveundervisningen blir tatt så alvorlig som Kari Wessel forutsetter i sin bok – at der blir arbeidet med den enkelte elev slik at hans personlige anlegg blir tilgodesett.

Det er en hensiktsmessig, personlig håndskrift eleven trenger å få med seg ut i det praktiske liv, når han forlater skolen.

Per Øvrebø