Når jeg forteller folk hva jeg har betalt for enkelte av pennene mine, virker det av og til som at mange ikke helt kan forstå det. De forstår ikke hvordan noe så enkelt som en penn kan koste flere tusen kroner, og de forstår ikke hvordan noen kan være villig til å betale så mye for et redskap man tross alt kan finne langt billigere varianter av.

Så hva sier man til folk for å forsvare kostnadene ved fyllepenner?
Det spiller egentlig ikke noen rolle om det er en penn til ti tusen kroner, eller om det er en penn til to hundre. Mange vil også synes at den til to hundre er veldig dyr.

Setter man seg ned og prøver å forklare folk at denne pennen er laget i et sjeldent materiale, eller at det krever ganske mye arbeid og spesielle ferdigheter å lage en penn med akkurat den fasongen? Forklarer man dem at pennen har en gullsplitt, og at gull er dyrt (da må man også være forberedt på å forklare hvorfor en penn med gullsplitt kan være verdt de ekstra pengene framfor en penn med stålsplitt)? Prøver man å forklare dem hvordan man kan verdsette håndtverket som ligger bak det å lage et vakkert skriveinstrument? Eller verdien av å skrive med noe som har en aura av eksklusivitet, luksus og panasj?

Da jeg hadde kjøpt Visconti Homo Sapiens London Fog-pennen min, og fortalte en bekjent hva jeg hadde betalt for den, sperret han opp øynene og eksklamerte “Herregud, det er jo det samme som jeg nettopp betalte for iphonen min!” Det virket som han syntes han hadde gjort et langt bedre kjøp enn meg. Jeg forklarte ham at mens telefonen hans ville være verdiløs, og klar for utskifting om to-tre år, ville pennen jeg hadde kjøpt vare livet ut, og sannsynligvis kunne gå i arv i flere generasjoner, hvis man tok godt vare på den. Pennens verdi ville heller ikke synke, men kanskje heller stige over tid. Da ble han stille. Om han ikke var enig, godtok han i hvert fall argumentasjonen.

Folk ser ulik verdi i ting. Det lærte jeg relativt tidlig. Da jeg var i midten av tenårene hadde jeg sommerjobb et par år med å klippe gress på militærbasen på Værnes. Der jobbet jeg sammen med tre andre gutter på omtrent samme alder som meg. I en lunsj ble vi sittende å snakke om hva vi skulle bruke pengene vi tjente på. Jeg fortalte at jeg planla å bruke alt på et trommesett, og ble møtt med hånlatter. Enn å bruke så mye penger på trommesett, da gitt! Alle de tre andre skulle kjøpe seg moped for pengene. Det måtte være mye mer fornuftig, syntes de, og de oppfordret meg til å gjøre det samme. For min egen del har jeg aldri følt noe behov for å eie en moped, men på den tiden var det musikken jeg satset på, og det å ha et eget trommesett var alfa og omega.

Jeg har også flere ganger opplevd å gjøre et kjempekupp på en eller annen vare med kraftig nedsatt pris, og så blitt møtt med et “herregud så dyrt!” fra moren min når jeg har fortalt henne om det. Det kan være mange oppfatninger av hva som er dyrt og ikke.

Til syvende og sist er det jo opp til hver enkelt hva man velger å bruke pengene sine på. Noen spiller et instrument som en hobby, og har betalt flere titusener for å ha en god gitar, fløyte, cello eller tuba å spille på. Noen kjøper datamaskiner til mange tusen kroner fordi de liker å spille dataspill. Andre liker å bruke pengene sine ute på byen, med god mat og drikke. Eller drar på konserter. Andre har armbåndsur til mange tusen kroner, eller bruker store summer på merkeklær, smykker, sminke og parfyme. Og hvorfor er det så mange her til lands som kjører Tesla, når en stor andel av disse bileierne antakelig kunne klart seg vel så godt med en e-Golf eller en Nissan Leaf? Folk kjøper seg hus eller leiligheter som er mye større enn de faktisk trenger, og har opptil flere hytter i tillegg. Det er likevel en slags sosial aksept for alt dette, men så blir enkelte nesten provosert over at noen velger å bruke noen tusen på en penn.

Det kan kanskje ha noe å gjøre med pennens og håndskriftens status i det moderne samfunnet? Håndskrift, og kanskje spesielt fyllepenner, ses på av mange som noe avleggs, noe som er upraktisk og unødvendig. Hvis det ikke kan gjøres på skjerm, er det ikke verdt å gjøre. Man ser på håndskrift som et nødvendig onde, og ikke noe enkelte gjør fordi de faktisk liker å skrive. For hånd. Med en god penn. Jeg tror det er veldig mange der ute som rett og slett ikke klarer å fatte at noen kan synes det er gøy å skrive noe for hånd.

Selv liker jeg det – jeg gjør det ganske mye – og denne skrivegleden blir fullkommen når jeg kan gjøre det med en god fyllepenn. Det er egentlig den eneste grunnen jeg føler at jeg trenger for hvorfor jeg velger å kjøpe dyre penner. Utover det ser jeg ikke helt hvorfor det skal være nødvendig å forsvare innkjøpene mine overfor noen andre enn meg selv.

Jeg er nysgjerrig: har dere fått kommentarer á la dem jeg skriver om her, og hva pleier dere å si til folk som ikke forstår hvorfor dere bruker (mye) penger på fyllepenner?