«MARIAAAANNE!» «MARIIIAAAAAANNEEEEEEE!!!» Høres det kjent ut? Hvor ble det egentlig av Gullars? Det går rykter om at Marianne holder han fanget i en fiolinkasse. Marianne fikk kanskje nok av den skrikende stemmen. Hvem er Gullars spør du? Det var en gang en stor høylytt gul fugl som alle kjente. Han het Gullars. Han hadde en slektning i America som het Dollars. Han bodde hos Marianne i Regnbuebyen. Han hadde en venn som het Indigo. Indigo bodde i et bosspann (søppelkasse på bergensk) utenfor huset til Marianne. Mellom 1984 og 1990 visste alle hvem Gullars var. For dem som er født på nittitallet virker det sikkert litt rart at en stor gul fugl var blant Norges kjendiser. Bergenserne var i hvert fall veldig stolte av fuglen med den vakre dialekten. En gang, for ikke så lenge siden, tenkte vi at det ikke var så rart. Det bare var sånn … (… eg kan glede dokkar me at Gullars’en e å se på ÆnnÆrrKå-æppen akkurat no for tiden! [Bergensk])

Jeg undrer meg ofte over det som engang var vanlig i tiår, generasjoner og århundrer, og som i løpet av kort tid tid ble fremmed og rart. Hva var for eksempel vanlig i min morfars barndom og ungdom på 1910 og 1920-tallet? Hva var dagligdags i min mors barndom og ungdom i Sandviken og i Gravdal på 1950-tallet? Hva var helt alminnelig i min egen barndom og ungdom på 1970 og 1980-tallet?

Morfar skrev selvfølgelig med fyllepenn. Han brukte også blyant. Blyantene ble spisset og brukt helt til de ikke lenger var mulig å holde i. Morfar hadde til og med en blyantforlenger slik at han kunne bruke blyantene en ekstra centimeter eller to. Når sist så du en skikkelig blyantstump? Måtehold var viktig for morfar og de fleste i hans samtid. Det færreste hadde råd til noe annet. Morfar Walther barberte seg med barberkniv. Den holdt han skarp med en lærstropp. Barberkniven var laget for å vare minst ett liv. Han kunne slå gress med ljå og vokste opp med utedo hjemme. Han utdannet seg til ingeniør i militæret og måtte i en tidlig periode ha med egen hest. Morfar fortalte oss om vonde minner fra de første årene på barneskolen. Han hadde et anstrengt forhold til grifler. Nei, morfar ble ikke plaget av Hippogriffer på skolen. Han gikk ikke på Galtvort. Morfar, som ble født i 1906, gikk på en helt alminnelig norsk barneskole.

Om ordet “griffel” er helt ukjent for deg er du ikke alene. Tidlig på 1900-tallet var det vanlig å bruke en skifertavle som “papir”. På skifertavlen skrev du med en griffel. Griffelen var en blyant laget av litt mykere skifer enn tavlen. Med denne kunne du risse svake tall og bokstaver på steinplaten (se bilde under). Miljøavtrykket fra skolen, på morfar sin tid, var nesten lik null. Syns du kritt (også uvanlig på skolen i dag) lager ubehagelige lyder når det brukes på en tavle? Jeg kan bekrefte at det er ingenting mot griffelen som skriker og skraper tørt mot skifertavla. Denne grusomme lyden var altså helt vanlig på barneskolen i min morfars barndom. Lignende lyder fikk det til å gå kaldt nedover ryggen til morfar resten av livet. Prøv å forestille deg dag inn og dag ut med et klasserom fylt med grifler og skifertavler. Alt var definitivt ikke bedre før. 

Min mor Liv, født i 1943, vokste opp i Gravdal og Sandviken i Bergen. Hun skrev også med fyllepenn og blyant på skolen. Som morfar brukte hun dessuten dyppepenn de første årene på skolen. Hun måtte ha med egen flaske med blekk. Flasken passet i et hull i pulten. Det var bare å sette den nedi, skru av korken og dyppe pennen gjennom hullet i pulten og ned i blekkflasken. Mamma Liv forteller at det var viktig å ta av litt av blekket fra splitten på kanten av blekkflasken. Det gjorde hun for å unngå å “kulke”. Å kulke var ordet som ble brukt om det å dryppe eller søle blekk på papiret fra en overfylt pennesplitt. Alle brukte selvsagt trekkpapir. Min mor drev i tillegg med andre ting som kan virke litt rart i dag. På slutten av femtitallet stivet hun og søsteren Berit underskjørtene sine med sukkervann slik at de skulle strutte ordentlig. De vasket håret en gang i uken. Det var vanlig for de fleste. Mamma Liv påpeker at mormor Aslaug var kjent for å være nøye med hygienen. Før de fikk vaskemaskin hjemme på 1950-tallet, ble alt tøy vasket i vaskekjelleren med vaskebrett. Det hvite tøyet ble i tillegg kokt i bryggerpanne. Ovnen under bryggerpanna måtte fyres med ved. Mormor hadde en travel jobb hjemme.

Jeg vokste også opp med blyant og fyllepenn. Kulepennen var nok på den tiden det vanligste skriveredskapet ellers i samfunnet. Jeg fikk først lov til å bruke kulepenn på skolen etter vi flyttet til Norge. En periode var det kult å gå med kulepenn i en lærreim rundt halsen. I 1978 kom Parker med kulepennen Parker Swinger. Mange jeg kjente hadde en slik. Jeg hadde en gul en i mange år.

Husker du den grå telefonen? Telefonen på bildet stod i gangen i Bjørndalen hos min svigermor Inger og svigerfar Terje. En gang i tiden var det kjæresten min Eva som snakket med meg fra akkurat denne telefonen. Det kjennes fortsatt naturlig å slå nummeret hennes på en slik telefon og høre den velkjente lyden av tallskiven som går tilbake til utgangspunktet. Mange gode minner dukker opp når jeg ser på den. Det er underlig å tenke på at noe som var så vanlig at vi knapt la merke til det, virker så fremmed i dag.

Jeg må nesten ta med noen av de merkelige telefonvanene våre på 1970- og 1980-tallet. Jeg fikk kun bruke telefonen hjemme etter klokken fem om ettermiddagen. Tellerskrittene kostet for mye på dagtid. Ringte du til en annen kommune, med et annet retningsnummer, kalte vi det for å ta en rikstelefon. Det var helt uaktuelt unntatt ved spesielle anledninger. Telefonkiosk var eneste alternativ om det var noe privat jeg ville snakke om. Har du stått utenfor en telefonkiosk og ventet på å få ringe til kjæresten din? Har du stått i en telefonkiosk og merket at du er i ferd med å gå tom for mynter? Er svaret nei har du definitivt gått glipp av noe.

Vi bodde i USA i 1976-1977. Der fikk vi veggtelefon med ekstra lang ledning. Vi kunne ta telefonen og holde den mellom hodet og skulderen. Vi kunne gå rundt i rommet og gjøre andre ting samtidig som vi snakket. Fantastisk! Ledningen på veggtelefonen på kjøkkenet kunne sikkert strekkes 4-5 meter. Så uvanlig og merkelig var dette, at når vi flyttet hjem igjen til Norge på 1980-tallet, og jeg fortalte kameratene om dette, fikk jeg rykte på meg for å ha en tendens til å overdrive.

Tenk at vi levde i årevis med en eneste skjerm i huset. Jeg er ikke sikker på hvor mange skjermer vi har i hjemmet i dag. Nå går jeg med en i lommen hver dag. Det hadde i hvert fall ingen trodd på i 1980. En telefonkameratvdatamaskindings??! Med levende bilder i farger??! På størrelse med en lommebok??! Skjermen vi hadde på 1980-tallet var en stor tjukk 24-tommers farge-TV. Den hadde en kanal. Kanalen var NRK. Vi opplevde etter hvert den fantastiske revolusjonen som bidro til at vi kunne ha kino hjemme. En lang periode var det å leie filmer og VHS videospiller (moviebox), på den lokale videokiosken, typisk noe vi gjorde for å kose oss en fredag eller lørdag kveld.

En lærer jeg kjenner, som jobber i barneskolen, forteller at hun har elever som aldri har sett pengesedler. Vi betaler, enn så lenge, mest med kort. Sjekkhefter har blitt utrolig sært og pengesedler og mynter er i ferd med å forsvinne. Det har blitt helt vanlig å vippse fra smarttelefonen. I disse koronatider blir vi oppfordret til å tæppe. I en av reklamene, fra dagligvarebutikken Kiwi, ber de oss betale helt kontaktsløst. Det hadde vært helt ubegripelig om vi hadde fortalt det til noen i 1980. Kanskje er også det merkelig om noen få år.

Det å skrive med en form for pennesplitt dyppet i blekk har vært vanlig i minst 4000 år. Fjærpenner var det mest vanlige skriveredskapet i Europa fra 500-tallet og frem til 1800-tallet. Dyppepenner med metallsplitt var bare en videreutvikling av fjærpennen. Det var nyttig å ha en pennesplitt som var mer holdbar enn en fjærpenn. Fyllepennen var også bare en evolusjon av dyppepennen. Fyllepennens store fordel var at den bar med seg sitt eget blekk og sparte deg for all dyppingen. Bare de siste tretti årene har det å skrive med en pennesplitt og blekk blitt uvanlig. De siste 10 årene har selv det å skrive for hånd begynt å bli sjeldnere og sjeldnere. Jeg kjenner ungdommer som nesten ikke har trening i å skrive for hånd.

Om vi tok bort alt som var skrevet for hånd med blekk hadde vi nærmest blitt uten historie. Tenk at alt av betydning, frem til ganske nylig, ble skrevet sirlig for hånd. Skriveredskaper og håndskrift har vært helt sentralt for å få samfunnet til å fungere. Private og offentlig dokumenter ble faktisk håndskrevet frem til skrivemaskinen ble oppfunnet på slutten av 1800-tallet. Mange av disse dokumentene er fortsatt gyldige og brukes den dag i dag.

Jeg tror vi mister noe grunnleggende om håndskriften ender opp som et rart og merkelig fenomen fra fortiden. Håndskriften er for mange en av de få aktivitetene som ivaretar kontakten mellom hodet og hendene. Å trykke på knapper på et tastatur er ikke det samme. Hver blyant og fyllepenn, som ligger fremme til bruk i hjemmene våre, er med på å holde håndskriften i hevd. Hender er ment til å skape og gjøre. Hender får viljen vår til å skje. Hodet tenker. Hendene gjør. Å lære er å oppdage selv (Grendstad 1986). Å mestre er å gjøre selv (Kversøy 2015).

Lurer du fortsatt på hvor det ble av Gullars? Marianne er selvfølgelig ikke slem. Det er bare et ondsinnet rykte. Eg(g) tror han røm(me)te til Amerika …

Referanser
Grendstad, N. M. (1986). Å lære er å oppdage. Oslo: Didakta
Kversøy, K. S. (2015). Metodeeksperimenter med radikal medvirkning i utdanning og forksning. Roskilde: Roskilde universitet – Gratis fullversjon trykk her