Kjartaniske vers – Blyantbrudulje i det britiske parlamentet
Dette innlegget handler om en glemt blyantprodusent. Denne blyantprodusenten bidro til uro i det britiske parlamentet en sommerdag på slutten av 1800-tallet. Du skal få bli kjent med en blyantpioner som gikk fra å drive en håndverksbedrift til å utvikle et suksessrikt industriforetak. Sist, men ikke minst, så skal du få en grundig innføring i hvordan du kan beskytte spissen din.
De fleste spisser forblir ubeskyttet selv i 2024. Visste du det? Det er på tide at det blir tatt tak i denne forsømte oppgaven. En skulle tro at det var opplagt og at de fleste visste bedre. Realitetene er nedslående. Det til tross for at spissbeskyttelse er både tilgjengelig, ukomplisert og rimelig. Eiere av sårbare spisser har selvfølgelig selv et ansvar for å bidra til at de forblir velfungerende. Det er ikke en oppgave du kan forvente at andre gjør for deg. Vi er inne i en tid når spissbeskyttelse og andre former for vedlikehold og måtehold bare blir viktigere og viktigere. Den innovative blyantprodusenten, som altså i sin tid skapte brudulje i det britiske parlamentet, var også en foregangsmann på dette området. Sammen med sine dyktige ansatte fant han gode løsninger for å beskytte ømfintlige spisser allerede for over hundre år siden.
Mandag 13. juli 1891 trykket The Derby Daily Telegraph sjokkerende nyheter. Det var blitt avslørt at det britiske post- og telegrafdepartementet brukte tyske blyanter. Saken ble tatt opp i stort alvor fra talerstolen i Underhuset. Dr. Charles Kearns Deane-Tanner var rasende. Hvordan kunne det ha seg at britiske myndigheter brukte tyske blyanter når britene selv laget noen av verdens beste blyanter? Saken ble tatt opp under julisamlingene i det britiske parlamentet sommeren 1891.
Dr. Deane-Tanner pekte på at blyanter fra produsenten J.W. Guttknecht var å finne overalt i statsapparatet. Bedriften var tydeligvis klar over at de hadde infiltrert parlamentet ved at de utilslørt leverte en egen blyant spesielt merket for oppgaven. Blyanten het J.W. Guttknecht Bavaria Civil Service HB. Alle måtte forstå at det både var provoserende og suspekt å finne blyanter merket på denne måten blant embetsverket. Tenk å finne bavariske (!) blyanter i hendene til makteliten i den britiske hovedstaden.
Noe måtte gjøres. Britiske aviser kastet seg selvfølgelig over muligheten. De hadde fått en het sak å leke med i sommerferien. Den gav muligheter for å lufte fremmedfrykt, konspirasjonsteorier og mistanker om korrupsjon. Alt hva media kunne ønske seg i en sesong når agurknytt hadde en tendens til å dominere. Syns du blyanter er en rar sak å lage så mye støy for? Her er det noe å lære for den som ønsker å bli sett og hørt. Små og konkrete saker engasjerer. I et naboland (Norge), en julimåned 132 år senere (2023), var solbriller en sentral ingrediens i den store politiske sommerskandalen det året. Solbrillestormen stilnet ikke før partilederen kastet inn håndkledet og takket for seg. Som du snart skal få lese så var blyanter likevel et adskillig mer betent tema i 1891 enn solbriller var i 2023.
Når en så pass spesiell sak som dette ble satt på dagsorden, så var det ingen overraskelse at det nettopp var Dr. Deane-Tanner som gjorde det. Han benyttet enhver anledning til å blåse opp saker han mente kunne brukes til å gjøre seg selv mer synlig. Han var berømt for å grave frem utradisjonelle saker. Han var også dyktig til å spinne provoserende vinklinger som egnet seg for å lage støy. Dr. Deane-Tanner likte seg i rampelyset og trivdes når det stormet rundt han. Han var for eksempel kjent for å være den politikeren som hadde blitt utvist flest ganger fra Underhuset for overdrevent voldsomme taler.
Om Dr. Deane-Tanner bare skapte unødig drama, eller om saken faktisk ble oppfattet som alvorlig, går ikke klart frem fra avisartiklene jeg har lest, men det var ikke utenkelig at nettopp blyanter kunne være noe som berørte den britiske nasjonalfølelsen på steder der det gjorde vondt. Tidlig på 1800-tallet, nesten 90 år tidligere, hadde britiske blyanter vært blant de høyteknologiske produktene det ble forbudt å eksportere til Frankrike. Grafitten, som blyantene baserte seg på, var den gangen en sjelden og ettertraktet råvare. Britiske blyanter ble betraktet som kritisk krigsmateriell.
Kvalitetsgrafitt ble også etter hvert sentral i mange støpeprosesser. En av dem bidro for eksempel til å forbedre produksjonen av artilleriammunisjon. I 1856 etablerte brødrene Morgan bedriften Patent Plumbago Crucible Company i Battersea i London. Bedriften eksisterer den dag i dag. Den er nå kjent under navnet Morgan Advanced Materials. Bedriften bidro til å revolusjonere støpeprosesser for metall ved hjelp av britisk grafitt. Igjen et eksempel på at den britiske grafitten var en sentral del av krigsindustrien på den tiden. Grafitt fortsetter faktisk å være et mineral med høyteknologisk relevans selv i vår tid. Du finner det i alt fra raske datamaskiner til effektive bilbatterier.
Napoleon ble direkte rammet av forbudet mot eksport av blyanter. Han ble tvunget til å finne andre løsninger for å få tak i nok blyanter til krigsmaskineriet sitt. Han tok utfordringen på største alvor og valgte å sette i gang et eget utviklingsprogram. På mange måter ble moderne blyantproduksjon født som en konsekvens av dette utviklingsprogrammet. Nicolas-Jacques Comté fikk oppgaven med å løse problemet. Har var et fransk universalgeni som ikke bare fant løsningen, men som også på denne måten videreutviklet blyanten til et komplekst og avansert produkt. Det eneste britene egentlig oppnådde med eksportforbudet var å bidra til å skape seg nye dyktige konkurrenter.
I blyantens barndom og frem til slutten av 1800-tallet hadde dette skriveredskapet som oftest bestått av et røft stykke rågrafitt som ble lett bearbeidet etter uttak fra gruvene i Borrowdale i England. Den naturlige grafitten ble kuttet i skiver og så videre i firkantede tynne staver. Stavene ble så pakket inn i treverk. Formen på grafittstavene kunne minne om de vi finner i tømmerblyanter i dag. Blyantene fungerte fint når kuttingen av grafitten gikk bra og mineralet var rent, men ofte var grafitten ikke ren og kuttingen var ikke vellykket. Det betød at du ofte ikke kunne forutsi kvaliteten på den enkelte blyanten. Du kunne oppleve at blyanter du kjøpte bestod av flere biter med brukne grafittstaver som bare var satt etter hverandre. Blyanter ble til og med solgt på svartebørsen. Kjøpte du blyanter på denne måten kunne du like gjerne komme hjem med en trebit som bare så ut som en blyant, men som i praksis bare innehold en liten spiss med grafitt. Det fantes selvsagt seriøse kvalitetsbedrifter, men blyanter fra disse produsentene var kostbare. Den innovative blyantprodusenten B.S. Cohen hadde funnet måter å presse sammen grafittstøv til uniforme grafittstenger, men det var ennå umoden teknologi. Det var fortsatt et stykke igjen til en måte å lage blyanter som ligner på det vi gjør i dag.
Napoleons blyantoppfinner fant derimot opp et elegant keramisk materiale som var basert på grafittstøv og som kunne gi blyanter av forutsigbar kvalitet. Metoden han utviklet gav også muligheten til et mangfold av hardheter på blyantene. Eksportforbudet til britene gjorde at franskmennene ikke hadde tilgang på grafitt av så god kvalitet at den kunne brukes direkte til blyantproduksjon. Grafitten de kunne skaffe måtte først males til støv og så renses for uønsket innhold. Comté fant opp et høyteknologisk keramisk produkt laget av renset grafittpulver mikset med fin leire og hemmelige bindemidler. Deigen ble formet til runde staver og bakt i ovn ved høye temperaturer. Prosessen kalles Comté-prosessen og er tilnærmet lik den som brukes for å lage blyanter i dag. Nicolas-Jaques Comté brukte bare åtte dager (!) på å forandre blyantindustrien for alltid. Krig har en tendens til å vekke kreativitet på godt og vondt.
Blyanten var viktig. Den muliggjorde effektiv kommunikasjon. Kommunikasjon var en av Napoleons strategiske styrker. Alle som har ridd en hest forstår at dyppepenn og blekk ikke er et ideelt skriveredskap for en rytter. Blyanten derimot tålte hard håndtering. Den virket under alle forhold og var ukomplisert å bruke. Blyanten skulle fortsette å være viktig i krig i mer enn 150 år. I Storbritannia, så sent som under 2. verdenskrig, var det faktisk straffbart å sløse med blyanter. Blyanter ble rasjonert. De ble betraktet som en vesentlig brikke i krigsmaskineriet. Det var for eksempel forbudt å bruker mekaniske blyantspissere. De bidro nemlig til å øke blyantforbruket unødig.
Blyantsaken som kom på agendaen sommeren 1891 handlet ikke bare om bruk av utenlandske blyanter. Det ble spekulert i om det også kunne være korrupsjon i embetsverket. Flere britiske blyantprodusenter, som hadde forsøkt å konkurrere om anbud på kontorrekvisita og skriveredskaper, hevdet at de hadde fått uåpnede vareprøver i retur. Jeg vet ikke om det faktisk foregikk korrupsjon i denne saken, men det var uansett lett å gjøre en tysk blyantprodusent til fiende. Påstander om suspekte utlendinger har alltid vært effektiv propaganda. Fremmedfiendtlighet eksisterte også i 1891.
Det er viktig å merke seg at J.W. Guttknecht laget blyanter av høy kvalitet. Beskyldningene om korrupsjon kunne altså like gjerne handle om misunnelse. Britene var ikke lenger alene om å lage gode blyanter. Tyskerne var langt fremme når det gjaldt det siste innen innovativ blyantproduksjon. Jeg tviler ikke på at de effektive tyske fabrikkene sannsynligvis lett kunne konkurrere på pris og kvalitet med de britiske. J.W. Guttknecht var i tillegg en av de største blyantprodusentene i Bavaria.
Har du aldri hørt om blyantprodusenten J.W. Guttknecht? Da kan jeg opplyse deg om at du har alvorlige huller i blyantkompetansen din. Du er ikke alene. Jeg må dessverre også innrømme at jeg heller ikke hadde hørt om denne blyantprodusenten for bare noen få måneder siden. Dersom du bruker blyanter, så regner jeg likevel med at du har hørt om blyantprodusenten Faber. De er i dag en av verdens mest kjente på feltet. Det har eksistert flere produsenter med dette navnet, men i dag er alle samlet under navnet Faber-Castell. Alle de forskjellige Faber-produsentene hadde sitt utspring fra samme slekt.
Vet du hvem som lærte den første i Faber-slekten å lage blyanter? Jo, det var nettopp en Guttknecht. Historien til blyantprodusenten J.W. Guttknecht begynner med Johann Andreas Guttknecht. Han kom fra Frankfurt am Main og hadde laget blyanter siden ca. 1750. Den finnes bevis for at det ble produsert blyanter i Stein i Frankfurt am Main allerede i 1717. Det er mulig produksjonen av blyanter hadde foregått i dette området tidligere enn dette også. Kaspar Faber var lærling hos Johan Andreas Guttknecht en gang mellom 1750 og 1761. Faber skulle bli snekker og fikk også anledning til å lære å lage blyanter under læretiden hos Guttknecht. Han lærte raskt og begynte etter kort tid å selge sine egne gode blyanter. Guttknecht fryktet for levebrødet sitt og forsøkte å forby Faber å lage sine egne blyanter. Det var nytteløst. Grunnen var at blyantproduksjon ikke hadde fått noen juridiske restriksjoner ennå. Det fikk ikke status som eget fag før i 1795. Frem til 1795 var det derfor fritt frem for alle å produsere og selge blyanter. Faber etablerte sin egen blyantbedrift i 1761.
I 1790 overtok sønnen Johan Lothar Guttknecht produksjonen av blyanter. Han omgjorde håndverksbedriften til en fabrikk. Han ble svært rik og bygde seg etter hvert en flott villa i Mühlstrasse i Stein. Huset står der fortsatt. Guttknecht baserte sin produksjon på vannkraft. Johanns fjerde barn, Johann Wilhelm Guttknecht, overtok så bedriften og endret navnet til J.W. Guttknecht. Det arbeidet 152 mennesker ved bedriften allerede i 1874. Det var på den tiden 26 blyantprodusenter bare i Bavaria. J.W. Guttknecht ble regnet som den tredje største etter A.W. Faber og J.J. Rehbach. Fabrikken benyttet både vannkraft og dampmaskiner. Du kan lese mer om historien til bedriften her. J.W. Guttknecht ble til slutt slått sammen med Faber-Castell i 1907. Det ble produsert blyanter under navnet J.W. Guttknecht frem til slutten av 1930-tallet. Vektsymbolet som brukes på moderne blyanter fra Faber-Castell er en arv fra J.W. Guttknecht.
Blyantene til J.W. Guttknecht er i dag vanskelige å få tak i dag, men en gang i tiden var de altså en av Tysklands største blyantprodusenter. Jeg har vært så heldig å få tak i noen originale ubrukte blyanter fra produsenten. De oser av kvalitet. Skoleblyanten, som jeg har fått tak i, ble levert med egen beskyttelse for spissen. Det er i grunnen litt rart at ikke alle blyanter leveres med en hette. Treverket tåler juling, men grafittspissen brekker lett dersom den blir utsatt for slag eller andre belastninger.
Belastningstoleransen for blyantspisser er det faktisk blitt forsket på. Forskningen dreier seg om hvor spiss en blyant ideelt sett bør være i forhold til hvilken belastningen selve spissen tåler. Jeg har tidligere skrevet et helt innlegg spesielt tilegnet denne problemstillingen. Der diskuteres også et mangfold av måter å spisse blyanter på med alt fra blyantspissere til spesialkniver. I tillegg ser jeg på mulige variasjoner i selve spissene. Tekniske tegnere var både opptatt av hardheten på grafitten og formen på spissen. En profesjonell teknisk tegner brukte minst tre ulike former på blyantspissene sine. Du kan trykke på denne lenken dersom du ble nysgjerrig og vil vite mer: Ønsker du deg spisskompetanse.
Donald Cronquist publiserte i 1979 en artikkel om de mystiske blyantspissene i tidsskriftet American Journal of Physics. Artikkelen heter Broken-off Pencil Points. Cronquist skriver følgende om det som utløste forskningen hans (Cronquist i Petroski 1989, s.245):
Some time ago I was clearing my desk top after completing an unusually long hand-written rough draft. I became mystified as I discovered a very large number of broken-off pencil points (BOPP’s) lying between and behind the books and other reference materials on my desk. The BOPP’s had apparently flown to these hiding places upon snapping off of my newly sharpened pencils. The mysterious thing about the collection of BOPP’s was that they were almost all nearly identical in size and shape.
Jeg anbefaler alle som bruker kvalitetsblyanter å få tak i spissbeskyttere. Da kan du spisse flere blyanter på forhånd og du vil alltid ha en skriveklar en spiss for hånden. Det handler ikke bare om bærekraft og måtehold, men også om å ha et perfekt spisset skriveredskap klart og beskyttet. Få ting er mer irriterende enn å dra frem en blyant med en brukket spiss. Her (JetPens) er et nettsted som har et god utvalg av spissbeskyttere.
J.W. Guttknecht visste at spissbeskyttere var viktige. Ikke minst var de viktige for skoleblyanter. Skoleungdommer er ikke kjent for å være forsiktige og Guttknecht valgte klokt å bøte på dette med å la en metallhette følge med hver eneste skoleblyant. Jeg vet ikke hvordan blyantbruduljen i det britiske parlamentet endte, men dersom saken førte til at de sluttet å bruke tyske blyanter fra J.W. Guttknecht, så er det en påminner om at sommerens agurknytt ikke alltid er en bagatell.
Referanser
Petroski, H. (1989). The Pencil. A History of Design and Circumstance. London • Boston: faber and faber
Rees, D. (2012). How to Sharpen Pencils. A practical and theoretical treatise on the artisanal craft of pencil sharpening, for writers, artists, contractors, flange turners, anglesmiths, and civil servants, with illustrations showing current practice. New York: Melville House
Alle bilder i dette innlegget er tatt av Kjartan Skogly Kversøy. Henvisningene er i hovedsak lagt inn i teksten i form av lenker. De er lett gjenkjennelige i blå skrift. Det er bare å trykke på disse dersom du ønsker å utforske temaet videre.