Jeg så ei måke på kaia. Den stod med nebbet mot vinden. Det så ut som den konsentrerte seg om ikke å blåse bort. Det kan være barskt å være måke. Jeg tenkte at den fortjente å bli tegnet. Det var sånn det begynte.

Jeg var i et hus som står halveis ut over vannet. Huset står på ei kai i Langesund. Det har visstnok vært et gammelt fiskemottak og kull-lager. Min far Ketil bor i hovedhuset. Jeg fikk låne husværet på kaia. Jeg satt bak PC-en og så ut vinduet. Det var midt i september 2013. Det blåste trollkjerringer. Jeg var på plass for å arbeide med doktorgradsavhandlingen min. Det var kun dachsen Signe Marie og jeg. Det var iskald vind ute og bølgene slo sjøsprøyt opp på vinduet. Måka så ut til å ha en skikkelig sur dag ute i det røffe været. Både dachsen og jeg holdt oss inne. Måka fortjente å bli foreviget. Jeg hadde bare ikke tegnet måker før.

I perioden jeg skrev doktorgrad, så tvitret jeg minst like mange ord som jeg avhandlet. Jeg la daglig ut en eller flere tegninger. Alle med en kort kommentar. Min første måke ble tvitret 17. september 2013. Du finner den om du søker på emneknaggene (hashtaggene) #måkemysterier og #håndtvitret. Det ble noen måker den høsten og vinteren. Etter hvert ble det også skapt andre fugler og figurer. Jeg tegnet kolibrier, sultne fisker og skjebnestrikkere. Jeg har presentert skjebnestrikkerne i et tidligere innlegg. Fiskene og kolibriene skal du få møte en annen gang. Når jeg ser gjennom bildene jeg har tegnet, så lurer jeg på hvor de kommer fra alle sammen. Jeg hadde ikke tegnet så mye siden ungdomsskolen. Jeg tvitret, og tvitrer tidvis fortsatt, under pseudonymet «jentefisken».

Jeg fikk i samme periode også et voldsomt behov for å lese skjønnlitteratur i stedet for faglitteratur. Jeg kjente mer sug etter å tegne enn å skrive. Det ble både tegning, kalligrafering, lesing og avhandling.

Visste du at antikke fyllepenner med fleksible splitter er ideelle for å illustrere flyakrobatikk? Det oppdaget jeg på kaia den høsten. Det kom til syne av seg selv gjennom en høyst ustrukturert prosess. Måka satt på kaia og trengte å bli tegnet. Den antikke fyllepennen lå på bordet og var arbeidsløs og ensom. Jeg opplevde et eureka-øyeblikk akkurat som Pytagoras. Plutselig registrerte hjernen en mulighet midt i tåka av teori og grubling. Muligheten lå rett fremfor meg. Pytagoras bare senket seg ned i badekaret, kjente kroppen ble lett og så at vannet steg. Tannhjulene i hjernen min klikket på plass på samme måte. Kunne det hende at den deilige fleksible gullsplitten egentlig var skapt for å tegne måker? Den var selvfølgelig det.

Jeg hadde flere behov som rev og slet i meg i denne perioden. Jeg vet ikke om du har forsøkt å konsentrere deg om en ting i fire år i strekk? Vel, det har en rekke bivirkninger. Hjernen kommer under et merkelig og konstant trykk. Om du skal unngå å bli sprø, så trenger du noe som kan balansere det hele. Noen vil kalle det unnasluntring og surr. Det er litt sånn som det er når du skal lese til eksamen, og tenker at bestikkskuffen på kjøkkenet bare må sorteres først. Jeg tror det kan sees på flere måter. Noen ganger handler det om å skape likevekt. Jeg fikk ferdig en flott avhandling. Det ble en fin bok på over 300 sider. Den ble levert til rett tid. En skulle kanskje tro at det var alt det var plass til. Turer i skogen, skjønnlitteratur, tvitring og tegning mener jeg måtte til for å holde hjernen på glid. I løpet av fire år tvitret jeg dermed omtrent like mange ord som jeg skrev i avhandlingen. I tillegg tegnet jeg over 300 tegninger med fyllepenn og leste en solid stabel med bøker. Enkelte uker kunne det fort gå med tusen sider skjønnlitteratur. En stor takk til Ken Follett og andre som skriver lettleste tykke bøker.

Et viktig prosjekt i denne perioden ble altså å tegne måker. Jeg syns måkene mine ble ganske fine etter hvert. Øvelse gjør mester. Det er noe med å våge å kaste seg ut i det. Jeg syns jeg hører Pippi Langstrømpe heie i bakgrunnen. Hver måke jeg tegnet la jeg ubeskjedent ut på twitter. Det var mindre skummelt etter hvert. Jeg kunne i tillegg gjemme meg bak et pseudonym. Jeg fikk masse hyggelige tilbakemeldinger. 

Det som gav måkene fart og akrobatikk var den fleksible pennesplitten. Du kan se at måkene likte det. Tenk at en pennesplitt fra før 1920 kunne skape lykke 100 år etter den ble laget. Jeg lurer på hva han eller hun, som monterte fyllepennen på en fabrikk i USA, hadde tenkt om de hadde fått vite det. På Watermanfabrikken ble hver eneste splitt slipt, justert og montert for hånd. Pennen det er snakk om her har jeg skrevet om i et tidligere innlegg.

Uten de kalligraferte pennestrekene hadde det blitt triste og passive måker. Måkene i Langesund er ikke slappe. De liker å ha det moro. Deprimerte måker er det vel ingen som har hørt om? Måka på kaia heter forresten Jonathan. Den satt nok og filosoferte: «Blåser jeg ikke bort i vinter, så skal vi ha mye moro til våren.» Sånn tenker nemlig måker. I hvert fall de kalligraferte. «Jeg hater måker!», sang Odd Børresen. Jeg derimot har alltid likt dem …

Referanser
Bach, R. (1986). Måken Jonathan. Oslo: Cappelen Damm

Illustrasjoner og bilder
Alle tegninger i denne spalten er laget av Kjartan Skogly Kversøy om ikke annet står skrevet. Det samme gjelder bildene i spalten.

Kjartan Skogly Kversøy er fast skribent på Fyllepenna.no, og hans spalte «Kjartaniske vers» kommer ut hver lørdag.