Dette er et eldre innlegg. Siden det ble skrevet har jeg funnet en del nye opplysninger om Eberh. B. Oppi og Pan, som ble publisert i en lengre og mer utfyllende artikkel i november 2023. Trykk her for å komme til den nye artikkelen.

---

Eberhard Bredesen Oppi ble født i Hof i Solør i 1878. Han flyttet til Oslo da han var 14 år, og var tidlig en entreprenør. Han startet sin egen bedrift, Eberh. B. Oppi, da han var 18. Han holdt på i litt forskjellige bransjer, blant annet detaljhandel, men rundt 1901 penset han seg inn på trykkeribransjen, og startet kunstforlag.

Forlaget spesialiserte seg på prospektkort, som var en forholdsvis ny artikkel på dette tidspunktet, og som inntil da stort sett var importert fra utlandet. Firmaet hadde etter hvert flere fotografer ansatt som reiste rundt i Norge og tok bilder til forlagets kort. Et googlesøk på «Eberh. B. Oppi» i dag vil gi mange treff på disse bildene, og si litt om hvor stor aktør forlaget var i denne bransjen i mange år. Forlaget ga også ut en del bøker. En av de mest kjente var kanskje «Norges musikkhistorie» fra 1921, et tobinds verk som ble en sensasjon da det kom ut. Det var det første verket som prøvde å samle hele den norske musikkhistorien mellom to permer, og ble den gang sett på som banebrytende, og uten sidestykke i norsk litteratur.

Forlaget var nok den største delen av Oppis firma, men han drev også med andre ting. Han importerte for eksempel sigarer, blyanter og fyllepenner. Tidlig på 30-tallet begynte han å selge Pan-penner. Det er usikkert om disse pennene ble produsert i Norge, eller om de ble importert fra utlandet. Det var først på slutten av 30-tallet at de begynte å reklamere med at pennene var norske. Det som derimot er sikkert, er at Oppi registrerte Den norske fyllepennfabrikk i Oslo handelsregister 6. januar 1940. Det kan altså godt tenkes at firmaet hans hadde produsert fyllepenner i en tiårsperiode allerede, men nå var det offisielt.

Timingen hans var derimot ikke helt heldig. Tre måneder senere ble Norge okkupert av tyskerne, og det er uvisst hvor stor produksjon fyllepennfabrikken hadde under krigen. En annen hendelse som antakelig satte både kunstforlaget og fyllepennfabrikken litt på vent var at Eberhard Oppi selv brått døde 1. mai samme år.

Tidlig på høsten 1945 begynte det å komme annonser i diverse aviser om at Den norske fyllepennfabrikk igjen kunne ta imot penner til reparasjon og service, og at de hadde fått inn et begrenset antall gummislanger til Pan-penner. Det er som sagt grunn til å tro at produksjonen i hvert fall bremset opp betydelig under krigen, om den ikke stoppet helt. På slutten av 40-tallet kan ikke Pan og Den norske fyllepennfabrikk ha vært et kjent merke for folk flest, for man ser i avisartikler om både Omon og Dorn at de trodde de var de eneste i Norge som laget fyllepenner da de startet opp rundt 1950.

På starten av 50-tallet var i hvert fall Den norske fyllepennfabrikk godt i gang igjen, med ny logo og et stort utvalg av penner i ulike prisklasser. De holdt det også gående mye lenger enn de andre norske fyllepennfabrikkene. Mens de to andre norske fyllepennfabrikkene bare holdt på i noen få år, klarte Eberh. B. Oppi å holde driften oppe i flere tiår. De kom tidlig inn på skolepenn-markedet, og dette var nok et sjakktrekk som gjorde at de overlevde en god stund etter at folk flest hadde sluttet å bruke fyllepenner.

Disse bildene er fra en reklamevideo fra 1958. Man kan se videoen på Nasjonalbibliotekets nettsider ved å trykke på denne lenken.

Til å begynne med ble pennene laget for hånd, og dreid av celluloidstaver på fabrikken i Oslo. Splittene ble importert fra Tyskland, og var laget av Bock, men stemplet med Oppis logo. Utover 60-tallet, etter hvert som kulepennene begynte å ta over, og færre folk kjøpte fyllepenner, gikk de mer og mer over til å selge skolepenner. Men å lage fyllepenner for barn, og for skolen, er noe helt annet enn å lage penner for voksne. Prisene måtte ned, og det måtte nødvendigvis gå på bekostning av noe. Man fant ut at det var mye rimeligere å støpe delene i plast i stedet for å dreie dem for hånd. Pennefabrikken i Norge gjorde ikke dette selv, men kjøpte deler fra Tyskland som kun ble montert i Norge. På den måten kunne de mer eller mindre halvere prisene. Det var altså bare i en 10-15 år, fra ca. 1950 til litt utpå 60-tallet, at fabrikken faktisk laget pennene selv. Til gjengjeld er disse pennene utrolig flotte. Pennene som kom senere var av noe dårligere kvalitet. Plasten hadde lett for å sprekke, og splittene var ikke lenger like gode.

Pan-pennene fikk ofte navn etter prisen. En Pan 27 kostet 27 kroner, og de hadde også Pan 35, Pan 40, Pan 45 etc. Det var noen unntak fra denne regelen. Pan Jr., var for eksempel den billigste modellen de hadde på 50-tallet, mens Senior var en av de dyrere utgavene. Pan 52 og 53 fikk angivelig navn etter året de kom ut, og ikke etter prisen (de kostet rundt 40 kr). Toppmodellen het Pan Diplomat. Dette var en oversize-penn, og kostet 75 kroner på midten av 50-tallet. Bortsett fra Diplomaten var de fleste modellene av omtrent samme størrelse, og kan kanskje sammenlignes med Pelikan M400 i dag. De hadde også såkalte «damepenner», som var litt mindre i størrelsen.

På 60-tallet hadde de modellnavn som Formpoint, Superpoint og Reform. Disse var stempelfyllere (tidligere Pan-penner var nesten utelukkende trykknappfyllere), og antakelig noen av de første Pan-pennene som ble kjøpt fra Tyskland og kun montert i Norge. Skolepennene, som ble hovedfokuset til fabrikken fra andre halvdel av 60-tallet, hadde navn som 1350, 1550, 1875 etc. (de kostet hhv. kr. 13,50, 15,50 og 18,75). De var i utgangspunktet så og si de samme modellene, men etter hvert som prisene gikk opp ble navnet endret for å gjenspeile hva pennen kostet. De hadde også en serie med penner som het De Luxe, som må kunne betegnes som skolepenner i forkledning, med en mer voksen målgruppe. En av de siste skolepennene de solgte het ganske enkelt Pan Start.

Montering av skolepenner preget driften fra 60-tallet og utover, og disse pennene var de mest populære fyllepennene i den norske skolen i mange år. Firmaet var fortsatt i drift i 1982, da Aftenposten kom på besøk for å lage en reportasje om dem. Da var det kun to ansatte som jobbet med fyllepennene. Hvor lenge de fortsatte med penner etter dette vites ikke.

Den norske fyllepennfabrikk var uten tvil den mest vellykkede fyllepennfabrikken i norsk historie. Pennene de laget var jevnt over av høy kvalitet, og de ble solgt i absolutt hele landet. Mange nordmenn som gikk på skolen på 60-, 70- og 80-tallet husker fortsatt skolepennene fra Pan godt.

Eberh. B. Oppi A/S, kunstforlaget og fyllepennfabrikken, ble meldt oppløst i august 1995. Firmaet, som ble grunnlagt av en 18-åring i 1896, rakk altså å bli nesten hundre år gammelt før det gikk under.