Opp gjennom årene har det kommet utallige forskjellige fyllemekanismer. Noen har vært så vellykkede at de nærmest har blitt standard på mange forskjellige penner. Andre har kun vært i bruk til noen få modeller i en begrenset tidsperiode. I dette innlegget skal vi se litt på mangfoldet av forskjellige fyllemekanismer der ute.

Jeg har prøvd å liste opp de jeg kan komme på under her. Det er helt sikkert mange glemte mekanismer der ute også som jeg aldri har hørt om selv. Det er også mange ulike varianter innad i noen av kategoriene her, men jeg tror at jeg i hvert fall har fått med de viktigste. Si gjerne fra hvis du savner noen fra lista!

Dråpefyller

Dette er de enkleste fyllepennene man får tak i. Disse pennene har rett og slett ikke noen fyllemekanisme, og man fyller dem ved å åpne dem og bruke en dråpeteller eller en sprøyte. De første fyllepennene som kom mot slutten av 1800-tallet var av denne typen, helt til man begynte å konstruere fyllemekanismer hvor pennen fylte seg selv, uten bruk av hjelpemidler som dråpetellere. Eksempler på dråpefyllere i dag er Opus 88 og Namiki Emperor. Det er også mange penner på markedet som kommer med patron/omformer, som kan gjøres om til dråpefyllere. Platinum Preppy og Noodler’s Ahab, for å nevne et par.

Patron

Etter at kulepennen begynte å komme på markedet måtte fyllepennprodusentene hive seg rundt og finne måter å gjøre fyllepenner like praktiske på. Tidlig på 50-tallet begynte det derfor å komme penner som kunne fylles med patroner, i stedet for å styre med å fylle fra flaske. I nyere tid har patronpenner blitt den soleklart mest vanlige typen av fyllepenner. For å nevne noen: Pilot Metropolitan, Sailor 1911, Caran d’Ache 849 og Lamy Safari er alle patronpenner.

Omformer

Etter hvert som patroner ble mer vanlig i fyllepenner, fikk man også en del penneentusiaster som savnet det å kunne fylle fra flaske. For å gi folk flere muligheter, begynte man etter hvert å lage omformere som passet inn i patronpenner. Med omformerne kunne man fylle blekk fra flaske i stedet for å bruke ferdigfylte patroner. Det finnes mange forskjellige typer omformere. På de fleste av dem skrur man et stempel opp og ned inne i omformeren, men det finnes også versjoner hvor man trykker på en knapp, eller man klemmer inn en gummislange for å skape et vakuum som suger opp blekk. Eksempler på penner som tar omformere er Platinum 3776, Conklin All American og Pilot Falcon.

Stempelfyller

Stempelfyllere har et stempel inne i pennekroppen som man justerer opp og ned ved å vri på en skrue i enden av pennen. I noen få tilfeller skyver man stempelet fram og tilbake i stedet for å skru. Når man skrur tempelet ned dytter man luft ut, og når man holder splitten ned i en blekkflaske og drar stempelet tilbake igjen vil det negative trykket i pennen gjøre at den trekker til seg blekk. En ulempe med denne mekanismen er at den tar mye plass, og man får sjelden utnyttet mer enn omtrent halve pennen til blekkreservoaret, mens den bakerste halvdelen av pennen brukes av fyllesystemet. Eksempler på stempelfyllere: Pelikan Souverän, Montblanc Meisterstück, Lamy 2000, TWSBI Diamond 580.

Vakuumfyller

Onoto lanserte den første vakuum-fyllepennen i 1905. Disse pennene har også et slags stempel, men mekanismen i seg selv fungerer veldig annerledes enn på stempelfyllere. Her trekker man stempelet helt tilbake, og når man dytter det framover i pennen igjen skaper man et negativt trykk bak stempelet. Når stempelet når framdelen av pennen utvider innsiden av pennen seg litt for å slippe blekket forbi stempelet. Det negative trykket sørger da for å trekke blekket opp i pennen. En stor fordel med dette systemet er at selve fyllemekanismen tar mye mindre plass i pennen, og man kan dermed ha desto mer blekk i den. En annen fordel er at systemet muliggjør løsninger for å stenge av pennen slik at man kan unngå lekkasjer hvis man for eksempel utsetter pennen for store trykkforskjeller (ved flyreiser o.l.). Onoto Magna hadde denne mekanismen. I nyere tid finner vi den samme fyllemekanismen i TWSBI Vac 700R, Pilot Custom 823 og Visconti Homo Sapiens.

Hendelfyller

Dette var kanskje den mest vanlige fyllemekanismen fra rundt 1920 og fram til andre verdenskrig. Pennen har en blekkslange av gummi, og en trykkfjær som presses inn ved at man drar i en liten hendel på siden av pennen. Eksempler er Waterman’s Ideal no. 3 og Mabie Todd Swan. I litt nyere tid hadde også mange av spesialutgavene til Delta denne fyllemekanismen.

Trykknappfyller

Selve mekanismen i denne ligner mye på hendelfylleren, men i stedet for at man har en hendel som presser mot trykkfjæren, er det her en knapp i enden av pennen som gjør at fjæren klemmer mot blekkslangen. Pan-pennene fra 50-tallet hadde denne mekanismen.

Blåsefyller

Dette var en morsom variant jeg kom over på Youtube en stund tilbake. I praksis ser det ut til å være nesten som en trykknappfyller, bare uten trykkfjær og knapp. Når du skrur av blindhetta i enden av pennen er det et lite hull som du blåser inn i. Lufta klemmer sammen gummislangen inni pennen, og når du slipper opp drar den til seg blekk. Trykknappfyllere kan enkelt gjøres om til blåsefyllere ved å ta av knappen og dra ut trykkfjæra. Dette kan også være en glimrende løsning hvis du har en gammel trykknappfyller hvor du mangler enten en trykkfjær eller en knapp i riktig størrelse.

Akkordeonfyller

Dette er en mekanisme man finner i en del russiske penner fra Soviet-perioden. Den består av en gummislange som ser ut som en trekkspillbelg. Den komprimeres i lengderetningen når man skal fylle den. Disse er ikke lette å finne i god stand nå, ettersom gummi morkner over tid, og det ikke lenger er noen som lager slike “trekkspill”-slanger.

Vacumatic

Parker Vacumatic-pennene hadde en helt unik fyllemekanisme som besto av en liten gummiblære i enden av pennen som i denne sammenhengen ble kalt et diafragma. Gummiblæren i seg selv ble ikke fylt med blekk, men ved hjelp av en trykknapp ble den vrengt inn og ut av seg selv for å skape et vakuum som kunne pumpe blekk opp i pennen.

Snorkelfyller

Sheaffers snorkelfyller er regnet som en av de mest komplekse fyllepennene som har vært på markedet. Disse pennene hadde et lite rør som kom ut gjennom blekklederen når man skrudde på endeskruen. Når røret var ute, kunne man dra endeskruen ut, og dytte den inn igjen. Dette skapte et vakuum som trakk blekk opp i pennen. Deretter skrudde man igjen endeskruen, og røret forsvant opp i lederen igjen. Kanskje et av de mest sofistikerte fyllesystemene der ute, men også veldig komplisert å restaurere, for de som holder på med sånt.

Her er en video som demonstrerer snorkelfylling:

ASC Pneumatic

De største fyllepennene fra Armando Simoni Club har en ganske unik fyllemekanisme som de kaller “pneumatic”. Ut fra det lille jeg har klart å finne av informasjon om den, ligner den ganske mye på Sheaffer sine snorkelfyllere, bare uten selve snorkelen. Også her åpner man endeskruen, drar den ut, og dytter inn igjen et par ganger for å fylle pennen.

Teleskopfyller

Teleskopfylling var et system Montblanc kom med på midten av 30-tallet, som en videreutvikling av stempelfyllesystemet. Som jeg skrev lenger oppe her var et av problemene til stempelfyllerne at selve fyllemekanismen tok mye plass. Montblanc løste dette ved å legge inn en teleskopfunksjon i skruen som holdt stempelet, slik at den ikke trengte å være like lang. Dermed fikk man skrudd stempelet lenger bak i pennen, og dette gjorde at det ble mer plass til blekk. Denne mekanismen ble faset ut mot slutten av 50-tallet, uvisst av hvilken grunn.

Halvmånefyller

I 1901 kom Conklin med en patent på verdens første masseproduserte fyllepenn med innebygd fyllemekanisme. Dette var en crescent-, eller halvmånefyller. Inne i pennen er det montert en blekkslange av gummi. Parallelt med den ligger en trykkfjær i metall. Midt på utsiden av pennekroppen er det en bue som stikker ut av pennen. Denne er festet til trykkfjæren. Under buen går det en ring med en åpning. Når man skal fylle pennen vrir man på ringen slik at åpningen kommer under den hålvmåneformede buen, så trykker man inn buen for å klemme sammen gummislangen inne i pennen. Når man slipper den suges det blekk opp. Deretter “låser” man fyllemekanismen ved å vri på ringen slik at det ikke er mulig å trykke inn halvmånen. Conklins Mark Twain-penner bruker fortsatt den samme mekanismen. Visconti Millennium Arc, som kom i et begrenset utvalg i 2015, brukte også denne mekanismen.

TWSBI Go

TWSBI Go ble en aldri så liten sensasjon da den kom, hovedsakelig på grunn av fyllemekanismen. I utgangspunktet er dette en stempelfyller, men i stedet for å skru stempelet opp og ned, skyver man det bare rett ned. Stempelet er fjærbelastet, slik at når man slipper, spretter det opp igjen. Dette gjør det veldig raskt og enkelt å fylle pennen. Den samme mekanismen er å finne i en av omformerne som følger med TWSBI Swipe, som ble lansert tidligere i år.

Aerometric

Aerometric-systemet består av en blekkslange i gummi eller silikon. Utenpå denne er det en metallhylse med en åpning på siden hvor man kan trykke inn en metallfjær som klemmer sammen blekkslangen. De første som tok i bruk dette systemet var Parker, som blant annet brukte det i de fleste Parker 51-pennene, og etter hvert også i Duofoldene sine. Systemet er ikke så vanlig nå lenger, men omformerne i moderne Pilot Metropolitan-penner bruker en lignende mekanisme.

Hvilken fyllemekanisme liker du best?