Skrevet av Kjartan Skogly Kversøy med hjelp fra Gina Dahl til oversettelse av gotisk håndskrift

S: T.

Hr Candidat m.r. Thue

Christiania.

Hjelms Gaard I Raadstuegaden

Baron Fredrik Wilhelm Wedel-Jarlsberg satt og skrev brev på julaften 1840. Han var på jakt etter en huslærer til sønnene sine. Sønnene het Oscar, Hermann og Wolfgang. Han siktet høyt og forsøkte å friste Hr. Candidat Thue til å ta jobben. Thue hadde akkurat fått beste karakter på sin embedseksamen i filologi. Han var derfor ettertraktet.

I dagens innlegg skal du få bli kjent med det originale brevet, kandidaten og baronen. Mot slutten av innlegget skal du også få bli kjent med litt samtidshistorie fra 1840-årene. Det er historie som preger oss den dag i dag. Det er ingen direkte sammenheng mellom den første anglo-afghanske krigen og historien rundt brevet, men jeg håper koblingen kan bidra til et bredere innsyn i hva slags tid og verden dette brevet ble skrevet. Baronen, i likhet med afghanerne, hadde selv kjempet mot britene og tapt. Under Slaget om København i 1807 falt hele den norsk-danske flåten i britiske hender. Britene bombarderte København og i tillegg ranet de med seg ett linjeskip, 15 fregatter og 7 brigger. Wedel-Jarlsberg ble offiser bare 16 år gammel og var 20 år da han ble såret under kampene mot britene i København.

For dem som leste forrige innlegg i spalten Kjartaniske vers, så foregikk det en verdensutstillingen i London i 1862. Baronen døde året etter i 1863. Julekvelden baronen sitter og skriver brev foregår over to tiår før utstillingen og 23 år etter han ble skadet i kamp. Henry David Thoreau, som også ble nevnt i forrige innlegg, var på denne tiden travelt opptatt med å forbedre produksjonen av blyanter ved familiens fabrikk.

Baronen hadde sikkert noen blyanter på lur, men dette brevet skrev han med en fjærpenn eller en dyppepenn med metallsplitt. Den ujevne tykkelsen på skriften peker i retning av selvskåret fjærpenn. Vanligvis ble fjærpenner skåret av gåsefjær eller kalkunfjær. Blekket var ganske sikkert jerngallusblekk. Papiret ble på denne tiden ofte laget av cellulose, men siden det var en baron som skrev brevet, så kan hende det var klutepapir. Klutepapir ble laget av lin, jute, hamp eller bomull. Det ble ofte brukt til dokumenter som skulle være holdbare over tid. Jeg syns brevet kjennes mest ut som om det er papir laget av cellulose.

Siden skriften er litt uvandt er det krevende å lese. Heldigvis har brevet blitt oversatt av Gina Dahl ved Manuskript- og librarsamlingen ved Universitetsbiblioteket i Bergen. Oversettelsen kommer i kursiv etter hvert bilde nedenfor.

Kandidaten baronen var på jakt etter var den kommende filologen og litteraturhistorikeren Henning Junghans Thue. Noen få måneder senere, i 1841, ble Thue en av de aller første universitetsstipendiatene ved universitetet i Christiania. Han er blant annet kjent for å ha opponert fra salen (ex auditorio) under disputasen til selveste Søren Kierkegaard. Ja, det er den verdenskjente filosofen det er snakk om. Søren Kirkegaards disputas baserte seg på en avhandling han hadde skrevet om begrepet ‘ironi’. Thue døde bare 35 år gammel. Han rakk likevel å ha en akademisk karriere og skrive flere bøker. I 1844 publiserte han Læsebog i Modersmaalet for Norske og Danske. Han var også overlærer ved Arendals middel- og realskole fra 1844 og ble lektor ved Christiania katedralskole i 1848. Thue døde under et kuropphold for sin dårlige helse i Württemberg i 1851.

Nedenfor følger brevet Hr. Candidat Thue mottok fra baronen. Posten var rask på denne tiden, så vi skal ikke se bort fra at Thue hadde brevet i hånden allerede neste dag. I brevet kan vi lese ting som tyder på at Baronen regnet med effektiv postgang. Han inviterer Thue til å tilbringe noen romjulsdager sammen med familien. Brevet ble skrevet så sent som torsdag 24. desember og Baronen foreslår at Thue kan være på plass på godset allerede mandag 28. desember. Baronen ville gi Thue en mulighet for å hvile ut etter reisen før den planlagte festen 29. desember.

Baronen forteller om sine tre sønner. De er i alderen 10 til 18 år og har litt forskjellige behov. Baronen ønsker å forberede dem til sine fremtidige karrierer og vil gjerne ha på plass en god lærer. Baronen skryter uhemmet av Thue og tilbyr han en lønn på 250 speciedaler. Dersom jeg har forstått statistikken for lønninger på den tiden riktig, så var dette nesten 6 ganger lønnen til en tjenestekar i byene og over 17 ganger lønnen til en tjenestejente på landet.

Brunlaug Gaard p. Fredriksværn
Juleaften d. 24. desember1840.
S: T:
Hr Candidat m. r. Thue!

Skjondt hidtil at være nægtet Deres behagelige (??) sanlige bekjendtskab, er jeg dog noksom forud underrettet om Deres Qvaliteter til at være forsikkret om: i Dem at ville finde den eneste ønskelige Vejleder for de 3de af mine Sønner hvilke ere bestemte for den civile Cariere og endnu modtage Elementair underviisning, sill. Oscar, gammel 18 Aar og siden ½ Aar siddende i øverste Classe i Skiens lærde Skole, Wolffgang, 12 Aar, en liden flink Gut, der har begyndt paa sit Latin og Græsk og Frithioff, 10 Aar, der endnu beskjæftiger sig med Begyndelseselementerne. Maatte De, Hr Thue! Derfor ville beslutte Dem til, at ville modtage i mit Huus Engagement som Informator for bemeldte

mine Sønner – og det for det første paa eet Aar, i hvilken Tid det antages afgjort, at Oscar vil være moden til at underkaste sig Examen Artium – da tillader jeg mig hermed at anbyde: foruden frit Ophold i Huset et Honorair af 250 Spdl. Min Søn, Student Hermann, som igaar er hjemkommen har ytret, at han troer, Deres Ast (??) har været, at tilbringe Juleheljen i Hovedstaden; Da dette nu aldeles ikke er overenstemmende med god gammel Norsk Skik, er jeg saa fri paa egne og min Hustrues Vegne at indbyde Dem, Hr Candidat Thue, at gjøre os den Fornøjelse at besøge os i denne Tid, hvorved dem da tillige vil blive givet Adgang til, at informere Dem om de nærmere Forhold og først stifte Bekjendtskab med Deres eventuelle Elever forinden De tager endelig Beslutning om

Modtagelsen af Forbemelte mit Tilbud og om hvorvidt det convenerer Dem at opfylde mit i saa Henseende værende Ønske.

Jo før Omstændighederne maatte tilstede Dem at give os Dette Besøg, jo behageligere vil det være os, og bemærker slutteligen: at Tirsdag sammen kunne vi byde deeltagelse i en Julelystighed, hvorfor De maatte indrette Dem, at kunne være her mandag for at udhvile efter Reisen.

Forbindtligst Wedell Jarlsberg  Addr; Baron Wedell Jarlsberg  

Baron Fredrik Wilhelm Wedel-Jarlsberg fikk ikke Hr. Candidat Thue på kroken. Hvem som ble lærer for guttene hans vet jeg desverre ikke. Den rare lille fortellingen ble bevart på grunn av at noen få dråper blekk ble fordelt elegant utover to papirark. Det er en slags hverdagsfortelling som ellers ville forsvunnet i glemselen. Historien lever kanskje videre fordi noen mennesker ikke kaster gamle brev. Bare enkelte brev blir gamle nok, så blir de noen ganger for verdifulle å kaste. Det kan være både sentimentale og økonomiske grunner til å ta vare på noe. Kanskje er det bare en rekke små underlige tilfeldigheter som gjør at brevet har overlevd. Brevet ble kanskje brukt som bokmerke og ble gjenoppdaget mange år senere når noen ryddet på loftet. Den siste eieren før meg kjøpte faktisk brevet på en auksjon i London. Hvordan brevet havnet i London er ikke godt å si. Nå som brevet er kommet til Drammen føles det nesten som det er på vei hjem igjen. Noen få mil til, så er brevet på plass der det ble skrevet julen 1840. Baronen skulle bare visst …

Om vi hever blikket og tar en titt på hva som skjedde ellers i verden det året, så er det mye som fortsatt angår oss i dag. 1840 var året britene hevdet de erobret Afghanistan første gangen. Det var den første anglo-afghanske krigen. Den hadde begynt i 1839 med utgangspunkt i at britene var paranoide for at russerne skulle erobre Afghanistan. De fryktet at russerne med tiden skulle dele Asia i to. Etterretningsinformasjonen var tvilsom og manipulert. Valgene som ble tatt var gjennomgående dårlige. Russerne hadde på ingen måte ressursene som skulle til. Det skulle ikke bli siste gang paranoia og desinformasjon satt i gang kriger i området. Det er ikke mer enn noen få uker siden de siste britiske soldatene tok farvel med Afghanistan i den til nå siste runden i fortellingen. Mange Afghanere ser disse krigene i sammenheng. De vil kanskje si det hele begynte i 1839. Den tredje anglo-afghanske krigen endte i 1919. Resultatet ble Rawalpindi-traktaten. Afghanerne feirer sin frigjøringsdag hvert år den 19. august til minne om denne avtalen. Russerne kom til slutt, men ikke før i 1978. De ble der til 1992. Britene kom tilbake igjen ni år senere i 2001. Vi opplevde helt nylig gjennom TV-skjermen hvordan det endte.

Den første anglo-afghanske krigen tok slutt i januar 1842. En utslitt og fillete britisk militærlege banket på fortet til sine egne landsmenn i Jalalabad. Han kunne fortelle at hele styrken han hadde vært en del av var blitt massakrert i Khyberpasset. Julen 1840 var det fortsatt optimisme blant de britiske styrkene som var stasjonert i Kabul. Du trengte likevel ikke å være synsk for å ane mørke skyer på horisonten. Generalen som ledet troppene hadde urinsyregikt. Det er den samme sykdommen som kaptein Vom har i tegneserien Knoll og Tott. I Knoll og Tott heter den kroniske sykdommen podagra. Det er en svært smertefull tilstand som i dag kan behandles. Det fantes ingen behandling i 1840-årene. Under et pågående urinsyregiktanfall kan selv fallende regn på bar hud føles som å bli kontinuerlig stukket av glødende nåler. Smertene kunne den gangen pågå sammenhengende i årevis. Generalen var hardt rammet. Smertene tok all oppmerksomheten. Det var ikke plass til tanker om å sikre soldatenes trygghet. Kun en mann kom tilbake …

Litteratur

Dalrymple, William (2013). Return of a King. The Battle for Afghanistan. London: Bloomsbury