I denne utgaven av “Kjartaniske vers” vil jeg gjerne bidra til litt eksistensiell uro. Noen ganger er det godt å reflektere over hva som er viktig. Prioriterer jeg det som gjør meg lykkelig? Jeg blir ofte overrasket når jeg bare får tenkt meg om. Jeg undrer meg noen ganger over hva som faktisk gir meg hverdagslykke og hva som ikke er så viktig som jeg trodde.

Gir for eksempel det å eie en ny og lekker sportsbil automatisk også eieren billykke? For ordens skyld må jeg tilstå at jeg hadde likt å eie en ny og sprek toseter. Jeg må samtidig innrømme at det er mange slags lykke (ikke alle like edle) som varmer i brystet når jeg parkerer vår beskjedne 1986 2CV Dolly og “tilfeldigvis” havner ved siden av en ny og blank Ferrari eller Porsche. “Beskjedne” 2CV-eiere syns det er like moro hver gang. Det som ofte skjer er at de som går forbi stopper lengst ved siden av vårt merkelige franske transportmiddel. Er jeg i det øyeblikket lykkeligere enn eierne av drømmebilene? Om min egen kiling i magen, i kontrast til de noen ganger lett hengende munnvikene på sportsbileierne, er noe å gå etter, så kan jeg ikke utelukke det. Det kan selvfølgelig diskuteres om det beste eksempelet å komme med i denne sammenheng, men et poeng kan uansett være at lykke kan være mye rart.

Vi i www.fyllepenna.no mottok i juli en henvendelse fra en av våre lesere. Leseren var opptatt av blyantkvalitet. Henvendelsen handlet om den ikoniske Eberhard Faber Blackwing 602. Om det skulle finnes en «Ferrari» i blyantenes verden, så er Blackwing 602 definitivt en klar kandidat. Blyanten var høyt elsket av forfattere som John Steinbeck og Vladimir Nabokov, og musikere som Duke Ellington og Igor Stravinsky. Steinbeck hevdet at det var vanskelig å klare seg uten. Produsenten påstod at Blackwing 602 var “Feathery-Smooth Pencils”. De som brukte dem ville merke kvaliteten på at blyanten leverte “Half the Pressure – Twice the Speed”. Blyanten ble tatt ut av produksjon i 1998 etter å ha vært i handel i 64 år. Den er fortsatt dypt savnet blant entusiastene. Den ble tatt ut av produksjon på grunn av for liten etterspørsel og for dyre produksjonskostnader. I dag er de vaskelig å få tak i, men er fortsatt mulig å få kjøp på Ebay. Nå koster de gjerne over 800 kroner stykket. Var så dette verdens beste blyant? … og er for eksempel den nye kopien, Palomino Blackwing 602, like god? Leseren vår lurer blant annet på det siste. I dag skal jeg gi et slags svar på det.

I et innlegg i kjartaniske vers 13. juni i år skrev jeg følgende om en annen blyant:

“Produsenten påstår at den er: “The Worlds Best Pencil”. Jeg liker den, og bruker den, men jeg syns det er vanskelig å forsvare at den skulle være bedre enn nydelige blyanter som Tombow Mono 100,  Mitsubishi Hi-Uni eller Palomino Blackwing 602. En Dixon Ticonderoga er uansett en skikkelig god blyant. Du skal ha veldig spesielle behov om du har bruk for noe mer.”

Kan det utfra dette tolkes at Palomino Blackwing 602 også er en av verdens beste blyanter? … og skulle denne blyanten derfor være på høyde med den originale Eberhard Faber Blackwing 602? Jeg må inrømme at ingen av oss i www.fyllepenna.no har gjennomført en større test for å finne ut av dette. Det hadde selvsagt vært moro det, om noen har en original Blackwing å avse.

Noen har heldigvis hatt råd og mulighet til å gjøre denne jobben for oss. Klikker du på denne lenken finner du en direkte sammenligning mellom Eberhard Faber Blackwing 602 og Palomino Blackwing 602. I tillegg kan du finne en mer omfattende sammenligningstest mellom flere blyanter i denne listen. I den sistnevnte testen kommer både Mitsubishi Hi-Uni og Tombow Mono 100 foran Eberhart Faber Blackwing 602. Den originale Blackwing kommer altså på tredjeplass. Den nye versjonen, Palomino Blackwing 602, følger like bak på femte. Lenger ned på listen følger flere nydelige blyanter som Mitsubishi 9850 og Apsara Absolut. De har merkelig nok, etter min mening, utelatt lekre blyanter som Camlin Supreme, Kita-boshi 9606, Tajima Highest Quality og Nataraj 621. Det er en lang rekke kvalitetsblyanter som er utelatt. Listen kunne sikkert vært mange ganger så lang. For den som virkelig vil sette seg inn i kompleksiteten som kjennetegner kvaliteten på blyanter anbefaler jeg boken “The Pencil” av Henry Petroski. Her vil du bli kjent med enda flere kandidater til tittelen “Verdens beste blyant” og oppdage at blyantprodusentene holder hardt på sine hemmeligheter. Jeg vil påstå at når du bare kommer over et vist nivå av blyantkvalitet, så blir kriteriene for å bedømme hva som skulle være den beste blyanten mest opp til personlige preferanser.

Personlig kjenner jeg etter hvert mer og mer på betydningen av opplevd blyantlykke. Jeg har tilstrekkelig med blyanter til å dekke alle mine blyantbehov. Jeg bruker blyanter daglig og setter pris på kvalitet. Jeg har moderne blyanter i alle kvaliteter og fra alle verdensdeler. Jeg har også blyanter i forskjellige aldre. Noen er mer enn 100 år gamle. Jeg mener det er rimelig å hevder at en moderne kvalitetsblyant er klart bedre enn en som ble produsert i 1910. Jeg har samtidig blitt klar over at noen blyanter tiltrekker meg mer enn andre. Jeg kan derfor forstå de sentimentale følelsene for Eberhard Faber Blackwing 602. Moderne kvalitetsblyanter er uansett så gode at påstanden om “Halv the Pressure – Twice the Speed” ikke kan betraktes som noe annet enn optimistisk markesføring.

Jeg syns det er vanskelig å velge noen klare favoritter blandt blyantene mine, men jeg vil gjerne trekke frem fem eksempler på blyanter som er helt der opp og som bidrar til hverdagslykke. Den første er den billige og gode Camlin Supreme HD fra blyantfabrikken Kokuyo Camlin i Mumbai. I India får du ti stykker for 70 indiske rupi (litt under ni kroner). Kjøper du en tipakning får du med en god “long point” blyantspisser og et godt viskelær. I India er dette en blyant som koster litt over snittet. Den har ekstra tykt bly og er vakker blå, hvit og rød. Det er ikke til å unngå å bli glad i en blyant som er så god, så silkemyk, så vakker, så annerledes og så billig. Jeg gir den lykkekarakteren “kiler i magen”. Jeg har nesten alltid med en i penalet.

Neste er blyant på listen kommer fra familiebedriften Kita-boshi som holder til i Katsushika-ku i Tokyo i Japan. Blyanten heter Kita-boshi Super Drawing 9500. Blyantfabrikken, Hokusei Pencil Company, ble etablert i 1948. Den var en utvidelse av trelastfabrikken Sugitani. Sugitani begynte å produsere trevirke til blyantproduksjon allerede i 1909. Familiebedriften produserer mange flotte skrivesaker. Kita-Boshi 9500 er en lavmælt, mørk og mystisk blyant. Den er ikke billig og vil ikke vekke oppsikt. Du vil glede deg over hver millimeter grafitt den etterlater seg på papiret. Den er ideell for deg som liker hemmelige nytelser og anonym luksus. Jeg gir den lykkekarakteren “diskret godfølelse”.

En tredje er presisjonstømmerblyanten Tajima Hi-Balance. Ryktene sier at blyet lages av Tombow. Den er mørk blåsvart og har en krone av gull. Jeg er sikker på at en pirkete fiolinmaker eller møbelsnekker, som får en slik i hånden, vil bli enda bedre og enda mer nøyaktig. Når de vanskelige detaljene skal tas tak i vil lykkefølelsen av å ha en blyant som dette i hånden løfte dem til nye høyder – “simply the best”.

En fjerde deilig blyant er Tombow 8900 70th Anniversary Limited Edition General writing pencils. Blyanten er av velkjent god kvalitet fra Tombow og kommer i en vakker metallboks. Metallboksen drar den gode blyanten opp til lykkekarakteren “Jeg gleder meg til å ta denne ut av sekken et sted alle kan se meg”. Det er en blyant med en boks for den som vil syns. Alt for få blyanter leveres i fine metallbokser.

Den femte blyanten har lenge vært en favoritt. Jeg kommer alltid tilbake til den. Det er Mitsubishi’s nydelige 9850 “Smooth writing pencil for office use”. Den fikk tiendeplass i den store blyantsammenligningstesten jeg henviste til tidligere i teksten. Det er bare syv plasser bak Eberhard Faber Blackwing 602. Jeg gir den lykkekarakteren “Dyp slitesterk kjærlighet”. Mitsubishi 9850 har en nydelig plommerød farge med sølvfarget skrift. På toppen sitter det en aluminiumsfarget presslås og et rent snøhvitt viskelær. Blyanten oser av kvalitet i treverk, lakkarbeid, skrift og presisjon. Blyet er silkemykt og gir passelig feedback. Viskelæret er egentlig for fint til å brukes. Jeg kan se for meg at selv John Steinbeck kunne være villig til å skrive “Vredens Druer” med en rødvinsfarget Mitsubishi.

Hva er så blyantlykke? Det er et spørsmål som er verd å utforske. Det er ikke så viktig å besvare det skråsikkert. Spørsmålet har overføringsverdi til stort sett alle andre områder i livet. Jeg vil gi noen eksempler. I en fortelling om Mahatma Gandhi strever han med å skrive et brev med en liten blyantstump. Den kjente indiske forfatteren Kakasaheb Kalelkar er tilstede og spør om ikke Gandhi heller vil ha en ny blyant. Gandhi takker høflig nei og fortsetter å skrive. Neste dag møter Kakasaheb Gandhi under en febrilsk leteaksjon etter den samme blyantstumpen. Forfatteren tilbyr Gandhi på nytt en av sine blyanter. Gandhi takker høflig nei igjen. Forfatteren lurer på hvorfor. Gandhi forteller at blyantstumpen var en gave fra en fattig gutt som gav bort sin mest dyrebare eiendel …

Hva med blyanten som står vakkert plassert i håret til jenta du er forelsket i? En sånn blyant må få lykkekarakteren “bankende hjerte”. Blyanten på bildet er en Nataraj 621 “Be Bold”. Det er en kvalitetsblyant laget av Hindistan Pencils i Mumbai. I India koster ti stykker 40 indiske rupi (like under fem kroner). Du får en god blyantspisser og et godt viskelær med på kjøpet. Det er ikke sikkert den som er forelsket blir mer modig av at blyanten har tilnavnet “Be Bold”, men blyanten blir like vanskelig å glemme som følelsen i hjertet. Hadde det vært min forelskelse, så hadde jeg selvfølgelig aldri kunnet skrive med noe annet enn den røde og svarte blyanten etter det.

Eller hva med blyanten som reddet stakkars John Wick fra den sikre død? Det er kanskje et spesielt lykkeeksempel, men John var helt sikkert lykkelig for å være i live etter angrepet. Jeg tror John vil ha tungt for å velge en annen blyant enn en Dixon Ticonderoga i fremtiden.

Morfar satt blyantstumpene i blyantforlengeren sin når de var blitt for korte å holde. Morfar Walther brukte opp blyantene. Han gjorde ikke det fordi han måtte. Morfar gjorde det fordi det er en egen glede i å bruke opp noe. For han hadde lykke og måtehold noe med hverandre å gjøre …

Referanser
Petroski, H. (1989). The Pencil. A History of Design and Circumstance. London • Boston: faber and faber

Illustrasjoner, bilder og modeller
Alle tegninger i denne spalten er laget av Kjartan Skogly Kversøy om ikke annet står skrevet. Det samme gjelder bildene i spalten. Det ungdommelige hodet som har satt opp håret med en rød og svart blyant tilhører Ida Falck. Bildene av Ida er tatt av Eva Daae Kversøy. Begge har gitt sin godkjenning til å bruke bildene i dette innlegget.

Kjartan Skogly Kversøy er fast gjesteskribent på Fyllepenna.no, og hans spalte “Kjartaniske vers” kommer lørdager.