Skrevet av Kjartan Skogly Kversøy med hjelp fra Gina Dahl til oversettelse av gotisk håndskrift

16-åringen Johan var kommet i ei knipe. 10. oktober 1858 skrev han et brev til sin far for å diskutere saken. Brevskriveren ble mange år senere prest i Vikør (nå Vikøy) kirke i Hardanger. Brevet var adressert til Toldcasserer Christie. Tollkassereren var altså faren til Johan. Faren bodde i Bergen. Johan var strandet i ødemarken i Orkedalen. Et eller annet hadde skjedd. Johan mente det kunne ha konsekvenser for forfremmelsen hans. Feilen han hadde begått betydde at han måtte bli i Orkedalen lenger enn planlagt.

På rolige ettermiddager liker jeg å snoke på onlineauksjoner. Gjennom det siste året har jeg vært på jakt etter gamle brev. Tanken har vært å finne fine eksempler på håndskrift skrevet med penn og blekk. Gamle brev er en god kilde. Høsten 2021 skrev jeg flere fortellinger med utgangspunkt i brev jeg hadde fått tak i. Innholdet i brevene gav stier å følge og mysterier å finne ut av. I ett tilfelle var det selve konvolutten som var inngangen til eventyret. Historiene har blitt til gjennom alt det rare jeg har oppdaget underveis. Brevet skrevet av Baron Fredrik Wilhelm Wedel-Jarlsberg i 1840 sendte meg på tur til Christiania, København og Afganistan. Konvolutten fra 1862, som ble sendt av stortingsmannen Hans Jakob Aschjem, tok meg med til et gammelt patentkontor i Glasgow, konvoluttbretteindustrien i New York og verdensutstillingen i London. Brevet som ble skrevet av Lise Kahrs fra Christiania i 1858 ble en underlig reise der kvikksølv, syfilis og en feide på Hønefoss var noen av elementene. Tekstene jeg har dukket ned i har bidratt til at jeg har fått blitt kjent med ting jeg ikke ante noe om på forhånd. Brevet som har inspirert dagens fortelling er ikke noe unntak.

Først må jeg nesten fortelle om hvordan brevet havnet hos meg. Kona mi heter Eva Daae Kversøy. Mormoren ble døpt Aadel Christie Fritzner Daae. Vi har ofte lurt på hvordan navnene Christie og Fritzner kom inn i familehistorien. De familienavnene vi har visst noe om er Munthe, Daae og Morgenstierne. Med så mange kjente navn har det vært mulig å spore slekta langt tilbake i tid. De tidligste sporene etter familien hevdes å være ridderne av Monte på 990-tallet. Den første sikre stamfaren påstås å være Ascricus van Munthe. Han nevnes i et dokument allerede i året 1072. 1000 år med slektshistorie er ganske overveldende. Men hva så med navnene Fritzner og Christie? Hvor kom de fra? Her fantes det, i hvert fall for oss, et uløst mysterium.

For noen måneder siden oppdaget jeg ved en tilfeldighet at det skulle selges et helbrev som var adressert til Toldcasserer Christie i Bergen. Brevet var skrevet i 1858. Kunne denne tollkassereren være en slektning? I så fall hadde det vært artig å bli kjent med innholdet. Desverre er gamle brev også samlerobjekter for frimerkesamlere. Ikke noe stygt sagt om frimerkesamlere, men de er ofte mer intressert i frimerket enn innholdet. For meg er det motsatt. Hvert brev inneholder en historie. Kanskje er det en historie ingen har brydd seg om siden brevet ble skrevet.

Syns du det har vært vanskelig å komme deg ut på langtur under pandemien? Jeg har vært på flere lange reiser. De oppdagelsesreisene jeg har vært på i denne perioden har nesten alltid vært billigere enn de billigste flybilettene som er å få tak i. Ingen reiser jeg vet om er mer miljøvennlige. Hvem trenger egentlig strabasiøse utfarter til eksotiske destinasjoner, når du kan reise både i tid og rom ved hjelp av et brev? Jeg er egentlig bare glad for å slippe overfylte flyplasser. Jeg reiser på tur for å oppleve noe nytt og spennende. Det viktigste for meg er å få noe annet å tenke på.

Spennende eventyr og uoppdaget land kan befinne seg i et hjørne i hagen, i en kasse på loftet eller på en auksjon på nettet. Jeg bor i hus med en ungdom som har en utviklingshemming. Hun liker ikke å reise med fly. Hun liker godt å være hjemme. Familien vår har blitt gode på lokale ekspedisjoner. Vi oppdager stadig noe nytt fra sykkelsetet eller når vi er på badeutflukter i nærmiljøet. Reisen er ofte like stor nytelse som destinasjonen. Opplevelsene våre er overraskende ofte både originale og eksotiske. Jeg er ikke sikker på om vi egentlig går glipp av noe. Kanskje er det tvert imot. Dersom det er litt tid til overs, da liker jeg å ta mentale reiser gjennom gamle gjenstander og håndskrevne tekster. Litt av moroa er å dele opplevelsene etterpå.

En sånn dag var det et brev som fanget oppmerksomheten min. Det var noe kjent med navnet. Jeg så brevet som skulle auksjoneres bort og ble grepet av nysgjerrighet. Etter litt graving kunne jeg slå fast at dette faktisk var et brev til en av Evas slektninger. Det jeg fant ut var at i 1770 giftet Johan Fritzner seg med Aadel Edvardtsdatter Christie. På denne måten havnet det en Fritzner og en Christie i samme slekt. Johan var 26 år og Aadel var 17. Tollkassereren viste seg å være fetteren til mora til den første kona til besterfaren til Evas bestemor. Johan og Aadel var onkelen og tanta til tollkassereren. Bestefaren til Evas bestermor var i tillegg fetter til både sin første og sin andre kone. Nesten som en sang av Øystein Sunde. Jeg forstår godt om du nå har mistet oversikten. Konklusjonen var uansett at det var en reell, om enn noe komplisert, familiekobling.

Tollkassereren kunne med rette hevdes å være en slektning. Eva og jeg ble enige om at det hadde vært moro å få tak i brevet. Vi laget en plan for auksjonsdagen. Vi bestemte oss for hva vi var villige til å betale. Det er alltid lurt. Det er lett å bli revet med. Jeg skal ikke røpe prisen, men brev fra 1800-tallet er ofte å få kjøpt for en hundrelapp eller to. Her måtte vi strekke oss litt lenger fordi mottageren var kjent og fordi vi måtte konkurere med noen interesserte frimerkesamlere. Vi hadde satt oss et tak for hva vi var villige til å by. Det gikk akkurat. Ti kroner til og vi hadde mistet brevet. Hadde vi på forhånd visst om innholdet i brevet hadde vi nok vært villige til å strekke oss ganske mye lenger. BiIletten til denne utrolige reisen du nå er med på viste seg til slutt å ikke koste mer enn en liten biltur med påfølgende lunsj på McDonalds.

Vi ante ikke hva vi hadde kjøpt. Vi hadde kun sett konvolutten. Vi håpte på noe mer, men sjansen var stor for at brevet bare ville inneholde forretningsmessige ting knyttet til tollkassererjobben. Noen ganger er det lov å være heldige. Denne gangen traff vi blink. Ikke bare var brevet til en slektning, men brevet var i tillegg skrevet av en slektning. Brevskriveren var utrolig nok sønnen til tollkassereren. Brevet var fra 16-åringen Johan. Tenk å få mulighet til å lese et personlig brev fra en 16-åring. Hva tenkte denne ungdommen på i 1858? Innholdet skulle vise seg å være både dramatisk og utilgjengelig.

Johan skriver at brevet er spesielt til faren. Faren må velge hva han vil dele videre med resten av familien. Det har skjedd noe som må holdes mellom far og sønn. 16-åringen skriver med utålmodig skrift og tar seg ikke tid til å fullføre alle detaljene i hver bokstav og i hvert ord. Jeg klarer å lese noen ord, men glipper på mange andre. I tillegg bruker Johan gotiske bokstaver og en personlig håndskrift. Dramaet forblir skjult. Jeg klarer ikke lese teksten tilstrekkelig til å få med meg sakens kjerne. Jeg ser det er noe alvorlig som har skjedd og at Johan mener det vil hemme forfremmelsen hans. Men han er jo bare 16 år? Hva slags forfremmelse kan det være snakk om? En Captein Bergh blir nevnt. Kanskje handler det om noe militært? Kunne du verve deg til militæret eller bli innkalt til førstegangstjeneste som 16-åring i 1858?

Jeg tar til slutt kontakt med Gina Dahl ved Manuskript- og librarsamlingen ved Universitetet i Bergen. Hun påpeker at de som hovedregel ikke driver med transkribering av gamle tekster på forespørsel. Jeg forsøker å friste med at det er flere kjente personer knyttet til brevet. Kanskje innholdet kunne få frem noe om disse personene som ikke tidligere har vært kjent. Gina gir en tilbakemelding noen dager senere. Hun innrømmer ikke at hun har latt seg friste, men skriver i en e-post at brevet var enkelt å lese og raskt å transkribere. Hun har gjort et unntak. Jeg er veldig takknemlig. Jeg forteller hva jeg skal bruke det oversatte brevet til. Gina syns det virker spennende.

Men, enkelt å lese? Syns hun virkelig det? Jeg kjenner på stoltheten min at jeg syns hun tar litt hardt i. Jeg forestiller meg at jeg er flink til å lese gammel håndskrift. Uansett, det mystiske brevet med det dramatiske innholdet ser endelig ut til å gi slipp på hemmelighetene sine. Hva hadde skjedd med Johan? Hadde han skadet noen? Hadde noen blitt gravid? Hadde han stjålet noe?

Før jeg slipper løs oversettelsen til Gina Dahl, så kan jeg fortelle at det gikk ganske bra med Johan i voksen alder. Etter den vanskelige saken i Orkedalen gikk han videre og tok en teologisk embedseksamen i 1867. Hvorfor han valgte teologien vet jeg ikke. Det er ikke kjent om saken i Orkedalen medvirket til dette valget. Fra 1870 arbeidet Johan som prest i Ullensvang. Han ble der til 1879. Prosten han arbeidet sammen med var gammel, så den unge Johan hadde et høyt arbeidspress. I 1879 møtte han rett og slett veggen.

Johan strevde med helsen fra 1879 og til 1883. I denne perioden besøkte han kursteder i Europa og bodde en periode i Roma. Han tok også en sjøreise med D/S Donau i middelhavet. Sjøreisen endte i Konstantinopel (Instanbul). I en alder av 41 år var Johan blitt en velutdannet, erfaren og bereist mann og prest. Tilbake i Norge ble helsen stadig bedre og han tok seg arbeid hos sognepresten i Lavik i Sogn. I 1886 tok han fatt på det som skulle bli hans livsgjerning. Han ble sogneprest i Vikøy kirke i Kvam i Hardanger. Kirken ligger et lite stykke utenfor Nordheimsund og rett ved det som etter hvert skulle bli Framnes Folkehøgskule.

Johan vokste opp midt i Bergen sentrum. Adressen han bodde på var Rådstuplass 3. Det er ikke så langt fra der politistasjonen i Bergen sentrum ligger i dag. Det er rett over gaten for Det gamle rådhus. I min oppvekst lå Vestlandsbanken på tomten og for tiden er det en Kiwi-butikk i første etasje. Adressen er nå Allehelgensgate 2. Somrene tilbrakte Johan i Fridalen. Det var en sommeridyll med en vakker park tegnet blant annet av onkelen og Eidsvollsmannen Wilhelm Friman Koren Christie.

I huset i sentrum innredet faren, Werner Hosewinckel Christie (tollkassereren), verksted der det ble snekret, tegnet og drevet med kunstneriske aktiviteter. Der fikk både tollkassererens egne barn og deres venner lov til å utfolde seg. Johan var nummer 11 i en søskenflokk på 13 (i en kilde regnes han som nr. 12 av 14). Broren, Eilert Christian Christie, ble senere kjent som “Domkyrkjearkitekten”. Eilert ledet restaureringsarbeidet av Domkirken i Trondheim gjennom 30 år.

Johan sitt fulle navn var Johan Andreas Budtz Christie. Familien kalte han bare for “Budtz”. Johan var flink til å tegne og male og kunne blitt både kunstner og arkitekt. En av hans blyanttegninger kan du finne her. I sine år som prest i Vikøy Kirke fortelles det blant annet at han lærte de lokale unguttene å snekre. En god del av kunsten han laget eksisterer fortsatt. Han var kjent for sin trofasthet til Gud og for lang og tro tjeneste i menigheten. Sammen med presten Realf Ottesen sørget han for at barna og ungdommene i området lærte å synge både salmer og nasjonalsanger. Johan var prest i 40 år. Han var prest i Vikøy kirke i 32 av dem. Han døde i 1929. Her skal du få lese brevet han sendte til sin far i 1858:

Kjære Fader!

Som en temmelig stor Ynder af Consequense, kan jeg denne Gang
Ikke lade være at skrive til Dig alene, directe talt, men jeg maa ogsaa
Denne Gang føie til som sidst, at jeg haaber at Moer og de andre faaer kige
lidt ind i Brevet med; og i det Haab altsaa, undlader jeg denne Gang at skri-
ve directe til dem. Jeg opholder mig for Øieblikket i Orkedalen, 4 Mile
fra mit «stadige» Opholdsted, forsaavidt det Sted, hvor jeg 14 Dage til 3 Uger
af Gangen med Afbrydelser af 2, 3 og 4 Uger, opholder mig kan kaldes saaledes,
men min største Kuffert staaer i det mindste der. Efter Befaringen med
Capt Bergh, som nu er tilende, er jeg nemlig bleven her igien, for at foran-
dre en Deel af mit Arbeide fra i fjor, som ikke befandtes fyldistgjørende
og derfor kommer jeg til at blive heroppe udover Vinteren en Tid for at faae
Skaden repareret. Dette vil rimeligviis virke noget hemmende paa min
Forfremmelse, da det nok var ganske bestemt at jeg skulde have reist stracs her-
fra, hvis Alt havde været i Orden. Jeg erkjender selv fuldkomen de
Feil, som ere gjorte, og min eneste Trøst er at jeg i Aar vilde have gjort ander-
ledes end i fjor, og skulde mit Arbeide virke hemmende for mig for Øieblikket,
saa har det for Fremtiden for mig en langt større Virkning, nemlig som Erfaringens
dyre Læremester. Jeg lader imidlertid Sagen ikke gaae mig saa nær, at den
skulde vikre noget egentligt forstyrrende paa mit Sind. Det var mit første Arbeide
af det Slags, og en anden Gang haaber jeg det vil blive bedre. Capt Bergh var paa
den hele Tour meget elskværdig, kunde han om Dagen end været bister, som han
kunde have Grund til, saa vare han om Aftenen, naar Veimappen var
pakket sammen, meget gemytlig. Naar jeg er ferdig her og faaet Alting ordnet,
saa skal jeg begive mig til Christiania. Jeg vil saaledes her faa en heel Del
Hjemmearbeide for Vinteren, som jeg da kommer til at bearbeide sammen med

(side 2)
med Lund, og det kunde derfor ikke blive saa usandsynligt, at kunde
komme til at boe hos ham, og kunde det blive, da vilde jeg faae
det meget hyggeligt, da Fruen er meget elskværdig, og Lund er meget
bedre end han før har været. Herom er imidlertid intet talt. Skulde
Vinteren komme tidligt, saa at jeg skulde blive hindret i at fuldføre Arbeid-
derne ude i Marken, saa vil jeg ikke faa Contorarbeide, og saa vil jeg
komme til at reise tidligere herfra. Vinteren har i dag sendt sit
Forbud end i Dalen, nemlig nogle Byger med Slud, saa at Markerne
i dag morges var graalige, og som hindrede mig fra at tage ud, da jeg
som Følge af Reisen havde en Forkjølelse med, som jeg igaar har maattet
drive paa Dør ved Hyllethe, og som nodede mig at være i Roe til Middag.
Jeg har været ude nogle Timer, og befinder mig nok fra ret derved, saa at jeg
haaber at jeg med nogen Forsigtighed og hvis Veiret ikke skulde blive altfor
Slemt, skal have overstaaet det Værste. Hvittiden er her meget slem. Veir
Forandringen kommer saa overmaate pludseligt, at man ikke rigtigt
Faaer Tid til at tenke paa om man skal tage Overfrakke paa eller ei,
Og naar man dertil ikke er vandt med saadanne Voldsomheder, som her Norden-
fjelds, med Storm og Uveir, saa skal der meget til at undgaae de nødven-
dige Følger af saa megen Færdsel i det Frie som vi ere nødte til. Af
Bergh fik jeg høre at Vilhelm lever meget vel og er ret fornøiet, og at han tenkte
paa at kjøbe sig en Landeiendom dernede; hvor meget eller hvorlidet der ligger
i det Sidste ved jeg ikke, men det er jo noget Vilhelm lenge har tenkt
paa. Mig besøg hos Eder vil der efter alle Udsigter altsaa ikke blive
noget af for det Første. Til Foraaret bærer det vel igjen du paa en Kant,
som mulighens kunde blive Bergen noget noget Nærmere. Min Adresse
bliver altsaa fremdeles en Tid som her. Fra Vilhelmine havde
jeg for en Tid siden nogle Linier sammen med en Prøvestrømpe.

(side 3)
Hun merkede endnu ingen synderlig Virkninger av Badet, og
det var vel heller ikke at vente, hun havde havt Besøg af Larvigsfolket,
og hun siger at hun havde faaet Hjælp af Flere der. Mine timelige Forholde
hare paa en vis Maade forandret sig, idet jeg nemlig fra at være Partici-
pant i en Huusholdning er gaaen over til at være ganske leilænding, saa
at jeg har havt Alt i Huset hos Schult. Sagen var den, at Regnskabet
paa Grund af saa ?? Tieneste var kommen i Floke, og
at Tiden eller Taalmodigheden eller Lysten eller Evnen til at løse samme
ikke var Tilstede, og at Sagen saaledes i Mindelighed blev bilagt, og til min
store Tilfredshed, at jeg ganske kunde være udenfor de Sorger, og det Kav
at passe paa at Kjød eller Fisk blev raget eller saltet i rette Tid, o.s.v. o.s.v.
da det aldeles ikke hører til mine Interesser; og da jeg desuden nu er saameget
hjemmefra, saa vilde dermed Regnskabet paa den gamle Maade, og
dobbelt uløseligt. I ere vel nu for længe siden kommen til Boe i Byen og
Edvard og Andreas ere vel igjen deroppe, og i saa Tilfælde bliver vel Edvard paa
Haukeland hos Andreas, eller spiser Middag hos ham, da det baade
Var selskabeligere og vel billigere for Edvards Huusholdning at kunne faae
Det indrettet paa den Maaden Ja nu maa jeg slutte for denne Gang
Det bliver noget sent paa Aftenen, og jeg skal have Brevet besorget en
Fjerdingvei. «Ja God Nat og Farvel» for denne Gang. Lever vel inderlig vel, hil-
ser alle sammen, og værer hjerteligt hilsede fra Eders

Johan
d. 9de October 1858.

Innlegget er skrevet av Kjartan Skogly Kversøy og brevet er oversatt og transkribert av Gina Dahl. Alle bilder er tatt av Kjartan Skogly Kversøy

Kilder
Vikøy sokneråd (1989). Vikøy kyrkje 150 år. Hardanger Forlag (s. 11-23) lenke: https://www.nb.no/items/e08a9f2d15310a0e51dd25419f2d659d?page=15&searchText=Johan%20Andreas%20Budtz%20Christie
Hardanger Historielag Tidsskrift (1942). Hardanger. Skaars Forlag (s. 119-129) lenke: https://www.nb.no/items/fdc0d29f0c2c5470c8d70108db2e2893?page=0&searchText=Johan%20Andreas%20Budtz%20Christie
Dagfinn Moe og Synnøve Kløve Graue (2016). Hage- og parkanlegg ved Haukeland og Fridalen 1850-1912. I: Årbok for universitetsmuseet i Bergen 2016. Lenke: https://www.nordisktrykk.no/FLIP/UMB2016-Flip/mobile/index.html#p=1