Det er tid for et nytt historisk tilbakeblikk. Denne gangen har jeg funnet fram en artikkel som opprinnelig sto på trykk i Aftenposten 3. mars 1982. Journalist Åsmund Kilde hadde da vært på besøk hos Eberh. B. Oppi i Keysersgate i Oslo, som huset både et kunstforlag og Den Norske Fyllepennfabrikk.

Det kan virke som at fyllepennfabrikken var hovedgrunnen til at journalisten tok turen, men disponent Knut Naug var mer interessert i å snakke om kunstforlaget. Dette er likevel en interessant artikkel for oss fyllepennfolk, ettersom den gir et par hint til hvordan produksjonen av Pan-pennene foregikk, både på åttitallet og lenger tilbake i tid.

Fyllepennfabrikk:

Oslo-firma står mot tusjpennene

«Svarte Per» og Ludo står ikke lenger på programmet hos det tradisjonsrike engrosfirmaet i papirbransjen, Eberh. B. Oppi A/S i Oslo. Derimot lever en egen underavdeling med det ambisjonsrike navnet: «Den Norske Fyllepennfabrikk» i beste velgående. Tusjpennene har ikke maktet å ta livet av denne virksomheten som ble startet i 30-årene. Det er den fremvoksende slekt som skaper markedet siden det fortsatt er god skole å bruke fyllepenn når håndskriften øves inn.

Fyllepennproduksjonen krever bare et par av firmaets tyve ansatte. Disponent Knut Naug minnes da det var en arbeidskrevende operasjon å lage en fyllepenn. Med dreiemaskiner tok man fatt med celluloid-rør og formet et godt holdbart skriveredskap.
Nå består jobben stort sett i kontroll og montering av ferdigproduserte deler fra Tyskland. «Pan» er navnet på produktet, og Naug er vel tilfreds med markedsposisjonen. Han deler dette markedet med et par andre. Å røpe antallet fyllepenner som årlig leveres vil han derimot ikke. Det er å gi konkurrentene for mye hjelp i markedsføringen.

Naug er ikke så opptatt av å betone fyllepennfabrikkens betydning, selv om han medgir at navnet i seg selv inviterer til nysgjerrighet.

Papirartikler viktigst

Oppi-selskapet har vært i virksomhet siden århundreskiftet, og det er papirartikler som er de viktigste produktene. Varene omsettes gjennom bok- og papirhandlerne. Efterhvert som konkurransen har øket har Naug og hans stab søkt å snevre vareantallet inn, blant annet fordi en del artikler nå heller omsettes gjennom dagligvareforretninger hvor Naug finner liten gevinst for sitt firma.

Oppi-selskapet bærer også betegnelsen kunstforlag. Berettigelsen ligger i firmaets betydelige omsetning av julekort og gratulasjonskort i et hopetall variasjoner.

Gratulasjonskortene er blitt modernisert, men tradisjonene holder seg svært godt når det gjelder julekort. Nå forbereder Naug neste sesongs kolleksjon, og han har ingen planer om å endre tilbudet: – De kjente motivene med fugl i neket og nisser selger fortsatt best. Mer moderne utgaver har ikke slått an, forteller han til Aftenposten.

Desember i september

Naug forsyner oss ikke bare med julekort, men også med de berømte merkelappene med «fra og til» og julepapir for dem som ikke får med oss ferdigpakkede pakker. For Oppi-selskapet begynner julesjauen i september.

Salget av kort begrenser seg ikke bare til julefeiringen og gratulasjoner. Også kort som viser det mest karakteristiske av norsk natur fremskaffer Naug. Prospektkort som reklamerer for norske steder overlater han imidlertid til andre. Grensene synes tildels nøye opptrukket i denne bransjen.

I stor utstrekning brukes norske tegnere og fotografer. Dertil er det store messer utenlands som presenterer tilbudet.

Det gjelder bare å erfare hva norske kortkjøpere foretrekker. Selv har Naug over 30 års erfaring i bransjen.

11 mill kroner

Oppi er et gammel sentrumsfirma med 20 ansatte. En trofast stab, bedyrer Naug, som også forteller at omsetningen beløper seg til rundt 11 millioner kroner pr. år. Fortjenesten er rundt regnet en halv million kroner, et resultat som Naug betrakter som tilfredsstillende.

Like fornøyd er han ikke med den langfingretheten som uvedkommende praktiserer i strøket ved Keysersgate. Forleden stjal noen Naugs bil midt på lyse dagen mens den sto parkert i bedriftens bakgård.

Likeså har uvedkommende gjentatte ganger gått inn på dagtid og stjålet både det ene og det andre. Så langt er det gått at firmaet nå har stengt dør på dagtid. Kundene må ringe på når de vil på besøk.