Hvor ofte får man mulighet til å prøve en penn til 84.000 kroner? Jeg mener, jeg har sett penner i den prisklassen (og over) i butikker, men da er de gjerne stilt ut i en låst glassmonter. Jeg har aldri holdt en så dyr penn før, og må innrømme at jeg aldri hadde trodd at jeg noen gang skulle få mulighet til å skrive med en. Men plutselig satt jeg der med en Caran d’Ache 1010 Timekeeper i min egen stue.

Hva er det som er så spesielt med denne penna, som gjør at prisen er så høy?

Vel… 1010 Timekeeper er inspirert av luksusklokker, og Caran d’Ache har jobbet sammen med sveitiske urmakermestere og klokkedesignere for å prøve å oversette en sirkelrund urskive til en sylinderfasong. Det tok to år med design, forsking, prøving og feiling før de kom fram til det endelige resultatet. Det er et hav av forskjellige håndtverk og teknikker i omløp her: guilloché, gravering, polering, lakkering, PVD-behandling (physical vapor deposition, en måte å overflatebehandle på som bedrer holdbarhet og gjør penna slitesterk), fresing, børsting av metall, sliping og montering av edelsteiner, for å nevne noen.

Den endelige penna består av 72 deler som er møysommelig montert for hånd gjennom 100 unike arbeidsprosesser. Og alt er gjort med den samme presisjonen og sansen for detaljer som man finner i produksjonen av luksusklokker. Alt dette for en penn som kun har blitt laget i 500 eksemplarer.

Designerne har tenkt nøye gjennom spillet mellom blanke og matte elementer, på samme måte som på dyre klokker. Ingen ting er overlatt til tilfeldighetene, og det merkes så snart man plukker opp penna. Designmessig er den av et helt annet kaliber enn noen andre penner jeg har prøvd.

Det er også verdt å ha i bakhodet at hvert eneste trinn i produksjonsprosessen er gjort i Sveits, et av få land i verden hvor lønns- og prisnivåene faktisk er høyere enn i Norge. Swiss Made er regnet som et kvalitetsstempel i klokkeverdenen, og det samme kan sies om Caran d’Ache. Kvaliteten er i høysetet, og dette er nok litt av grunnen til at de har valgt å gjøre alt selv, i stedet for å outsource deler av produksjonsprosessen. På den måten har de full kontroll over alle aspekter ved produksjonen, men det presser nødvendigvis prisene opp en del.

Penna har fire visere i forskjellig lengde og fasong, akkompagnert av en blank metallbakgrunn med Clous de Paris-guilloché. Over viserne har den romertallene III, VI, IX og XII, samt tolv graverte linjer i børstet metall som representerer timene på en urskive. Her er Caran d-Ache-logoen satt inn, og plassert under XII, som logoen på en klokke, og på baksiden finner vi et månefasevindu som også fungerer som blekkvindu. Når vi nærmer oss hetta og grepseksjonen finner vi et markant senterbånd med 120 riller som symboliserer halve sekunder. Penna kommer med to forskjellige hetter, slik at man kan velge den man føler for der og da. Den ene hetta er inspirert av klokkelenker i metall, og den andre henter inspirasjon fra opptrekkskronen på en klokke, med riller hele veien rundt. Begge hettene er kronet med Caran d’Ache sin hexagon-logo i rød lakk.

I klokkeverdenen bruker man ofte syntetiske rubiner i mekaniske urverk. Ettersom de er harde og solide reduserer de friksjonen mellom de bevegelige delene i klokka, samtidig som de er mer holdbare enn tilsvarende deler i metall ville vært. Som en prikk over i-en har også Caran d’Ache utstyrt Timekeeper-penna si med en rubin, skjønt i dette tilfellet er den kun dekorativ, og har ikke noen mekanisk funksjon. Den er likevel godt gjemt inni penna, og sitter på enden av skruen til omformeren. På den ene siden føles det litt bortkastet, ettersom man ikke kan se den fra utsiden av penna, men den har unektelig en ganske stor symbolverdi, og når man først skal utstyre en såpass dyr penn med omformer er det fint at de gjør litt ekstra utav den.

Den har nøyaktig samme grepseksjon som Léman, men penna i seg selv er mye lengre. Såpass lang, faktisk, at mange pennefuteraler rett og slett blir for korte. Det gjelder til og med Caran d’Ache sitt eget pennefuteral. Når det er sagt er nok ikke dette en penn man har med seg så mye rundt omkring. Med hetta på virker den også usedvanlig framtung, ettersom det er mye metall i hetta, mens pennekroppen i seg selv har klar resin, med tynne, delikate metalldeler montert inni. Så snart man tar av hetta, derimot, ligger penna helt perfekt i hånda, og er så godt balansert at den nesten føles som en ekstra kroppsdel, eller en direkte forlengelse av hånda di.

Splitten er stemplet med Timekeeper-logoen (en urskive som viser klokkeslettet 10:10), og er laget og justert for hånd. Den er testet nøye for å sikre at den skriver helt perfekt, og det merkes at det ligger flid bak denne splitten så snart man setter den mot papiret! Jeg får assosiasjoner til lufthockey, hvor pucken svever på et tynt lag av luft over det glatte underlaget. Det er omtrent sånn det føles å skrive med denne penna. Til å begynne med er det litt uvant, ettersom det er så lite motstand mot papiret, men når man venner seg til det er Timekeeperen utrolig komfortabel å skrive med. Det blir sagt at når man passerer 5-6.000 kroner for en penn vil ikke skriveegenskapene bli bedre. Alt over det handler mer om design og eksklusive materialer. Caran d’Ache har likevel lagt seg i selen og laget en splitt til Timekeeperen som er et solid hakk over Léman- og Variussplittene. Den har en litt annen fasong, og skriver glattere og lettere enn de andre Caran d’Ache-pennene jeg har prøvd.

Er penna verdt pengene? Jeg ville nok ikke kjøpt den selv, om jeg så hadde pengene til det, men når man ser på arbeidet og prosessene som ligger bak, og den detaljrikdomen penna har, kombinert med skriveegenskaper på et skyhøyt nivå, vil jeg absolutt si at den er verdt pengene for de rette kjøperne. Mange klokkeentusiaster har klokker til mange titalls tusen, og hvis de har lyst til å supplere med en relevant fyllepenn vil denne være midt i blinken. Folk som har peiling på klokker vil nok også verdsette detaljene, og i større grad forstå arbeidet og håndtverket som ligger bak. Selv er jeg nok ikke i målgruppa for denne penna, hovedsakelig fordi den er langt utenfor det jeg kunne tillatt meg selv å bruke på en penn. Jeg tror også at dersom jeg skulle kjøpt en penn i denne prisklassen, ville valget falt på en annen, men det handler mer om smak og behag enn at jeg ikke tror denne ville vært verdt det. Fram til jeg blir millionær kan jeg i det minste se tilbake på minnet om denne penna. Jeg føler meg veldig priviligert som fikk låne den i et par uker. Det var med respekt og ydmykhet at jeg fylte den og skrev med den, og et visst tungsinn da jeg måtte pakke den ned og sende den tilbake. Tusen takk til Caran d’Ache og Tudos for den enorme tillitserklæringen.

Penna i denne omtalen er lånt av Caran d’Ache, og de har ikke betalt meg for å skrive dette innlegget. Omtalen er min ærlige mening om penna, og Caran d’Ache har ikke lagt noen føringer for hva jeg skal skrive.