Som jeg skrev avslutningsvis i innlegget Søndagssplitten – Håndskrift i den norske skolen fram til 1950, var det i 1950 kun to skriveverk som var godkjent for det norske skoleverket av myndighetene: Alvhild Bjerkenes’ “Formskrift”, og Anna Aas Bakkes “Skriveboka”. Disse var helt nye (begge kom etter krigen), og felles for begge var at de forenklet bokstavformene betydelig fra tidligere skriveverk, samt at begge baserte seg på steilskrift, altså at bokstavene skulle stå loddrette, i stedet for å være kursive. Formskriften ble raskt den mest populære av de to, men det skulle ikke ta lang tid før kritikerne begynte å melde seg.

Hvorfor gikk man bort fra den gamle løkkeskriften, og hvorfor ble formskriften så forhatt? Det skal vi se nærmere på i denne artikkelen. Vi skal også møte en organist som videreutdannet seg til lærer og logoped, og som endte opp med å bli vår fremste talskvinne for håndskriften og skriveundervisningen. Vi kommer tilbake til henne, men først må vi se på hvorfor det var nødvendig å reformere håndskriftopplæringa, og hvorfor formskriften ble innført i utgangspunktet.

Bakgrunnen for håndskriftreformene på 30- og 40-tallet

Alvhild Bjerkenes skriver i “Formskrift: Lærerens bok” (versjon fra 1966):

Omkring 1880 var skriveskriften kommet i forfall over hele Europa. Grellest ser vi dette forfallet i den skrå, snirklete løkkeskriften som ble innført i tyske skoler, og som etter hvert også fikk innpass i danske og norske skoler.

Men hvordan kan dette ha seg, når det gjerne er skrifttypene fra slutten av 1800- og begynnelsen av 1900-tallet man i dag ser opp til som “vakre”? På dette punktet var de fleste håndskriftpedagogene etter krigen enige. Skriftene var kanskje vakre, forutsatt at de faktisk ble utført slik skriveverkene oppfordret til, men de var ikke anvendelige nok.

Etter at boktrykkerkunsten ble oppfunnet på 1400-tallet, hadde den trykte og den håndskrevne teksten skilt lag, og gjennom de neste 3-400 årene ble det en større og større avgrunn mellom dem.

På 1800-tallet var det dermed et stort spenn mellom den trykte og den håndskrevne skriften. Dette kompliserte opplæringen i lesing og skriving, ettersom barna i praksis måtte lære seg to alfabeter. Interessant nok var det først på andre halvdel av 1800-tallet at man begynte å koble sammen undervisningen i lesing og skriving. Fram til da hadde det vært ansett som to separate ferdigheter, men utover 1860-70-tallet begynte man å eksperimentere med å lære de samtidig, og i sammenheng med hverandre, og oppnådde gode resultater med det. Sett i lys av forskjellene på håndskrift og trykt skrift var det kanskje ikke så rart at man ikke tenkte over denne koblingen før da. Men dette betydde også at man etter hvert så et større behov for at håndskriften burde nærme seg trykkskriften, i hvert fall i småskolen.

Allerede med Austin Norman Palmers “Method of Business Writing” fra 1901, som ble fornorsket av Jon Kleveland i hans skriveverk “Nytt system” i 1915, ser man at håndskriften er moderert og forenklet en del, men det var fortsatt en lang vei å gå. I 1932 utviklet britiske Alfred Fairbanks en ny skriftform basert på en lærebok i kursiv skrift fra 1522 av italieneren Ludovico Vincentino. Fairbanks’ bokstavformer ble ytterligere revidert av lærerinnen Marion Richardson, og det var hennes arbeid som i stor grad inspirerte den norske formskriften. Den var et forsøk på å gå tilbake til tiden før det omtalte forfallet i skriftkvalitet hadde startet, til en skrift som både lå tettere på den trykte skriften, og var lettere å lese.

En ny tilnærming til skriveundervisningen

På 30-tallet ble det gjennomført flere vitenskapelige undersøkelser og forskningsprosjekter om håndskrift og skriveopplæringen i mange vestlige land. Dette førte til store omlegginger i skriveundervisningen rundt omkring, noe som kanskje spesielt skjøt fart etter krigen. Mens fokuset tidligere alltid hadde vært på selve bokstavformene, var det nå eleven som var i sentrum. Tidligere hadde man gått rett på de endelige bokstavformene. Elevene hadde gjerne startet med å terpe på ulike strøk, før disse ble satt sammen til bokstaver og ord. Det var lite rom for individualitet og særpreg i håndskriften – man skulle følge forskriftsheftene til punkt og prikke (hefter hvor bokstaver, ord og setninger er oppgitt, og det er satt av plass til at elevene skal kopiere eksemplene).

I den nye metodikken som vokste fram for alvor etter krigen, var de individuelle behovene til hver enkelt elev mye viktigere. Man skulle gi elevene frihet til å utvikle sine egne, personlige håndskrifter. Det var også et poeng å gjøre det lettere for barna å se sammenhengen mellom håndskriften og den trykte skriften, hvor enkelte bokstaver tidligere ikke hadde lignet i det hele tatt. Dermed ser man på flere skriveverk i etterkrigsårene at man gjerne begynte med å skrive trykkskrift, altså håndskrift som var tilnærmet lik maskinskriften. Så gikk man gradvis over til å binde sammen bokstavene, og i noen tilfeller etter hvert helle dem mot høyre, for å få en raskere og vakrere kursivskrift.

Kari Wessel begrunnet i sin bok “Skrivning og skriftanalyse” (1963) hvorfor de nye skriftformene som hadde kommet etter krigen var å foretrekke framfor den gamle, snirklete skråskriften:

Trykt og skrevet skrift ligger nær opp til hverandre. Lesning og skrivning kan altså integreres uten å støte på de vansker som oppstar når det skrevne alfabet avviker sterkt fra det trykte. Har barnet først lært de trykte bokstavene, kan det uten videre lese formskriftens alfabet.

Grunnformen er trykkskrift uten unødige oppstrøk og løkker som fortegner bokstavbildene. Dette er en stor forenkling både for barnet som skal lære å skrive, og for skriftens leselighet i sin alminnelighet.

Den gamle skråskriften bevarer i praksis bare i liten grad bokstavenes opprinnelige form. Særlig synes den lite motstandsdyktig ved krav om økt hastighet. Skriften blir ofte i den grad individuell at den er uleselig for andre. En ser sjelden en gammeldags skråskrift som har bevart den tydelige skoleskriftens preg. Det må være nok i denne forbindelse å peke på den mistillit til håndskriften våre myndigheter viser når det på skjemaer o.l. kreves: “Skriv med blokkbokstaver eller bruk skrivemaskin!”

Selvfølgelig kan det innvendes at de nye skriftformer også kan bli uleselige ved skjødesløshet og feilaktige skrivevaner, men likheten med trykkskrift og det enkle og naturlige ved skrivestilen gir ikke i den grad høve til store avvik fra grunnformene. Det er derfor ikke bare et postulat at de nye skriftformer er lettere å lese enn gammeldags skråskrift.

Bakgrunnen for denne reformen i skriveopplæringen, var normalplanen for skoleverket fra 1936, hvor det var viet 5 sider til skriveopplæringen. I normalplanen sto det blant annet:

Skriftformene må være lette å oppfatte for barn og lette å lære. De må derfor være så enkle og klare som mulig. I begynnelsen høver den såkalte steinskrift (antikva – store trykkbokstaver) eller de små trykkbokstavene bra. Seinere går en over til den vanlige skriveskrift.

En slik framgangsmåte vil bl. a. øke barnas interesse for skrivingen, og gir godt høve til selvvirksomhet og utviklende arbeid. Har en ikke tilstrekkelig tid, må en innskrenke eller sløyfe arbeidet med de skriftformer som her er nevnt som begynnerskrift.

Til grunn for opplæringa legger læreren skriftformer (grunnformer) som må fylle de krav som er nevnt foran. Når så barnet har tilegnet seg de faste grunnformer, må læreren gi det en viss frihet. Elevene vil så etter hvert ved lærerens rettleiing sette sitt personlige preg på skriftformene.

Skrivehefter med forskrifter kan ikke tilrådes. De fører lett til en mekanisk og pedantisk etterlikning. Det bør ikke bli tale om en varig og slavisk avhengighet av bestemte forskrifter slik som det var i den gamle skriveopplæringa.

Ingen av de fjorten skriveverkene som hadde vært godkjent fra myndighetens side før krigen oppfylte disse kravene. Så snart formskriften kom i 1947, ble derfor godkjenningen av de gamle skriveverkene trukket tilbake. Det var fortsatt lov for skolene å bruke dem, og mange gjorde også det en god stund, men anbefalingen fra myndighetene var å gå over til formskriften, eller eventuelt Aas Bakkes skrivesystem, som ble godkjent et par år senere.

La oss se litt nærmere på disse to nye skriveverkene.

Formskrift

Formskriften ble utviklet av Oslo-lærerinnen Alvhild Bjerkenes, og den første versjonen av den ble utgitt i 1947. Den ble så godt som umiddelbart godkjent på departementsnivå for bruk i den norske skolen, og de to-tre første årene var den det eneste skriveverket med denne godkjenningen, skjønt det var mange skoler og lærere som fortsatt brukte noen av de gamle skriveverkene.

Formskriften var basert på ny forskning om håndskrift og skriveopplæring, og den var den første som oppfylte de fleste av kravene i normalplanen av 1936. Den ble derfor ønsket velkommen i skolene rundt omkring, og ble raskt populær blant lærerstanden, som så tydelige resultater så snart de tok den i bruk.

Det var derimot mange foreldre som ikke likte den, fordi de syntes den fremsto som banal og “stygg” sammenlignet med de skriftformene de selv hadde lært på skolen en generasjon tidligere. Bjerkenes forsvarte formskriften i starten av lærerboken sin, og viste blant annet til både forskningsprosjekter fra flere andre land, avhandlinger og undersøkelser. I senere utgaver adresserte hun også kritikken fra mange foreldre:

De fleste foreldre som i dag har barn i skolen, har lært skrå løkkeskrift. Det er da bare rimelig at de liker best den skrift de selv er opplært i og bruker. Men man må ikke glemme at i nær framtid vil barn av unge foreldre som har lært formskrift, og som bruker denne skriften, fylle våre skolestuer.

I 1961, fjorten år etter at den først dukket opp, ble det anslått at rundt 85% av norske skoleklasser benyttet formskriften. Den var med andre ord det dominerende skrivesystemet i Norge. På andreplass i den samme statistikken, med omtrent halvparten av de gjenstående femten prosentene, finner vi “Skriveboka”, av Anna Aas Bakke.

Skriveboka

Skriveboka kom et par år etter formskriften, og ble godkjent for bruk i skolen i 1950.

Mens man i formskriften gjerne startet med å tegne border og ulike figurer for å lære skrivebevegelsene, og deretter raskt gikk løs på bokstavformene, var det en mer gradvis utvikling i Aas Bakkes system. Her startet man med enkle trykkbokstaver, og jobbet gjerne med dem i hvert fall hele det første året, gjerne også et stykke inn i andre klasse. Poenget var at elevene skulle bli komfortable med å skrive bokstavene på denne måten før de gikk videre. Når barna var klare for det, begynte man gradvis å binde sammen bokstavene, og etter hvert bruke løkker. Fundamentet var trykkskriften, og alt ble utviklet videre fra den, slik at elevene gradvis fikk en mer sammenhengende og flytende håndskrift. Sluttresultatet etter noen år var en loddrett løkkeskrift.

Felles for både formskriften og skriveboka var at etter noen år, og etter at håndskriften i skoleverket hadde vært debattert i media, kom de med revisjoner hvor de tillot at skriften kunne skrå litt mot høyre, men i begge systemene var dette noe man skulle vente med til man var fullt komfortabel med skrivingen. Det var gjerne noe man begynte med først på ungdomsskolen, og i begge tilfeller framsto det som et kompromiss for å svare ut kritikk som begge systemene ble møtt med, både fra foreldre som syntes steilskrift var stygt, og fra pedagoger som av grunner vi skal komme tilbake til mente at loddrett skrift hemmet hurtigheten og flyten i skrivingen. Begge skriveverkene lot det også være opp til hver enkelt elev om de ønsket å skrå skriften eller ikke, og hvor mye de eventuelt ønsket å skrå den.

En av de argeste motstanderne mot formskriften og skriveboka, og som i tillegg kunne bakke opp argumentene sine med tung faglig kompetanse, var logoped og skrivelærerinne Kari Wessel.

Kari Wessel

Kari Wessel var født i Narvik 9. januar 1919, som Kari Nordsjø. Begge foreldrene var lærere. Faren, Peter, var i tillegg korinstruktør, og dirigerte Narvik guttekor. Kari var en dyktig organist i sin ungdom, og studerte på Musikkonservatoriet i Oslo (nå Norges musikkhøgskole), hvor hun tok eksamen i 1940. Hun la imidlertid snart bort orgelskoene, og valgte i stedet å gå i foreldrenes fotspor som lærer. Hun tok eksamen ved Nesna lærerskole i 1942. Hennes første lærerjobb var ved Oslo barneskole, hvor hun jobbet fra 1943-46. I 1946 fikk hun jobb som lærer på Granhaug offentlige skole på Lysaker. Dette var en spesialskole for elever med tale- og hørselsfeil. Parallelt med at hun begynte å jobbe der, studerte hun også til å bli logoped, og fullførte dette studiet i 1947. I 1944 giftet hun seg med sivilingeniør Ernst Wessel, og de to fikk tre døtre i perioden 1945-52.

Wessel utmerket seg raskt som en dyktig logoped, og på Granhaug skole fikk hun ansvaret for å lære barn med ganespalte å snakke. Dette førte videre til at hun spesialiserte seg på pedagogikk for barn med lese- og skrivevansker. Dette var et relativt nytt fagfelt i Norge på slutten av 40-tallet. Lese- og skrivevansker hadde ikke blitt viet mye oppmerksomhet i den norske skolen før krigen, men i etterkrigsårene begynte endelig både forskere, skoleverket og myndighetene å ta disse problemene på alvor. Den nyutdannede logopeden Kari Wessel var på rett sted til rett tid.

Som lærerinne på en spesialskole, og en av relativt få fagpersoner i Norge på dette området, ble Wessel støtt og stadig invitert til å holde foredrag om temaet på skoler rundt omkring i landet. Hun hadde også flere opptredener på radio tidlig på 50-tallet. Målet var å spre informasjon, og gjøre landets foreldre og lærere oppmerksomme på at det ikke var barna deres som var dumme, late, eller umulige. Tvert imot var lese- og skrivevansker en utfordring som – med den riktige oppfølgingen – i stor grad kunne løses.

I 1955 kom det et nytt lovverk som slo fast at hver enkelt kommune var forpliktet til å sørge for at alle barn med lese- og skrivevansker fikk den hjelpen de trengte. Som en følge av dette, satte landets skolekretser i gang et omfattende arbeid med å øke kompetansen blant lærerne. Kari Wessel var nå ansett som en av våre fremste eksperter på lese- og skrivevansker, og fikk noen travle år med utstrakt kursvirksomhet for lærere i hele landet.

Fabritius skriveverk

Høsten 1956 åpnet Kari Wessel en leseklinikk i Oslo, hvor barn med lese- og skrivevansker kunne få hjelp. Med de riktige pedagogiske virkemidlene mente hun det var mulig å “helberede vanskene”. Og disse pedagogiske virkemidlene var i stor grad knyttet til håndskriftopplæringen.

Gjennom dette arbeidet begynte hun derfor å interessere seg for skrivingen. Hun var i utgangspunktet tilhenger av formskriften da den kom, men etter hvert gikk det opp for henne at denne skrifttypen ikke var optimal, og hun begynte i stedet snart å snakke om alle fordelene med skråskrift. I samarbeid med Odd Karlberg, som sto for den kalligrafiske utformingen, utviklet hun sitt eget skriveverk som ble utgitt på Fabritius forlag i 1958. Mange av prinsippene fra formskriften var også til stede her, men skriften helte svakt mot høyre, og bokstavene var mer ovale enn i formskriften.

I likhet med Skriveboka, startet også Wessel sitt skriveverk med blokk- og trykkbokstaver, men hun gikk ganske raskt over til å jobbe med en svakt hellende skriveskrift. Wessels skriveverk var også det eneste av de tre som faktisk forholdt seg til normalplanens oppfordring om å ikke benytte forskriftshefter. Hun ga i stedet ut såkalte “skrivekort”: små hefter med eksempler hvor skriften ble forklart og demonstrert. Utover det var det opp til lærere og elever å jobbe ganske fritt med materialet. Wessel mente dette ville oppmuntre elvene til å jobbe fram en friere og mer personlig skrift, innenfor rammene av skriveverket.

Wessels skriveverk ble godkjent av departementet for bruk i skolen i 1960. Samme år ga Wessel ut et hefte med tittelen “Skriveopplæringa i folkeskolen: en metodisk veiledning for lærere”, som fungerte som en utdypende forklaring av prinsippene i skriveverket hennes. Tre år senere, i 1963 ble boka “Skrivning og skriftanalyse” utgitt. Den var en revidert og noe utvidet utgave av boka fra 1960, og henvendte seg ikke bare til lærere, men til alle som hadde en interesse av håndskrift.

Akershus Arbeiderblad skrev i sin omtale av boken 20. november 1963: “En bok som denne vil kunne føre til større forståelse for dette forsømte fag og til heving av håndskriftstandarden”. Og: “Den vil være til hjelp for alle som vil bedre sin håndskrift, – og det er det mange som trenger!”

Formskriften hadde utvilsomt et stort forsprang. I 1961 antok man som nevnt at rundt 85% av landets skoleklasser benyttet seg av den. Den hadde blitt en juggernaut i den norske skolen, og det skulle mye til å klare å rokke ved det. Samtidig hadde Kari Wessel i løpet av de siste 10-15 årene bygget seg opp til å bli en av landets mest anerkjente og respekterte eksperter på fagfeltet. Om noen kunne klare å dytte formskriften ned fra skrive-pedestallen, måtte det være henne. Det var duket for et heidundrende håndskriftoppgjør i norske medier.

Formskrifteksperimentet

I Akershus Amtstidende spurte en leser den 21. juli 1961: “Hvor lenge skal foreldre tillate eksperimenter med barna i skolen – Ad forsøksdrift i skoleverket, skråskrift kontra formskrift, den siste har vist seg for sen og helseskadelig”.

Mange skoler som hadde innført formskriften fra slutten av 40-tallet og utover, hadde betegnet det som et eksperiment, som skulle evalueres etter noen år. Denne nye innfallsvinkelen til skriveopplæringen var relativt utestet, og mange var nok skeptiske til å gå fra den gammeldagse løkkeskriften og til noe som var såpass annerledes. Etter hvert som de første klassekullene som hadde lært formskrift begynte å fullføre grunnskolen, var det på høy tid å ta noen nye runder for å se hvordan eksperimentet hadde gått.

En del undersøkelser tydet nemlig på at formskriften både hindret skrivehastigheten, og bidro til flere anstrengelser, og dermed potensiale for belastningsskader i armen.

I 1961 publiserte UNESCO en rapport som anbefalte at man benyttet en skrift som skrådde mot høyre. Wessel brukte rapporten aktivt for å argumentere mot formskriften, men det interessante er at også Alvhild Bjerkenes viser til den samme rapporten i sin reviderte lærerbok for formskriften. I boken inkluderte hun dette sitatet fra rapporten:

Formskrift er en rettstående skrift som bygger på medisinsk-pedagogiske eksperimenter. Den begynner med usammenbundne bokstaver og går gradvis over til kursivskrift. Sannsynligvis vil formskrift, som ligner engelsk “print script”, bli den skrivestil man går over til i Norge.

Det er to ting man kan merke seg her: det første er at UNESCO-sitatet ikke eksplisitt sier at formskriften er den mest riktige metoden. Det bare blir konstatert at det er dette systemet som brukes i Norge. Det fremstår derfor litt merkelig at Bjerkenes virker å vise til dette sitatet som noe som omtaler formskriften i positive ordelag, når det eneste det egentlig gjør er å konstatere at formskriften finnes, og er i bruk. Det andre er at det i rapporten refereres til at formskriften blir kursiv. Ordet “kursiv” brukes antakelig ikke her i betydningen “hellende skrift”, men heller som en skrift som er noenlunde sammenbundnet (begrepet kan brukes i begge sammenhenger). Det er for øvrig ikke alle bokstavene i formskriften som bindes sammen: f, g, j og y gjør ikke det.

Det er mulig det var etter UNESCO-rapporten kom at formskriften og skriveboka også åpnet for å skrå skriften når elevene hadde jobbet inn og blitt komfortable med skriften i loddrett stand. Det ville i så fall være opp til elevene om de ønsket å gjøre det. Og da var vel det problemet løst, eller? Nei, Kari Wessel mente ikke det. Det ble en alt for enkel og halvhjertet løsning på noe som skulle vise seg å være et mer komplekst problem enn mange kanskje tenkte over.

Hva var egentlig Kari Wessels kritikk mot formskriften og skriveboka begrunnet i? Det var jo ikke så veldig store forskjeller på formskriften og den skrifttypen hun anbefalte selv (tvert imot: hennes eget skriveverk ble ved flere anledninger beskyldt for å bare være en “skrå formskrift”).

Det handlet først og fremst om at formskriften var loddrett. Wessel mente at en svak helling mot høyre ville være mye mer ergonomisk, det ville gi en mer avslappet skrivestil, en mer sammenhengende tekst, en mer gunstig kroppsholdning, og en raskere skrift med bedre flyt.

Grunnstrekloven og skrivelengden

I formskriften var det et poeng at papiret eller skriveboka lå parallelt med bordkanten. Grunnen til dette var den såkalte grunnstrekloven, som sier at nedstrøket bør “tegnes loddrett inn mot kroppens midtlinje” (Skrivning og skriftanalyse, Wessel, 1963). Hvis man følger grunnstrekloven, vil teksten bli loddrett (steil) når boka ligger parallelt med bordkanten, mens hvis boka ligger på skrått (med det venstre hjørnet nærmest bordkanten), vil man få en skrift som heller mot høyre.

Et annet begrep vi må forklare før vi fortsetter er “skrivelengden”. Når man skriver bruker man gjerne fingre og håndledd, og en lateral vridning i albuen, for å bevege seg mot høyre på skrivelinja. Etter noen ord må man flytte selve albuen litt, før man gjentar de samme bevegelsene et hakk lenger til høyre på linja. Et av argumentene til Wessel var at skrivelengden var kortere ved loddrett skrift enn ved skråskrift. Når boka lå på skrå skrev man på skrått oppover, hvilket førte til at den laterale vridningen i albuen fulgte skrivelinja. Lå boken derimot flatt, kunne man ikke bruke albuen på denne måten, ettersom en slik vridning ville ta hånda bort fra skrivelinja. Dermed måtte man flytte albuen oftere ved loddrett skrift, som førte til flere avbrudd i skrivingen, dårligere sammenheng og flyt i skriften, og en tregere skrift.

En liten detalj som å skrå papiret bittelitt opp mot høyre, kunne med andre ord utgjøre en ganske stor forskjell på skriften som ble produsert.

Wessel skrev:

Et annet forhold som vi også kan iaktta, er at barn som lærer å skrive loddrett, har meget kort skrivelengde: det stykke en kan skrive uten å flytte albuen. Dette fører til at bokstavene ofte blir usammenhengende. Barnet lærer å la armen ligge stille og skrive “innover i hånden” på seg selv. Den knyttes mer og mer, inntil albuen og skulderleddet med et rykk frigjør hånden fra denne krampaktige stillingen. Hele armen flyttes da utover igjen, og skrivningen “innover i hånden” begynner på nytt.

Wessel mente at ved å starte med steilskrift (loddrett skrift), vil mange av elevene lære seg grunnleggende uvaner knyttet til skrivelengden og grunnstrekloven som det kan være vanskelig å rette opp senere, selv om man etter hvert går over til å helle skriften mot høyre.

I hennes eget skriveverk ble det lagt opp til at elevene skulle skrive med høyrehellende bokstaver med en gang.

“Jeg vil heretter skrive så skrått jeg kan”

Folkeskolens Venner og Notodden og Omegn Lærerkurser arrangerte et diskusjonsmøte om skriveundervisningen 30. januar 1961. Folkeskolen i Notodden hadde på dette tidspunktet undervist i formskrift som en prøveordning i ti år, og møtet ble arrangert som et ledd i vurderingen av hvorvidt man skulle fortsette eller ikke.

Kari Wessel var leid inn som foredragsholder på dette møtet, og listet blant annet opp flere land som hadde brukt den runde steilskriften i noen år, men valgt å gå tilbake til en oval skråskrift:

Bortsett fra i Norge har den loddrette skrift meget liten utbredelse, mens den skrå hellende skrift er i fremgang over hele Europa.
[…]
Meget tyder på at den loddrette og sirkelrunde form er uheldig, og den kan aldri bli rask og flytende. Alle videnskapelige undersøkelser i senere tid konkluderer da også med at skråskriften er den som gir den riktigste arbeidsstilling.

Wessel snakket også om hvordan formskriftundervisningen var traust og lite inspirerende for barna, og at de ble “tvunget” til å skrive “tegnede” bokstaver som ikke innbød til en skrift med personlig preg. Mange av de oppmøtte var enige, men innlegget ble ikke stående helt uimotsagt. Lærerinne Ragna Rud, som var tilhenger av formskriften, gikk til motangrep. Hun mente at formskriften både tilfredsstilte barnas skaperevner og fargeglede, at den understreket rytmen i skrivingen, og at de personlige pregene ville komme inn etter hvert som elevene ble eldre og brukte skriften i praksis. I den påfølgende diskusjonen gjentok hun også flere ganger at det ikke var lovlig å undervise i noen annen skriftform enn formskriften i skolen. Dette var muligens en sannhet med modifikasjoner, ettersom både Wessels og Aas Bakkes skriveverk var godkjent av departementet på dette tidspunktet, og skolene uansett ikke var lovpålagt å bruke godkjente skriveverk. Det kan imidlertid tenkes at lokale politikere i Notodden og omegn hadde vedtatt at alle skulle bruke formskrift, og at det var dette Rud siktet til.

En av debattantene, Olav Vindenes, reagerte på Ragna Ruds uttalelser, og sa “da jeg fikk høre at formskriften har monopol fikk jeg straks enda sterkere sympati for skråskriften og jeg vil heretter skrive så skrått jeg kan”.

Andre lærere som var til stede uttrykte at de så seg enige med Wessels argumenter for skråskriften, men de var skeptiske til at elever som hadde begynt å lære formskrift skulle bytte til et annet system etter halvgått skoleløp.

Likevel: Kari Wessel hadde åpenbart klart å overbevise de fleste, for ett og et halvt år senere ble det bestemt at Notodden folkeskole skulle gå over fra formskrift til Wessels skriveverk. I en avstemning i skolerådet, ble avgjørelsen vedtatt med 32 mot 2 stemmer.

“En tegnet efterligning av en fantasiløs skrift”

Ett av ankepunktene Wessel hadde mot formskriften var altså at den ikke oppfordret elevene til å utvikle sitt eget særpreg i skriften. Tvert imot framsto den akkurat like rigid som skriveverk vi hadde før krigen. Wessel mente at når elevene ble tvunget til å tegne bokstavene så likt forskriftene som overhodet mulig, ville det hemme utviklingen av en rask, avslappet og flytende håndskrift. I hennes eget skriveverk mente hun at det var større frihet i hvordan man skrev (innenfor visse rammer, naturligvis).

Hun uttalte i avisa Glåmdalen, 3. oktober 1966:

Den største feilen i dag er at ungene tvinges til å “kopiere ordene i skriveboka”, i stedet for å skrive løst og ledig.

De som forsvarte formskriften, var uenige med Wessel i at den var rigid og ga en upersonlig skrift, og argumenterte blant annet med at elevene fikk allsidige oppgaver hvor de ikke bare skulle skrive, men også pynte med fargerike border, og bruke forskjellige typer tegne- og skriveredskaper nettopp for å gjøre skriveoppgavene mer personlige. I et tilsvar til et leserinnlegg fra en bekymret mor, skrev Wessel i Sandefjords Blad, 5. januar 1962:

Bruk av farver, pensler og bløte blyanter som hun nevner, har ikke noe med skrifttypen å gjøre. Det er materiell som brukes av alle skrivepedagoger, hva enten den underviser i formskrift eller i skråskrift.

Det hjelper imidlertid lite å pynte opp formskriftheftene med border, farver og kruseduller av alskens slag. For en ukyndig kan dette riktignok avlede oppmerksomheten fra selve skriften som er og blir trist og upersonlig.

Det fatale med formskriften er nemlig at den har tegnede typer, og en tegnet skrift kan aldri bli en god håndskrift. Selve arbeidsstillingen er den som brukes på tegnebrettet, og den tillater ikke flyt og rytme, slik det kreves eftersom barnet modnes.

Det er skjønnskriftens prinsipp vi har fått tilbake, der personlighet og temperament blir drept, og tegnede bokstaver blir innpodet. Man har i formskriften vært så opptatt av å efterligne de trykte typer at man helt har sett bort fra rasjonelle skrivebevegelser. Istedenfor å oppnå flyt og hastighet, stivner hånden i forsøket på en tegnet efterligning av en fantasiløs skrift med uhensiktsmessige skrivebevegelser.

Formskriften ga også i mye større grad “motstrøk” når man skrev, altså at streken gikk i samme retning som splitten på pennen, slik at man dyttet pennesplitten foran seg. Med dyppepenner, som fortsatt var i bruk i de fleste norske skoler på dette tidspunktet, kunne dette føre til at splitten gravde seg ned i papiret om man ikke var forsiktig. I alle tilfeller var det dårlig ergonomi. Aller helst ville man ha medstrøk eller sidestrøk, noe Wessel mente at man fikk i større grad om man skrev en hellende, oval skrift.

Kari Wessel antydet også flere ganger at mange av de som kjempet for å bevare formskriften hadde økonomiske interesser av at den ble brukt. Hun kalte de som forsvarte formskriften “formskriftprofeter”, mente de drev med “propaganda”, og kom med en lang rekke kraftsalver i norske aviser. Hun beskyldte også lærerskolene for å nærmest være kjøpt og betalt, eller i hvert fall hjernevasket, i et intervju i avisa Tromsø 6. januar 1962:

Formskriftpedagogene har nå i en årrekke reist land og strand rundt og holdt skrivekurser for lærerne og forsøkt å vinne sympati ved gratisutdeling av fyllepenner og propagandamateriell. Dertil har skrivelærerne ved lærerskolene, like inntil problemet ble satt under debatt, ensidig gitt de vordende lærere undervisning i formskrift.

Allerede tidlig på 60-tallet spådde mange aviser at formskriftens glanstid var forbi. Diskusjonene raste i både aviser og skolekretser, og mange var nok fortvilt over at det ikke så ut til å være noen reelle alternativer (de to andre godkjente skriveverkene var forholdsvis ukjente enda). Fra midten av 60-tallet og utover fikk de andre skriveverkene mer oppmerksomhet, og flere og flere skolekretser valgte å gå bort fra formskriften til fordel for enten Skriveboka eller Fabritius.

“Alle har sitt evangelium som skal føre til salighet“

Romerikes Blad skrev 21. juni 1963 (etter det ble klart at Ullensaker skoleråd valgte å ta i bruk Aas Bakkes system i stedet for Bjerkenes sitt):

Skriveopplæringsnemda sier rett ut at skriveundervisningen i barneskolen i dag ikke holder mål: “Elevene når ikke fram til så god personlig skrift som de har rimelig krav på, eller så klar og rask skrift som arbeidslivet i dag krever. Mulige årsaker til svikten kan bl. a. være: At opplæringen går etter stil og normer som ofte skifter fra klasse til klasse og fra skole til skole. Arbeidsmåten varierer nokså mye for den enkelte elev opp gjennom klassene.

I samme artikkel står det at elevene (i Ullensaker) fikk opplæring i den gamle skråskriften fram til 1949, og at formskriften deretter var obligatorisk for skriveopplæringen. Som et svar på skepsisen, hadde lokale myndigheter nylig stilt skolestyrene fritt til å velge selv, i stedet for å prakke på dem formskriften. Dette førte igjen til at ulike skoler valgte ulike skriveverk, som gjorde det problematisk hver gang en elev byttet skole, og måtte lære seg nye skriftformer. Svein Reinton, som var styreleder i Ullensaker skolestyre uttalte:

Normalplanen av 1936 gjelder fremdeles. Den frarår bruk av skrivehefter med forskrifter, men departementet har likevel godkjent slike skriveverk. Etter hvert er det blitt en mengde skriveverk, og alle har sitt evangelium som skal føre til salighet. Nå er formskrift kommet mer i bakgrunnen fordi den er for langsom og lite effektiv.

Yrkesetikk

Kari Wessel hadde nok en tendens til å bruke litt mye tid av foredragene sine på å kritisere andre skriveverk, i stedet for å vise fram sitt eget. Etter et møte i Nøtterøy høsten 1964 hadde Torbjørn Danielsen, som var talsmann for Anna Aas Bakkes skrivesystem, fått nok. Han hadde selv blitt invitert til Nøtterøy for å demonstrere Aas Bakkes system, og hadde anbefalt dem å også få til et møte med Kari Wessel for at de ikke skulle bli “for ensidig orientert”. Han var selv til stede på Wessels møte, og ble sjokkert over hvor hardt hun angrep både formskriften og Skriveboka. I ettertid skrev han et avisinnlegg hvor han beskyldte henne for dårlig yrkesetikk.

Det var flere ting han reagerte på. Han mente blant annet at hun som forfatter av Fabritius skriveverk åpenbart hadde økonomiske interesser i at så mange som mulig benyttet dette skriveverket, men lurte på om hun hadde “lov til å være så initiativrik at [hun] i sitt arbeide med å spre opplysning om sitt eget verk går til skadelige angrep på andre godkjente arbeider?”. Danielsen mente at en “skolens representant som logoped Wessel ikke oppfører seg yrkesetisk riktig når hun bruker en stor del av sitt foredrag til å kritisere andre godkjente skrivemetoder”.

Han reagerte også på at Wessel brukte lysbilder av “dårlige elevarbeider som resultat av opplæring efter et annet skriveverk. Fru Wessel mottar som logoped elever som trenger spesialpedagogisk behandling. [Det] er efter min oppfatning direkte unfair å benytte dårlig skriftresultat hos avvikende barn som reklame for sin egen metode”.

I tillegg hadde Wessel brukt bildeeksempler fra utdaterte utgaver av Aas Bakkes system, noe Danielsen mente hun strengt tatt ikke hadde lov til (etter åndsverksloven), og som dessuten bidro til å sette Skriveboka i et dårligere lys, ettersom hun brukte eksempler som ikke lenger var reelle. Hun hadde også uttalt at Aas Bakkes system “har usammenhengende og tegnede bokstaver frem til 6. klasse”, når sannheten var at elevene som brukte Skriveboka lærte å binde sammen bokstavene allerede i 3. klasse. “Det er fru Kari Wessel som lærer elevene en usammenhengende skriveskrift i barneskolen. Akkurat som “Formskrift” av Alvhild Bjerkenes lærer K. Wessel elevene en skrift med staver og guirlander med stopp i y-j-g og f. Logoped Wessel vet også at hun i debatten har blitt anklaget for å lære barna skrå formskrift”.

Torbjørn Danielsen avsluttet sitt innlegg i mer generelle toner:

Hovedproblemet i valg av skriftformer er ikke hellingsvinkelen, men spørsmålet om det er riktig å innføre slike radikale typer, som f. eks. logoped Wessels skrift. Jeg er fortsatt av den oppfatning av det ikke er skolens eller skriveeksperters oppgave å sette skille mellom generasjonene, men å lære barna å skrive den skrift som alt er i bruk på en tydeligere og hurtigere måte enn det de gamle skjønnskrifthefter kunne makte.

Et par uker senere kom svaret fra Kari Wessel:

Uten å ville innlate meg på noen diskusjon i dagspressen om de forskjellige skriveverks fordeler eller mangler, må det være tillatt å nevne at hr. Danielsen er alene om å henvende seg til foreldre og andre med ensidig tekstreklame for det skriveverk han representerer, nemlig “Skriveboka”. Jeg gjør oppmerksom på hans artikler i foreldretidsskriftene Askerskolen, Bærumskolen, samt i forskjellige dagsaviser.
En må gå ut fra at hr. Danielsen med sine inserater har til hensikt å påvirke foreldrene til fordel for salget av “Skriveboka”. Sett fra skolens side er dette en usmakelig og påtrengende salgsreklame som forlagene burde avholde seg fra.

Hun leverte også en beklagelse for at hun hadde brukt et gammelt eksempel fra Skriveboka, men den hadde en såpass syrlig undertone at man vel ikke akkurat kunne beskylde henne for å legge seg langflat:

Hr. Danielsen gjør et stort nummer av at jeg har vist frem et klipp fra den forrige utgaven av “Skriveboka”. Dette var efter hans mening en “stygg” skrift som det nu er rettet på, og som det var lite pent av meg å vise frem.

Jeg beklager selvsagt at jeg på møtet i skolerådet ikke hadde klipp fra den siste utgaven for hånden. Er imidlertid skriften i den tidligere utgaven “stygg”, kan heller ikke den reviderte utgaven sies å være vellykket. Den skiller seg nemlig bare i uvesentlige detaljer fra den tidligere utgave, hvilket enhver kan overbevise seg om.

Kulepenner vs. fyllepenner

Mens debatten om formskriften raste, pågikk det også en tidvis høylydt diskusjon om hvilke skriveredskaper som burde brukes i skolen. På starten av 60-tallet var det fortsatt dyppepenn som ble brukt i de aller fleste skolene i landet, i tillegg til blyanter. Samtidig hadde kulepennene gjort sitt inntog på markedet, og for alvor begynt å ta over for fyllepennene. Da flere og flere skoler etter hvert begynte å bytte ut penneskaft og blekkhus med fyllepenner, var det derfor en del foreldre som reagerte. Hvorfor skulle barna deres lære å skrive med en pennetype som allerede var utdatert?

En forelder uttalte i et leserinnlegg i Rogalands Avis 31. august 1966:

Fyllepennen har passert sine velmaktsdager. Den brukes her i landet nesten utelukkende av barn i folkeskolen. Skolen har ikke forstått å trekke konsekvensene av denne kjennsgjerning. Den lever i sin egen lukkede og selvtilfredse verden.
Kulepennen ødelegger håndskriften. Derfor skal elevene lære å skrive med blekk og penn eller fyllepenn. Når de så har lært seg den rette håndskrift (som en lærerinne i sin tid fikk narret myndighetene til å tro var den beryktede formskrift), må de senere uten skolens hjelp overføre skriften til et nytt redskap, kulepennen. Det er galskap uten system.

En annen forelder skrev i samme avis i 1969:

Hvor kommer den overmåte tåpelige bestemmelse fra om at skolebarna skal bruke fyllepenn eller penn og blekk? Det vil kunne svares at det er fordi barna bare på denne måten kan lære å skrive pent og karakterfast. Det er noe godt tøv. Ingen skriver i dag med fyllepenn, eller iallfall praktisk talt ingen, og dermed må man innstille seg på at ens «karakterfaste» håndskrift må utøves med det til enhver tid tilstedeværende instrument, nemlig en kulepenn. Selv et skolestyremedlem må kunne forstå det.

Et sitat fra Kari Wessel, riktignok i en litt annen sammenheng, er relevant også her:

Det å velge skrivesystem bunner i et kompleks av problemer som lærerne er mest kompetente til å vurdere. Foreldrene bør efter min mening vise varsomhet og i første rekke overlate til skolemyndighetene alene å treffe beslutninger. Skolen har ansvaret, og arbeider best uten å være under trykk fra forlagsrepresentantenes påvirkning.

Sitatet er hentet fra Wessels tilsvar på kritikken fra Torbjørn Danielsen i 1964, men kan lett overføres til valg av skriveredskaper også. Skoleforeldrene hadde ikke fagkunnskap til å uttale seg om hvilke skriveredskaper (eller skrivesystem) som egnet seg best. Da var det kanskje best om de lot være.

Wessel snakket for øvrig varmt om skolefyllepennene, blant annet i et intervju i “Friheten” 12. mai 1961:

Fyllepennen brukes i stigende utstrekning som barnets første penn. Den sparer oss for en masse kluss med penneskaft, splitter og blekkhus. Eleven slipper å stoppe midt i et ord for å dyppe pennen. Når barnet går i 2. klasse, er en fyllepenn til 12-15 kroner en fin fødselsdags- eller julegave.

Hun var også tydelig på at kulepennen egnet seg dårlig til skriveundervisningen:

Kulepennen er derimot et dårlig skriveredskap. Den er nok ofte lettvint for oss voksne å ta til, men den egner seg likevel ikke til å øve opp en god, rytmisk håndskrift. Skriften får ingen karakter når vekslingen mellom tykk og tynn strek mangler.
[…]
Dertil kommer at en ved å skrive med tørrblekkpenn tvinges til å bruke mer enn normalt skrivetrykk, og det forårsaker spenninger i håndens og armens muskulatur. Dette er en meget viktig grunn for at barn og ungdom ikke bør skrive med kulepenn.

Selvfølgelig ville folk bli nødt til å bruke kulepenn (eller “tørrblekkpenn”, som man også kalte den) før eller senere, men det var viktig at barna kunne bruke mer lettskrevne penner fram til de hadde opparbeidet seg en god grunnteknikk i skriving. Hvis man kunne skrive godt og avslappet med fyllepenn, var også sjansen større for at man ville skrive bedre med kulepenn.

Skrivebevegelsene var mer komplekse enn mange kanskje tenkte over, som Wessel også prøvde å forklare:

De fleste tror at skriveredskapen beveger seg med noenlunde jevn hastighet bortover papiret. Det virkelig forhold er imidlertid at det stadig skifter mellom hurtige og langsomme bevegelser. Det skal lang øving til å lære disse fine forandringer i skrivebevegelsene, slik at bokstavene blir nøyaktige og vakre i sin utforming. Det er rytme i skrivingen på samme måte som i musikken. Den som skriver flytende, har en følelse av bevegelse i takt og rytme. Pennen danser bortover papiret, men takten er ikke enkel som vals eller foxtrott. Den er mer komplisert og sammensatt som i moderne musikk.

Wessel, med sin orgelutdanning fra Musikkonservatoriet i Oslo, visste nok hva hun snakket om når hun sammenlignet skrivingen med dans og musikk.

Ettermælet

Mot slutten av 60-tallet ble det plutselig stillere rundt Kari Wessel, og 13. mai 1969 kom den sørgelige nyheten om at hun var død. Det vites ikke hva hun døde av, men i dødsannonsen sto det at hun “døde stille”, så man kan kanskje gå ut fra at det var snakk om lengre tids sykdom. Det kan i så fall også forklare at det nesten ikke kom noen uttalelser fra henne i media de siste par årene før hun døde, selv om håndskriftdebatten fortsatt i høyeste grad raste. Kari Wessel ble bare 50 år gammel.

Flere skoler i hele landet begynte å bruke skriveverket hennes også gjennom de neste årene, men oppmerksomheten rundt det forsvant raskt, og det var ingen som tok initiativt til å fortsette å videreutvikle det. Fabritius skriveverk var imidlertid i bruk rundt omkring i hvert fall til utpå 80-tallet.

Skråskriften kom også tilbake i flere andre skriveverk: I 1965 hadde Nils Søvik gitt ut, og fått godkjent “Folkeskolens skriveverk”, som baserte seg på skråskrift med løkker, og som egentlig lignet en del på det gamle Palmer-baserte systemet til Jon Kleveland fra 1915. I 1973 kom det enda et nytt skriveverk, utarbeidet av Sigrun Nygaard Moriggi. Dette systemet het “Skriftforming”, og var en svakt hellende stavskrift. I tillegg var fortsatt både formskriften og Skriveboka i bruk, og etter flere revisjoner var det mer eller mindre standard at disse endte opp i en sammenbundet skrift med svak helling. Det var ikke lenger manko på skrivesystemer med skråskrift.

Fra 1974 var alle disse fem skriveverkene godkjent av departementet. Samme år ble skriveundervisningen integrert i norskfaget (tidligere hadde det vært separate fag), og det ble i læreplanene lagt større vekt på en “funksjonell skrift”, hvor målet var at elevene skulle utvikle en “tydelig, rask og personlig håndskrift, som falt naturlig for dem”. Dette var akkurat det Kari Wessel alltid hadde etterlyst i 50- og 60-tallets skriveverk. Mange av hennes tanker og ideer om skriveundervisningen, kom dessverre ikke for alvor til sin rett i læreplanene før etter at hun var borte, men man kan jo spørre seg om de ville ha gjort det i det hele tatt om det ikke hadde vært for hennes utrettelige innsats gjennom de siste årene før hun døde. Det kan i hvert fall tenkes at det hadde tatt lenger tid.

Konklusjon

Formskriften hadde nesten enerett i den norske skolen i perioden 1947-1962. Den nøt nok godt av at den var det første skriveverket som kom etter krigen, og at det gikk noen år før det dukket opp andre systemer som kunne konkurrere med den. Den sto for en betydelig forenkling i skriveundervisningen, spesielt i småskolen, og ble derfor raskt populær blant lærerne, selv om mange foreldre ikke likte den. Formskriften kunne ta skriveferdighetene ganske raskt opp til et visst nivå, og skriftformens iboende begrensninger gjorde seg ikke gjeldende før elevene nærmet seg voksenalderen.

Innen man oppdaget de grunnleggende problemene med formskriften, var det i mange tilfeller for sent å snu. Man kunne ikke kalle tilbake femten kull med skoleunger/-ungdommer og lære dem håndskriften på nytt. Skolen hadde utdannet en hel generasjon mennesker med en sub-optimal håndskrift. De som talte formskriftens sak hadde også vanskelig for å innrømme dette faktumet, enten det skyldtes yrkesstolthet og prestisje, eller at de hadde sett seg blind på sitt eget skrivesystem. De prøvde heller å halvhjertet tilpasse det eksisterende opplegget enn å tenke nytt.

Mens formskriften i første omgang ble innført for å motvirke det man så på som et forfall i håndskriften, har den i ettertid heller fått mye av skylden for at forfallet eskalerte. Men én ting formskriften oppnådde, var at skriveundervisningen for første, og foreløpig siste gang ble debattert høylydt i det offentlige rom over en lengre periode. Folk hadde sterke meninger om både det pedagogiske opplegget, bokstavformene, og ikke minst skriveredskapene som ungene måtte bruke. Via formskriftdebatten, ble håndskriften satt på agendaen, og skapte engasjement, både blant fagpersoner og generelt i befolkningen. Skriveundervisningen i Norge har aldri fått så mye oppmerksomhet hverken før eller etter denne perioden, og en av de som skal ha æren for at debatten ble så synlig var Kari Wessel – logopeden som endte opp som en av de sterkeste og tydeligste talspersonene vi har hatt for håndskriften her i landet.

---

Les også

Søndagssplitten – Håndskrift i den norske skolen fram til 1950
Søndagssplitten – Hvorfor må barna bruke fyllepenn?
Søndagssplitten – Formskrift diskuteres i skolen
Søndagssplitten – Grundig debatt om tildeling av fyllepennar i sunndalsskolen
Søndagssplitten – En fyllepenngutt på Tau

Kilder

Formskrift: Lærerens bok (Bjerkenes, 1966)
Skriveboka: Rettleiing for lærere (Aas Bakke, 1957)
Skrivning og skriftanalyse (Wessel, 1963)
Om valg av skriveverk og meddelelser om skriveboka (Danielsen, 1961)
Bokstavene våre: en kort historikk (Guttormsgaard, 1983)
Normalplan for byfolkeskolen (1948)
Skriftforming (Guttormsgaard, 1975)
Veiledning i skriftforming (Moriggi, 1986)
Norskdidaktikk 1: ei grunnbok (Moslet, 1999)
Studentene fra 1937: Biografiske opplysninger, statistikk og artikler samlet til 25-års-jubileet 1962 (Møller, 1962)
Norske skolefolk, Bind II (Beite, 1966)

Tromsø, 02.06.1936 – “Konsert”
Arbeiderbladet, 20.06.1940 – “Eksamen ved Musikk-konservatoriet”
Porsgrunns Dagblad, 30.03.1948 – “Helberedelse for ganespalte”
Østlendingen, 02.10.1954 – “Fylkets lærere på skolebenken igjen”
Nordlandsposten, 10.07.1956 – “Ordblindhet kan helbredes ved riktig hjelp”
Oppland Arbeiderblad, 17.02.1959 – “Kommunene har plikt til å bevilge penger til hjelpeundervisning”
Østlandets Blad, 18.07.1960 – “Skrivingen i søkelyset”
Sandefjords Blad, 17.12.1960 – “Formskriften på retur”
Telen, 31.01.1961 – “Når formskriften har monopol, vil jeg heretter skrive så skrått jeg kan”
Friheten, 13.05.1961 – “Formskrift diskuteres i skolen”
Arbeiderbladet, 16.05.1961 – “Skråskriften bedre enn formskriften?”
Akershus Amtstidende, 21.07.1961 – “Hvor lenge skal foreldre tillate eksperimenter med barna i skolen?”
Sandefjords Blad, 05.01.1962 – “Tegnet skrift kan aldri bli en god håndskrift”
Tromsø, 06.01.1962 – “Formskriftens glanstid forbi?”
Rogalands Avis, 07.02.1962 – “Forsøksvis innføring av skolefyllepenn i Stavanger”
Indre Smaalenenes Avis, 09.02.1962 – “Den gamle spisspenn-skriften har utspilt sin rolle for godt”
Romerikes Blad, 20.06.1962 – “Frisk debatt om skrivemåter i Eidsvoll skolestyres møte”
Telen, 29.06.1962 – “Notodden folkeskole skal gå over til nytt skriveverk”
Porsgrunns Dagblad, 27.08.1962 – “Mer om formskriften”
Telen, 14.03.1963 – “Tinn-lærerne på kurs om norskundervisning”
Romerikes Blad, 21.06.1963 – “Formskriften ut av Ullensaker-skolene!”
Akershus Arbeiderblad, 20.11.1963 – “Nyttig bok i et forsømt fag”
Gjengangeren, 19.03.1964 – “Horten folkeskole på vei bort fra den uheldige formskriften”
Tønsbergs Blad, 13.11.1964 – “Barna er satt til å tegne bokstaver – ikke skrive”
Tønsbergs Blad, 19.11.1964 – “Skriftformer og fair play”
Tønsbergs Blad, 10.12.1964 – “Skriftformer og fair play”
Arbeiderbladet, 03.09.1965 – “Valg av skrivesystem”
Indre Smaalenenes Avis, 29.06.1966 – “Ensartet skriveundervisning for skolene i Marker”
Rana Blad, 27.09.1966 – “Barna begynner et år for sent på skolen og hjelpematerialet er mangelfullt”
Rana Blad, 18.03.1967 – “Rana-lærere må lære skjønnskrift”
Akershus Amtstidende, 12.04.1967 – “Nesodden skolestyre og skriveverksaken”
Akershus Amtstidende, 17.04.1967 – “Nesodden skolestyre og skriveverksaken”
Akershus Amtstidende, 24.04.1967 – “Til de “skriftlærde”, ved Eva Ramm”
Akershus Amtstidende, 16.05.1967 – “Formskrift – Kursivskrift”
Akershus Arbeiderblad, 06.10.1967 – “Skedsmo-lærere på skolebenken”
Aftenposten, 13.05.1969 – Dødsannonse, Kari Wessel
Asker og Bærums Budstikke, 04.06.1969 – “Logoped fru Kari Wessel…”
Bygdebladet, 23.03.1977 – “Godkjente skriveverk”