I 1862 døde den dyktige amerikanske blyantprodusenten Henry David Thoreau. Han lagde de beste blyantene som var å få tak i i USA på 1840-tallet. Han er mest kjent for sine tekster om friluftsliv. Han skrev dikt og poesi. Kameraten, forfatteren og filosofen Ralph Waldo Emerson, fortalte at Thoreau alltid hadde en notatblokk og en blyant i lommen. Thoreau tegnet dyr, insekter og natur. Han undersøkte, målte og studerte alt han kom over. Han tok utdannelsen sin ved Universitetet i Harvard. På grunn av diplomavgiften ved Harvard på den tiden avstod Thoreau fra å ta imot beviset på at han hadde fullført utdanningen. Thoreau revolusjonerte siden familiens blyantbedrift og inspirerte Tolstoj, Gandhi og Martin Luther King med sine tanker og ideer.

1862 var det andre året av den amerikanske borgerkrigen. Thoreau hadde i sin tid også levert grafitten som kledde støpeformene som gjorde det mulig å produsere kanonkuler. Det var den samme kvalitetsgrafitten som var å finne i blyantene som familiebedriften produserte. Blyanter inneholder nemlig ikke bly. Blyanter har en kjerne av grafitt. Det er grafitten som lager streken.

På andre siden av Atlanteren var det fredeligere – i hvert fall lokalt. Britene var akkurat ferdig med den andre opiumskrigen i 1860 og den andre Ashantikrigen skulle først ta til i 1863. De hadde riktignok en pågående krig med Maoriene på New Zealand, men den klarte ikke å overskygge det som skulle skje i London det året. I den britiske hovedstaden var hele verden samlet til en spektakulær verdensutstilling. Utstillingen tiltrakk seg over 6,1 millioner besøkende. Når utgiftene på £458.842 ble trukket fra inntektene på £459.632 endte arrangørene opp med et overskudd på £790. Her er det være noe å lære både for IOC og FIFA.

På verdensutstillingen var det 28.000 utstillere fra 36 land. De viste frem det siste av teknologi. Trodde du datamaskinen var en moderne oppfinnelse? Den første datamaskinen ble faktisk presentert på denne utstillingen. Den het » Charles Babbage‘s analytical engine«. Den ble vist side om side med det nyeste innen dampmaskiner, papir, mekanikk, møbler, kunst og musikk. En av de mer beskjedne utstillerne var blyantprodusenten B. S. Cohen. Han markedsførte og solgte kvalitetsblyanter til de besøkende.

Blyanteteknologi var fortsatt i sin barndom. Opprinnelig ble blyanter laget ved at store stykker ren grafitt ble saget i tynne skiver og så i smale staver. De smale stavene, omtrent halvparten av bredden til dem du finner i en moderne tømmerblyant, dannet kjernen i blyantene. De første blyantene hadde altså firkantet «bly». Grafitten ble plassert i et stykke treverk. Treverket ble bearbeidet av en møbelsnekker. Det ferdige produktet så i stor grad ut som en moderne blyant. De fleste var umalte og runde. Mange hadde ingen kjennetegn fra produsenten. I begynnelsen ble blyanter laget for hånd – en og en. Grafitten kom fra gruvene i Borrowdale i Cumbria.

Den fantastiske blyanten virket under alle forhold. Alle som laget skisser elsket den. For arkitekter, kunstnere og ingenører ble den uunværlig. Den kunne brukes til hest og kunne puttes i lommen uten å lekke. Fjærpenn og blekkhus er ikke ideelle arbeidsredskaper for en rytter. Blyanten hadde strategisk betydning for informasjonshåndering i krig. Napoleon forstod det bedre en de fleste i sin samtid. Han satt igang et eget utviklingsprogram for blyanter når tilgangen til Borrowdalegrafitten ble vanskelig i 1790-årene. Grunnen var den pågående krigen med britene. Selv så sent som under andre verdenskrig var det straffbart å sløse med blyanter i Storbritannia.

Alle moderne blyanter blir i dag laget i en prosess der grafittstøv blandes med bindemidler og fin leire for så å bakes til keramiske grafittstaver. Napoleon finansierte utviklingen av det som kalles Conté-prosessen. Denne bidro etter hvert til at blyanter kunne graderes i forhold til hardhet. B betyr bløt, HB er en gjennomsnittsblyant og H er en hard blyant. I dag kan du få blyanter i alle nyanser fra smørbløte 12B til knallharde 10H. En moderne blyant er en kompleks gjenstand som krever råvarer fra hele verden. Så sent som i 1990 var blyanten blant topp 700 mest komplekse gjenstander i produksjon. Blyanten er ikke i ferd med å gå ut på dato. Aldri har det blitt produsert flere blyanter enn i dag.

Utover 1800-tallet var grafitten fra Borrowdale blitt en eksklusiv og knapp ressurs. Å sage seg frem til blyantgrafitt var en langsom, upresis, skjør og sløsete metode som bidro til blyanter av varierende kvalitet. Mange rimeligere blyanter ble laget ved at flere mindre stykker ble plassert etter hverandre. En blyant på sitt beste var et moderne under, mens en blyant av tvilsom kvalitet var både ubrukelig og irriterende. I London fantes det på den tiden til og med et svartebørsmarked for blyanter. Tyveri av grafitt fra Borrowdalegruvene gav svært strenge straffer.

Utstilleren B. S. Cohen laget blyanter av ypperste kvalitet. Han hadde funnet en måte å utnytte grafitten ved å male den til støv og så presse det sammen igjen. Prosessen var hemmelig. Dette var ikke en like teknologisk avansert prosess som Conté-prosessen, men engelskmenn hadde mye bedre tilgang til grafitt og trengte ikke å blande inn andre råvarer. Produksjonsmetoden gjorde at Cohen kunne gradere blyantene sine nøyaktig i flere ulike hardheter. Jeg kjenner til at Cohen produserte tre ulike hardheter. Cohens blyantfabrikk laget blyanter med ett helt solid stykke grafitt. Kvaliteten på blyantene til Cohen var så god at den fikk en pris under verdensutstillingen det året.

En av blyantene som ble kjøpt av B. S. Cohen under utstillingen havnet i Amerika. Kvalitetsblyanter var vanskelig å få tak i, så det var kanskje en amerikaner som hamstret gode skriveredskaper å ha med seg hjem. Amerikaneren valgte «The Account Book Pencil». Kanskje var det en regnskapsfører? Hvem han eller hun var vet jeg desverre ikke. Når jeg fant frem til denne antikke blyanten bodde den i Tilton New Hampshire i USA. 159 år etter at den la ut på sin første reise havnet den i postkassa mi hjemme i Drammen. Den er like hel og uspisset som den var da den ble solgt under verdensutstillingen i 1862.

Jeg holder blyanten i hendene akkurat nå mens jeg skriver dette. Jeg kjenner at 159 år er veldig lang tid …

Tenk at den ble laget før mobiltelefonen ble oppfunnet, før Vietnamkrigen ble påbegynt, før vi fikk antibiotika og til og med før kvinner fikk stemmerett. Blyanten eksisterte allerede mens Abraham Lincoln var president i USA. Den ble tatt vare på mens 1. verdenskrig raste, den overlevde børskrakket i 1929, den lå kanskje i en skuff den dagen Niel Armstrongs laget det første fotavtrykket på månen og ble bevart gjennom hele den uendelige karrieren til Rolling Stones.

Jeg blir overveldet av å holde denne blyanten i hendene. Tenk at denne skjøre lille gjenstanden har trosset skjebnen og foretatt en utrolig reise i tid og rom. Ikke noe menneske har gjort det samme. Denne hjelpeløse vesle trebiten, helt overlatt til tilfeldighetene, har på mirakuløst vis utfordret alle former for sannsynlighetsberegninger. Virkeligheten er ubegripelig usannsynlig. Det fyller meg med spenning, håp og optimisme …

Henry Petroski (1989). The Pencil. London: faber and faber

I