Jeg har lenge vært nysgjerrig på flekssplittene til FPR, som jeg har hørt mye bra om, og i vår bestilte jeg fire penner fra dem: En Airmail 58SL, en Airmail 71J, en FPR Darjeeling og en FPR Himalaya V2.

Fountain Pen Revolution er en amerikansk familiebedrift eid av Kevin Thiemann. Han jobbet i India i noen år, og fikk øynene opp for indiske fyllepenner. Etter hvert begynte han å importere disse pennene til USA, og selge fra sin egen nettbutikk. Han er opptatt av å tilby god kvalitet til lav pris, og gir deler av overskuddet tilbake til lokalsamfunnene hvor pennene blir laget.

Pennene som selges hos FPR har mange likheter med Noodler’s sine penner, som så vidt jeg vet også er laget i India. De er laget av samme type materiale, og har derfor den samme karakteristiske lukten som Noodler’s-pennene. I likhet med Noodler’s har også FPR-pennene gode og dårlige dager, og kan være litt tricky å ha med å gjøre, men også her kan man gjøre justeringer mellom splitt og leder i leting etter den perfekte blekkflyten.

Design og gjennomførelse på pennene i seg selv er så som så. Jeg liker forsåvidt designene på disse pennene godt. Jeg synes spesielt de to Airmail-pennene har et unikt og stilig design, med det brede metallbåndet på hetta og blekkvinduene på pennekroppen. Jeg liker også den klassiske fasongen og lekre oransjefargen på Darjeeling-pennen.

Likevel, når man holder dem merker man raskt at dette ikke er spesielt eksklusive penner på noen som helst måte. Det er nok heller ikke intensjonen. Tvert imot er det nok heller et poeng at disse pennene skal ha en overkommelig pris, og være gøy å skrive med. Det er her splittene kommer inn i bildet.

En vanlig FPR Flex, som jeg har på den oransje Darjeeling-pennen, gir omtrent samme type fleksibilitet og følelse mot papiret som en Noodler’s-splitt, eller for den saks skyld en Conklin Omniflex, som gjerne er de to andre alternativene man har hvis man ønsker en flekssplitt i dette prissjiktet. På den grønne Airmail-pennen er splitten litt mindre, og selv om de selger den som en flekssplitt, ville jeg kanskje ikke kalt den det selv. Ja, man kan få noe strekvariasjon, men man må også presse den ganske hardt for å få den effekten, og det er ikke noe man legger veldig mye merke til når man skriver vanlig med den.

De splittene jeg ønsker å bruke mest tid på i denne omtalen er Ultra Flex-splittene. Det er gjort et par grep for å få disse splittene til å bli mer fleksible. Det ene er at slissen er skjært mye dypere, slik at den går helt ned til kanten på grepseksjonen. I tillegg er det filt bort en god porsjon av hver side av splitten. Tindene er med andre ord dobbelt så lange som på vanlige splitter, og i tillegg smalere, hvilket gjør dem lettere å flekse med. Resultatet er muligens det nærmeste vi kommer følelsen av en vintage fleks-penn i våre dager.

Splittene er raske til å respondere når man endrer hvor tungt man skriver, og man ser det med en gang på streken. De er lette å flekse mye med. I motsetning til de fleste andre rimelige flekssplitter, hvor man må trykke ganske hardt for å få noe særlig tykkere strek, kan man skrive ganske avslappet og komfortabelt med FPR-splittene og likevel få stor strekvariasjon. Når man slipper opp spretter splitten raskt tilbake igjen, og skriver man med et lett trykk får man også en veldig tynn og fin strek. Så fort man betoner streken litt, er det nesten som å male med en pensel.

De to Airmail-pennene er pipettefyllere, og har ingen problemer med blekkflyt. Himalayaen, derimot, er en omformer-penn, og begynner fort å legge togskinner hvis man presser fleksibiliteten noe særlig. Ofte skyldes det at blekklederen ikke er dimensjonert for å kunne forsyne splitten med nok blekk til å flekse. Når det er snakk om såpass mye fleks som denne pennen har, stiller det også skyhøye krav til lederen, og det har FPR tatt høyde for. De har utstyrt pennen med en ebonittleder, som gir bedre blekkflyt enn plastledere, og de har i tillegg utvidet blekkanalen på lederen slik at den skal kunne få mer blekk ned til splitten. Det at akkurat denne pennen sliter litt, tror jeg heller skyldes omformeren. Omformere gir ofte en litt dårligere blekkflyt enn penner som ikke har noe fyllesystem. Denne pennen kan også enkelt gjøres om til en pipettefyller, og da ser jeg ikke bort fra at blekkflyten blir bedre. Jeg er absolutt ikke ferdig med å eksperimentere med disse pennene enda, og dette er en av tingene jeg har lyst til å prøve.

Det tar tid å venne seg til å skrive med Ultra Flex-splittene, rett og slett fordi man må være mye mer obs på hvordan man betoner skriften sin, hvor man har tunge og lette strøk. Håndskrift er gjerne en serie med opp- og nedstrøk, hvor nedstrøkene er tunge og oppstrøkene lette. Med de fleste moderne skriveredskaper ser man ikke noe særlig forskjell, så folk flest er ikke bevist på det, men det vises veldig godt når man skriver med en sånn splitt som dette. Jeg er fristet til å si at en myk pennesplitt burde vært en del av håndskriftopplæringa i skolen. Det ville gjort det lettere for barn/ungdom å finne en god rytme i skrivingen sin. Det ville gjort skrivingen mer avslappet, morsommere, lettere å forstå, og jeg tror det ville hatt en positiv effekt på folks håndskrift, også når de gikk tilbake til blyanter, kulepenner, filtpenner, eller for den saks skyld fyllepenner med mer rigide splitter.

Jeg er positivt overrasket, og ikke så rent lite imponert over hvor gode disse splittene er. Av moderne flekssplitter tror jeg FPR-splittene må være det beste man kan få – med god margin – i hvert fall i denne prisklassen.

Pennene i seg selv koster alt fra rundt $10-40, avhengig av hvilken modell man vil ha. Hvis man vil ha med flekssplitt koster det mer. En Ultra Flex-splitt koster $20 ekstra. Du kan med andre ord få en penn med en helt vanvittig fleks for til sammen noen-og-tredve dollar, og da får du mye flekssplitt-glede for pengene.