Våren 2018 arvet jeg et par Pan-penner, og begynte å lete etter informasjon om dette norske pennemerket. Til å begynne med var det vanskelig å finne noe som helst av pålitelig informasjon, men etter hvert som jeg klarte å avdekke små hint her og der, kunne de brukes til å trenge dypere inn i materien. Jeg har skrevet om Pan og Eberhard Bredesen Oppi flere ganger tidligere, og det siste eksempelet på dette er en artikkel fra mai 2020.

Siden da har jeg jobbet jevnt og trutt med å finne ut av en del av spørsmålene som fortsatt var ubesvart. Pan og Eberh. B. Oppi er på mange måter grunnen til at jeg også har skrevet flere artikler her på bloggen om andre norske pennemerker. Det er via researchen om Pan at jeg har snublet over andre ting som har med norsk penneproduksjon å gjøre, og dette er et arbeid som har fulgt meg gjennom nesten hele min tid som fyllepennentusiast og penneblogger. Til syvende og sist kan alle de historiske innleggene mine her på denne bloggen spores tilbake til ønsket om å finne ut mer om Pan-pennene.

Derfor er det ekstra gøy å kunne presentere det som har blitt den klart mest ambisiøse og omfattende artikkelen på hele bloggen fram til nå. Dette er kulminasjonen av over fem års researcharbeid. Jeg har ingen illusjoner om at jeg er ferdig med dette arbeidet enda, og jeg har fortsatt ubesvarte spørsmål om Pan-pennene, men det var på tide å skrive en oppdatert artikkel om dette viktige norske pennemerket, som gjennom de siste få årene har kommet fram i lyset igjen, og fått en viss aktelse i det norske fyllepennmiljøet.

“Der var opdrift i ham”

Historien om Eberh. B. Oppi Kunstforlag og Den Norske Fyllepennfabrikk er en suksesshistorie om et familiefirma som holdt stand gjennom nesten hele det tjuende århundret. Det er historien om en fyllepennfabrikk som klarte å tilpasse seg store endringer i markedet, og som blomstret i en tid hvor brorparten av andre foretak i samme bransje gikk under. Men det er også en tragisk familiehistorie. På veien skal vi stifte nærmere bekjentskap med det tyske fyllepennmekkaet Heidelberg, vi skal til et utbombet Åndalsnes våren 1940, vi skal ut i den norske fjellheimen, og inn i skolestuer landet rundt. Det er en lang og fascinerende beretning, og det hele begynte i det små, med en barbersalong i hovedstaden.

Eberhard Bredesen Oppi ble født i 1878 på gårdsbruket Oppi, i Hof i Solør. Han dro til Oslo (den gang Kristiania) som 14-åring og ble barberlærling. Han var fortsatt bare tenåring da han i 1896 åpnet sin egen barbersalong i Bogstadveien 25 i Kristiania.

En av de tidlige naboene hans i Bogstadveien 25, beskrev ham senere som “liten, vever, ladet med energi og med mange ideer og planer. Der var opdrift i ham”.

Han giftet seg med Inga Hansen, og de to fikk en datter, Hjørdis Marina, i 1899. Paret fikk sin andre datter, Ebba, i 1901.

I 1902 meldte Oppi til Oslo Handelsregister at han under firma “Eberh. B. Oppi” aktet å drive handel i Kristiania. Han hadde fortsatt barbersalongen, men i et butikklokale vegg i vegg med salongen, begynte han nå å selge sigarer og alkohol. Det er mulig at sigarforretningen opprinnelig var eid av Inga, som hadde sitt eget firma sammen med Eberhards eldre bror, Martin, men det er ganske innlysende at ekteparet var sammen om begge foretakene.

Vinteren 1905 ble tøff for Eberhard Oppi. 15. februar døde eldstedatteren Hjørdis, fem og et halvt år gammel, av hjertesvikt. Bare en måned senere, 12. mars, døde også Inga, etter lengre tids sykdom. Hun ble 31 år.

Nordisk Kortforlag

Etter hvert startet Eberhard Oppi forlagsvirksomhet i tillegg til de to andre forretningene sine. Det kan ha vært så tidlig som i 1901, men i 1907 var han i hvert fall godt i gang, og dette året etablerte han selskapet Nordisk Kortforlag, som spesialiserte seg på postkort.

Han kjøpte opp konkursboet etter Petter Alstrups kunstforlag i 1907, og videresolgte varene gjennom sitt eget forlag. Han gjorde noe tilsvarende med Abels Kunstforlag noen år senere, i 1919. Med dette fulgte også rettighetene til å trykke et stort antall malerier av kjente norske kunstnere.

I 1909 giftet enkemannen Eberhard seg på nytt, med Olga Agnete Jensen Bjerte. Hun adopterte datteren hans, Ebba, og de fikk to sønner sammen: Bjørn Conrad (1910) og Per Eberhard (1918).

Forlaget flyttet fra Bogstadveien i 1910 og til Rådhusgata 16. Oppi beholdt imidlertid lokalene i Bogstadveien en stund til, og drev fortsatt sigarbutikk der i noen år. Det er uklart hvor lenge han drev salongen og sigarbutikken. I 1915 oppgis det at han fortsatt holdt på med sigarimport i Bogstadveien 25, men etter det stopper referansene til denne virksomheten. I 1927 var det fortsatt både barbersalong og tobakksbutikk i Bogstadveien 25, som bildet under viser. Om Oppi fortsatt eide dem, eller om de ble drevet videre av nye eiere, vites ikke.

Bygården i Bogstadveien 25 står fortsatt den dag i dag. I lokalene som en gang var frisør- og barbersalong, ligger i dag veskebutikken Moo. Lokalene til sigarforretningen er i dag en Traktøren-butikk, som selger kjøkkeutstyr, og de første lokalene til kunstforlaget rundt hjørnet i Vibes gate benyttes i dag av kles- og designbutikken byTiMo.

“Nye og tidsmæssige indredede lokaler”

De bygget seg opp i Rådhusgata 16, og vokste raskt. Forlaget hadde eget platina-anstalt til produksjon av prospektkort, ble belønnet med gullmedaljer og priser på flere store utstillinger, og ble allerede i 1915 omtalt som “et av de større kunstforlag i landet”. Det tok ikke mange år før lokalene i Rådhusgata ble for små. I 1917 flyttet de på nytt, denne gang inn i en stor bygård på rundt tusen kvadratmeter i Keysers gate 5. Her skulle de være gjennom resten av selskapets lange levetid. Oppi meddelte i Tidens Tegn 7. mars 1917 at “Mit kontor, lager og trykkeri er nu tilflyttet store, nye og tidsmæssige indredede lokaler i egen gård”. Formuleringen kan tyde på at Oppi hadde kjøpt gården i forkant av flyttingen. Gården i Keysers gate 5 kalles for øvrig fortsatt i dag “Oppi-gården”.

Forlaget var mest kjent for prospektkortene sine til å begynne med, men de ga også ut en del bøker. Det var gjerne snakk om bøker med kunsttrykk og illustrasjoner. I 1921 ga de ut tobindsverket “Norges Musikhistorie”, som var første gang noen forsøkte å samle hele den norske musikkhistorien i ett bokverk. Bøkene var rike på illustrasjoner, hadde bilder av de ulike komponistene, og masse noteeksempler. Anmelderne var fra seg av begeistring da de kom i butikkhyllene, og mente bøkene var en litterær begivenhet uten sidestykke i norsk litteratur.

En annen stor utgivelse på forlaget var arkitekt Holger Sinding-Larsens praktverk om Akershus festnings historie og arkitektur som kom ut i 1924 som et resultat av en bygningsarkeologisk undersøkelse i perioden 1905-1924. Forlaget ga også i mange år ut juleheftet “Juleglæde” (fra 1911 og utover). Og en årlig utgivelse med bilder, kalt “Norges natur”, som også ble utgitt på engelsk, og bidro til å bygge opp Norges status som turistmål.

Oppi var aktiv i flere veldedige organisasjoner. På 20-tallet var han viseformann i Norsk forening til fremme av forsorg for barn, som blant annet drev et hjem for blinde barn på Jessheim. Han var også formann i Oslo Rotary klubs barnekomité, og viseformann i Norsk selskap for musikgranskning. Han var i tillegg aktiv i Den Norske Storloge Polarstjernen, og hadde styreverv i flere selskaper. På 30-tallet satt Oppi dessuten i styrene i Kunstforleggernes forening og Kortevaregrossistenes landsforening.

På toppen av dette var han fra 1924 visekonsul for Lettland (Latvia) i Norge, og i 1930 ble han konsul. Som takk for innsatsen i konsulatvesenet ble han utpekt som ridder av Latvias trestjerne-orden. Å si at Eberhard Bredesen Oppi var en allsidig mann med mange jern i ilden, vil være en underdrivelse. Og snart skulle han begynne i enda en bransje: nemlig fyllepennbransjen.

Pan

Den første avisannonsen for Pan-penner i Norge sto på trykk høsten 1931, og var en reklame for Pan-Dublo, en fyllepenn og trykkblyant i ett. Man kunne også få kjøpt mer ordinære fyllepenner, og både den vanlige fyllepennen og Dubloen kom i flere utgaver i ulike prisklasser. Pennene var importert fra Tyskland av Eberh. B. Oppi, og var produsert ved en pennefabrikk i Mannheim som het Oberrheinische Federhalterfabrik Zahn, Leser & Co.

Det er ikke så lett å finne informasjon om Zahn, Leser & Co., men jeg har vært i kontakt med Thomas Neureither som driver Füllhaltermuseum Handschuhsheim, et fyllepennmuseum i Heidelberg i Tyskland. Han har mye kunnskap om penneindustrien i byen.

I 1883 startet Heidelberger Federhalterfabrik produksjon, og seks år senere ble denne fabrikken overtatt av Heinrich Koch og Rudolf Weber, under navnet “Koch, Weber & Co”, eller KaWeCo. Fabrikken vokste jevnt gjennom de neste tiårene, og i 1921 hadde de 600 ansatte. Blant de som jobbet hos Kaweco var det etter hvert flere som brøt ut og startet egne fyllepennfabrikker i Heidelberg-området. Merker som Osmia, Hermann Böhler, Luxor, Mercedes Pens, Orthos, Lamy, samt splittprodusenter som Bock og Rupp ble alle etablert i eller rundt Heidelberg, først og fremst av folk som hadde lært seg bransjen gjennom å jobbe hos Kaweco. Det antas at det har vært rundt 40 forskjellige fyllepenn- og splittfabrikker i Heidelbergområdet fra 1900 og til i dag, og det i en forholdsvis liten by med færre innbyggere enn Trondheim. Man kan trygt si at Heidelberg var et maktsentrum for fyllepennproduksjon i Europa gjennom mesteparten av 1900-tallet. I dag holder fortsatt Lamy og Bock til i byen.

Heidelberg ligger bare et par mil unna Mannheim, hvor Zahn, Leser & Co. startet opp på 1920-tallet. Det er derfor naturlig å regne dem som en del av “Heidelberg-klyngen” av pennefabrikker.

De tidligste referansene vi har klart å finne til Pan-penner spesifikt, er en tysk annonse fra 1930. I annonsen informerer Zahn, Leser & Co. blant annet om at de har et godt tilbud for firmaer som er interessert i å kjøpe partier med sorte fyllepenner i hardgummi for videresalg. Det er sannsynlig at Oppi kom over en tilsvarende annonse fra dem, og innledet et samarbeid om å innføre billige fyllepenner av god kvalitet til Norge. Han så nok at det kunne være et marked for fyllepenner til en mer overkommelig pris enn de dyrere Parker-pennene som var veldig populære på den tiden, og spesielt hvis de etter hvert kunne markedsføres som “norske”.

Pan-navnet

Hvor kom så Pan-navnet fra? Det er et spørsmål både Thomas Neureither og jeg har fundert mye på, og diskutert litt fram og tilbake. Det er neppe basert på en forkortelse. Hva skulle det i så fall ha vært en forkortelse for? Hvis Zahn, Leser & Co. skulle brukt en forkortelse, ville det vel helst ha vært noe i retning av ZaLeCo (for å følge Kawecos eksempel).

En mulig inspirasjonskilde for navnet, men som kanskje er lite sannsynlig, er ingeniøren Georg Pan, som holdt til i Hamburg tidlig på 1900-tallet. I 1903 registrerte han en patent på en ny type fyllepenn. Bortsett fra navnet, er det dog ingen sammenheng å finne mellom Georg Pan og fyllepennfabrikken i Mannheim, og pennen han tok patent på lignet svært lite på pennene med samme navn som kom nesten tretti år senere.

Mange penneprodusenter tok navn inspirert av landene de produserte penner for. Heidelberg-fabrikken Hebborn, laget f. eks. penner under merkene Luxor og Big Ben, som først og fremst ble solgt på det britiske markedet. Med dette i bakhodet: kunne navnet vært inspirert av boken med samme navn av Knut Hamsun? Personlig tror jeg egentlig ikke det. Pan-pennene ble også solgt i Tyskland. I første omgang var de ikke laget spesielt for det norske markedet. Og hadde man ønsket å gi pennen et “norsk” navn, ser jeg for meg at de ikke ville valgt Pan, men heller noe norskere, som Troll, Viking, Bifrost, eller lignende.

Kanskje det var Pan, som i Pandemonium eller Panorama? Fra midten av 1800-tallet og gjennom de neste hundre årene kom det en hel bråte med nyord i det engelske språket som brukte pan- som en prefiks for å markere at ordet gjaldt alt eller alle. For å nevne et par konkrete eksempler: superkontinentet Pangea, som eksisterte for rundt 2-300 millioner år siden, ble navngitt i 1920, og Pan American Airways ble grunnlagt i 1927, bare noen få år før de første Pan-pennene kom på markedet. Pan var på mange måter et trendord på 1920- og 30-tallet.

Pan er opprinnelig et gresk ord/navn. I gresk mytologi var Pan gud for natur, gjetere, lidenskap, musikk (panfløyten er oppkalt etter ham), og det pastorale, og han var følgesvenn med nymfene. Han er vanligvis avbildet som en faun. Gresk mytologi hadde en slags gjenopplivning på slutten av 1800- og begynnelsen av 1900-tallet. Man kan se det godt i billedkunsten og i Art Nouveau-bevegelsen, som hentet mye inspirasjon derfra, og ikke minst i musikken til Claude Debussy (“Faunens ettermiddag” og “Syrinx” er gode eksempler på Debussy-stykker inspirert direkte av mytene om Pan). Man ser det også i litteraturen. Pan går igjen i mange kjente bøker fra denne perioden. Peter Pan er åpenbart oppkalt etter ham, vi møter ham i et kapittel i “The Wind in the Willows” av Kenneth Grahame, og han inspirerte også Hamsuns bok fra 1894.

Man kan trygt si at Pan, både den greske guden, og som prefiks, var i vinden tidlig på 1900-tallet, og det kan sikkert hende at Zahn, Leser & Co. rett og slett bare kastet seg på den samme trenden, og valgte et navn som var populært og trendy der og da. Og kanskje navnet til den greske guden for lidenskap også kunne tenne en lidenskap for skriving?

Den Norske Fyllepennfabrikk

Det er litt usikkert akkurat når Oppi begynte å fabrikere Pan-penner selv. Allerede i 1934 finner man en oppføring for “Den Norske Fyllepennfabrikk” ved Eberh. B. Oppi i Oslo adressebok, men fabrikken ble ikke meldt inn til handelsregisteret før i januar 1940. I 1938 dukket de første reklameannonsene opp med betegnelsen “Pan Norsk”, som kan tyde på at i hvert fall deler av pennen på dette tidspunktet var laget eller montert i Norge, eller i det minste ble laget spesifikt for det norske markedet.

Uansett er det tydelig at Pan-pennene startet som et rent importprodukt fra Tyskland, men at Oppi ganske tidlig hadde mulighet til å tilpasse dem, eller spesialbestille penner som var unike for det norske markedet. Man finner Pan-penner relativt tidlig på 1930-tallet med Oppis egen logo, for eksempel. Pan-pennene ble også solgt i Tyskland, men det virker som at de fleste av de som ble solgt på det tyske markedet var stempelfyllere, mens de norske pennene i all hovedsak var trykknappfyllere. Det kan nok tenkes at det var en gradvis oppbygning av fyllepennfabrikken i Oslo, og at man ikke over natta gikk fra å importere til å lage alt selv. Man kan også se for seg at det var en tanke om å lage en slags norsk filial underlagt den tyske Pan-fabrikken, men dette samarbeidet raknet nok under krigen, av flere grunner.

1940

Våren 1940 ble dramatisk for Norge, men også for kunstforlaget.

Bjørn Oppi, Eberhards eldste sønn, hadde jobbet en del som fotograf for kunstforlaget, og lå an til å være den som skulle ta over ledelsen i firmaet etter hvert som faren ble eldre. I forbindelse med krigsutbruddet tjenestegjorde den da 30 år gamle Bjørn i Åndalsnes.

Det skjedde mye i Åndalsnes i andre halvdel av april 1940. Britene landsatte til sammen 7000 soldater der, for å svare på den tyske invasjonen. 18. april kom representanter fra regjeringen dit og konstanterte raskt at det var for risikabelt for kongen og resten av regjeringen å reise via det lille tettstedet (de dro i stedet til Molde). Gulltransporten kom til Åndalsnes 25. april, og lastet deler av Norges gull ombord i britiske skip under stadig bombardement fra tyske fly, før de i hui og hast måtte kjøre resten av gullet videre til Molde. Tyskerne bombarderte Åndalsnes daglig fra 20. april og til starten av mai. I slutten av april brant hele Åndalsnes, og det var til slutt bare stasjonsbygningen som fortsatt var intakt. Britene evakuerte soldatene sine igjen i månedsskiftet, og tyskerne marsjerte inn 2. og 3. mai. Midt i dette kaoset befant Bjørn Oppi seg, som sersjant i Forsyningskorpset, bilkompani 7.

Oppi dirigerte trafikk i et veikryss utenfor Åfarnes i Veøy den 30. april, under den britiske rettretten, da han ble påkjørt av en ukjent lastebil i høy fart. Lastebilen fortsatte ferden uten å bremse ned, og ble aldri funnet. Oppi døde momentant.

Avisa Vestfold skrev 22. mai 1940: “Oppi var med i automobilkorpset og hadde under den engelske retrett til Åndalsnes utført et glimrende arbeid. 30. april oppstod det panikk og forvirring. Oppi forsøkte da å få i stand en ordnet trafikk, men ble kjørt ned og drept. Det var bare noen timer for hans far døde.”

Dagen etter, 1. mai, døde nemlig Eberhard selv, 62 år gammel, av hjerteinfarkt. Det vites ikke om han rakk å få budskapet om sønnens død før han selv gikk bort, og om disse nyhetene i så fall kan ha vært en medvirkende faktor. Det er noen hint her og der som tyder på at det kan ha tatt litt tid før familien fikk vite om Bjørns skjebne. Det ene er farens dødsannonse, som sto på trykk i Aftenposten 6. mai, hvor Bjørn står oppgitt som en av de etterlatte, sammen med moren og de to søsknene sine, en hel uke etter at han selv døde. Det andre er at ingen norske aviser skrev om Bjørns dødsfall før i slutten av mai. Det kan nok tenkes at alt kaoset i forbindelse med den tyske invasjonen gjorde at det tok litt tid før dødsbudskapet nådde frem, både til familien og til pressen. Han ble først lagt i et naust rett ved stedet han ble påkjørt, og noen dager senere gravlagt på Eid kirkegård. Nesten en måned senere, 25. mai, ble han hentet til Oslo, og gravlagt på nytt, på Vestre Gravlund. Det var først i forbindelse med dette at dødsfallet hans ble rapportert i media.

Bjørns kone, Gerd Brath, hadde nylig mistet broren sin i krigshandlinger ved Stavanger. Nå var også ektemannen og svigerfaren død. Kunstforlaget sto nå uten både han som hadde bygd opp hele selskapet, og han som var tiltenkt å arve det.

40-årene var dramatiske for flere enn bare Eberh. B. Oppi. Britene bombet Mannheim flere ganger under krigen, men det kanskje største raidet skjedde 5. og 6. september 1943. Store deler av byen ble lagt i ruiner. Høsten 1943 ble det også meldt at fyllepennfabrikken til Zahn, Leser & Co. var ute av drift. Fabrikken lå i et av distriktene som ble rammet hardt under bombeangrepene i starten av september, så man kan nok anta at den ble skadet i disse angrepene, selv om vi ikke har konkrete kilder som bekrefter det. Faktum er uansett at driften opphørte høsten 1943, og fabrikken gjenoppsto ikke igjen før i 1947, i Heidelberg.

Karl Thorbjørn Naug

Karl Thorbjørn Naug var underoffiser i hæren, og hadde både Hærens skytemedalje og idrettsmerket i gull. Han var også en “skattet karikaturtegner under våbenøvelsene”. I tillegg til forsvaret, tok han eksamen fra Otto Treiders ettårige handelsgymnasium i 1920, og var forfatter (han ga ut minst to bøker), i tillegg til at han underviste i stenografi. Fra tidlig på 20-tallet var han kontorsjef hos Eberh. B. Oppi kunstforlag. Naug designet også noen kort for forlaget, og skulle etter hvert bli en helt sentral person i virksomheten sammen med Oppi-familien.

Eberhards enke, Olga Oppi, tok over som eier og styreleder av kunstforlaget og pennefabrikken. Samtidig fikk Karl Thorbjørn Naug en viktigere rolle i den daglige driften, og gikk inn i styret i selskapet.

Fra mai 1941 besto styret i kunstforlaget av Olga Oppi, som var styreleder, Ebba Oppi, Per Oppi og Karl Thorbjørn Naug. I 1943 ble Naug arrestert av tyskerne, og tilbragte resten av krigen i ulike tyske fangeleirer. Forlaget, som bare tre år tidligere hadde mistet både grunnleggeren og den eldste av arvingene bokstavelig talt over natta, sto nå også uten en annen sentral skikkelse. Når man ser på hvilken skjebne som ventet mange av de som ble tatt til fange av tyskerne, kan det ikke ha vært innlysende at Naug noen gang ville komme tilbake. Det må ha vært tøft for de som satt igjen å drive forlaget og pennefabrikken videre de neste årene. Naug overlevde heldigvis krigen, og kom tilbake til norsk jord i juni 1945.

Per Oppi

Per Oppi, Eberhards yngste sønn, var 22 år gammel ved krigsutbruddet. Han var en aktiv fotograf, og ble avdelingsleder for fotoavdelingen i forlaget. I 1941 vant han flere premier i årskonkurransen i Oslo Kameraklubb og var også en av de som startet opp fargefotogruppen i klubben vinteren 1942.

I tillegg til å være fotograf, var Per en ivrig fjellklatrer. Han tok mange bilder i den norske fjellheimen som endte opp som postkort i kunstforlaget. Han ble omtalt som en usedvanlig dyktig fotograf, og hadde illustrasjoner i årbøkene til Den Norske Turistforening, og til Norsk Tindeklubs jubileumsskrift, “Norsk Fjellsport”.

I desember 1947 forlovet Per seg med Else Færden, og de to ble gift 21. mai 1948. To måneder etter bryllupet, befant Per og Else seg på Gjendebu i Jotunheimen. Her skulle han være med tre andre fjellklatrere som fotograf i forbindelse med en oppstigning på Knutholstind, sør-øst i Jotunheimen. Klatrelaget besto av Otto Lundh, Botolf Botolfsen, Anton Heyerdahl jr. og Per Oppi. Planen var at Lundh og Botolfsen skulle gå en etablert trasé opp til toppen, mens Heyerdahl og Oppi skulle ta en rute som aldri hadde vært klatret før.

Da Lundh og Botolfsen kom til toppen, så de ikke noe til kompisene. De gikk over toppen for å se etter dem, og på breen 150 meter nedenfor fikk de øye på de livløse kroppene til Oppi og Heyerdahl. De klatret ned til de to forulykkede mennene, men skjønte raskt at begge var døde. Mye tydet på at en av sikringsboltene hadde løsnet under oppstigningen, og at den av de to som hadde stått øverst i tauet hadde dratt med seg den andre i fallet. Lundh og Botolfsen brukte seks timer på å bære med seg de døde kameratene hele veien tilbake til Gjendebu, hvor Else fortsatt befant seg.

Ulykken gjorde et sterkt inntrykk på både lokalmiljøet og det norske klatremiljøet, og den ble bredt rapportert i norske medier. Både Heyerdahl og Oppi var erfarne klatrere, og høyt respektert i klatremiljøet. De var begge unge, nygifte menn, og begge hadde mistet en bror noen år tidligere i trafikkulykker.

For Oppi-familien var dette enda et hardt slag i det som begynte å bli en lang rekke tragedier på få år. Ikke bare hadde de mistet en av sine beste fotografer, men også enda en framtidig arving av selskapet. Det begynte å bli få arvinger igjen nå. Olga, Eberhards enke, begynte å bli godt oppi årene selv, men drev selskapet videre med god hjelp av Ebba, det eneste gjenlevende av Eberhards fire barn. Ebba var ugift, og hadde ikke egne barn. Karl Thorbjørn Naug fikk en mer fremtredende rolle i styre og stell.

Else Oppi, Pers kone, som bare fikk to måneder med mannen sin etter bryllupet, ble senere flyvertinne, og giftet seg på nytt med Bjørn Gunnar Braathen, sønn av Ludvig Braathen, som var skipsreder og grunnlegger av flyselskapet Braathens S.A.F.E. De to fikk besøk av Toppen Bech i TV-programmet “Herskapelig” i 2001.

Helfabrikata?

Hvis man leter litt på nett etter informasjon om Pan-pennene og Den Norske Fyllepennfabrikk, kan man finne en del feil og misforståelser, spesielt på internasjonale nettsider. Jeg har funnet et par blogger og noen forumtråder hvor folk har blandet sammen Den Norske Fyllepennfabrikk med Dorn-fabrikken som startet på Ski i 1950. Dette ledet også meg på villspor da jeg begynte å gjøre research om disse fabrikkene for noen år siden. Faktum er at vi hadde flere fyllepennfabrikker i Norge på den tiden, men Oppis fabrikk var den første, største, og lengstlevende.

Da Dorn-fabrikken på Ski startet opp i 1950, ble det sagt at de var landets eneste produsent av helfabrikata fyllepenner. Det får meg til å tro at Den Norske Fyllepennfabrikk kanskje fortsatt importerte en del deler fra utlandet, eller eventuelt at det var kjent i bransjen at de hadde gjort det på 30-tallet, og at de ikke hadde ristet av seg denne oppfatningen riktig enda på slutten av 40-tallet. Det er også ganske sannsynlig at penneproduksjonen hos Oppi lå brakk, eller i hvert fall var kraftig redusert under krigen, og at det tok dem noen år å komme ordentlig i gang igjen. I søk på avisannonser for Pan-penner, har jeg bare klart å finne et par annonser fra 40-tallet, og det var først fra 1953 og framover at det begynte å ta seg opp for alvor. Dermed kan det ha vært lite kjent i 1950 at Oppi fabrikerte fyllepenner, selv om de trolig hadde hatt en viss produksjon siden slutten av 30-tallet.

Det er også et spørsmål om hva man legger i “helfabrikata”-begrepet. Ingen av de norske fabrikkene produserte sine egne splitter, for eksempel. De ble alle importert fra utlandet. Det er også ganske sikkert at klipsene og de andre metallelementene på Pan-pennene ble kjøpt ferdige fra Tyskland. Så hva ble egentlig laget på fabrikken i Oslo? De dreide pennekroppene og hettene selv, det er ganske sikkert. Men hva med forstykkene og blekklederne, for eksempel? Var de laget i Oslo, eller var også de importert fra Tyskland? Akkurat det vil det være vanskelig å finne svar på.

1950-tallet

Starten på 50-tallet skulle vise seg å bli gullalderen for norsk penneproduksjon, drevet fram av en fyllepennmangel grunnet strenge importbegrensninger. Kristian Hejer startet Dorn pennefabrikk på Ski, Martin O. Nielsen startet penneproduksjon i Bergen under merkenavnet Omon, Arnold Wiig satte i gang prøveproduksjon av fyllepenner i sine fabrikker i Halden, og kom veldig nært å bli en norsk produsent av Parker-penner. I 1953 ble det opprettet en norsk filial av danske Miller Pen Co i Oslo. Norsk Reynolds hadde startet opp sin kulepennfabrikk med brask og bram, og etter kort tid gått under igjen i 1949, men på starten av femtitallet drev både Norske Ballografverker og Norway Penholder storstilt produksjon av kulepenner.

På starten av 50-tallet virket også Pan mye tryggere på sin egen merkevare. Designet på pennene framsto som modnere og mer konsekvent. De hadde også en ny Pan-logo. Jeg er ikke helt sikker på akkurat når denne logoen ble lansert, men vet helt sikkert at det må ha vært mellom 1947 og 1953. Jeg har et par penner av litt eldre design med den nye logoen, så hvis jeg skal gjette, vil jeg tro at den kom på slutten av 40-tallet, og i hvert fall ikke senere enn 1950.

Zahn, Leser & Co. hadde lagt ned sin drift i 1943, men startet opp en ny fabrikk igjen i Heidelberg i 1947. De ble nedlagt igjen rundt 1954, men noen kilder antyder at de kanskje kan ha flyttet tilbake til Mannheim da, og holdt det gående der fram til slutten av 60-tallet. Hvorvidt det fortsatt var et samarbeid mellom Eberh. B. Oppi og den tyske fabrikken i denne perioden, eller om Oppi importerte delene sine fra en annen leverandør, vites ikke.

Det vi vet er at de importerte splitter fra Bock i Heidelberg. Splittene hadde Oppis insignia, og stemplene som ble brukt for å slå inn Oppi-logoen i splittene ligger den dag i dag hos fyllepennmuseet i Heidelberg. Vi vet helt sikkert at disse kom fra Bock. Celluloidstavene som ble brukt var nok også importert fra Tyskland, og man kan se de samme materialene i bruk i flere tyske penner fra samme periode. Det samme gjelder klips og andre metalldeler.

En faktor som kanskje kan ha bidratt til at de oppskalerte egenproduksjonen her til lands, var de strenge importreglene som gjaldt i etterkrigsårene. Det var store begrensninger på hva man kunne importere, og høye tollavgifter. På slutten av 40-tallet var det et par år hvor myndighetene ikke tillot import av fyllepenner i det hele tatt, hvilket førte til utstrakt smuglevirksomhet av penner i dårlig kvalitet. I flere år etter krigen var det også svært høye tollsatser på fyllepenner, mens satsene var lavere på deler og materialer til penneproduksjon og -reparasjon.

Min teori er at samarbeidet med Zahn, Leser & Co. stoppet da den tyske fabrikken ble bombet i 1943, og at det aldri ble plukket opp igjen etter krigen. Jeg er usikker på om Zahn, Leser & Co. fortsatte å lage Pan-penner etter krigen, eller om det fra da av var et rent norsk merke. Jeg tror det er sannsynlig at Oppi kan ha fått de fulle rettighetene til Pan-navnet da den tyske fabrikken ble lagt ned i 1943. Det kan også forklare hvorfor de norske Pan-pennene fikk en ny logo etter krigen, mens denne logoen så langt jeg har klart å finne ut ikke var i bruk i Tyskland. Men dette er en teori, og jeg har ikke tilstrekkelig dokumentasjon til å kunne slå det fast helt sikkert. Det jeg derimot er sikker på, er at det ikke var Zahn, Leser & Co. som laget Pan-pennene til Oppi fra 60-tallet og utover. Oppi må med andre ord ha fått lov til å ta merkenavnet videre til andre produsenter.

Pennene

Hvor gode var egentlig Pan-pennene? Hvordan sto de seg i konkurranse med andre penner som var på markedet den gangen? Pan var ikke noen Parker eller Montblanc, de var ikke premium-penner, men de var også en god del billigere enn de mer kjente merkepennene. Splittene var dog veldig gode, og fint på høyde med hva som helst annet på markedet. Mens de større og mer kjente merkene etter krigen begynte å eksperimentere med nye og mer komplekse fyllesystemer, materialer og tilvirkningsmetoder, holdt Pan gjennom nesten hele 50-tallet fast på trykknappfyllere, dreid av celluloidstaver og ganske tradisjonelle pennedesign.

Bilder fra en reklamevideo for Pan-penner fra 1958. Videoen kan sees på Nasjonalbibliotekets nettbibliotek.

Det var ikke noe banebrytende eller nyskapende med pennene fra Den Norske Fyllepennfabrikk. De holdt seg til metoder og materialer som hadde vært i bruk i 20-30 år på dette tidspunktet, men de laget knakende gode penner. Det var også tydelig at Oppi hadde tro på kvaliteten i sine egne penner, for de ble solgt med en garanti uten tidsbegrensning. Hvis Den Norske Fyllepennfabrikk fortsatt hadde vært i drift, kunne man den dag i dag ha gått innom dem med en 50-talls Pan-penn og reklamert på fabrikasjonsfeil.

Pan-pennene kom i flere utgaver, størrelser og prisklasser. De billigste het Pan Junior. De var populære konfirmasjonsgaver, og kom ofte med stålsplitt, skjønt noen steder kunne man også få gullsplitt til dem. På midten av 50-tallet kostet en Pan Junior 21 kroner. Alle de andre Pan-modellene på 50-tallet ble levert med gullsplitt som standard.

I den andre enden av skalaen hadde man Pan Senior, som var den dyreste av pennene i standardstørrelsen, til kr. 55,-. Dette var i omtrent samme prisklasse som Parker Duofold og Pelikan 100N, gode penner som hadde vært på markedet i en del år, men som nå begynte å bli utdatert, og som i høy grad hadde blitt erstattet av andre, nyere pennemodeller av samme merke.

Mellom Junior og Senior hadde Pan en lang rekke penner med modellnummer basert på prisen (Pan 27, Pan 35, Pan 45 osv. De kostet henholdsvis 27, 35 eller 45 kroner). I likhet med Pan Junior, var også Pan 27 veldig populær som konfirmasjonsgave.

Pan 40 Damepenn kostet kr. 40, som modellnummeret antyder. Den var litt mindre i størrelsen enn de andre pennene.

I tillegg hadde de et par penner som ser ut til å ha fått modellnummer basert på årstallet de ble lansert. I min egen samling har jeg et par Pan 52, og noen Pan 53. I prislistene jeg har funnet, var de oppført til kr. 40,-.

Helt øverst i Pan-hierarkiet tronet Pan Diplomat, til kr. 75,-. Dette var en oversize-penn, og en god del større enn standardpennene, som også ble gjenspeilet i prisen. Til sammenligning, solgte man i Norge Pelikan 400 til kr. 71,-. Det er en kjent penn, men ikke en oversize-penn. Parker 51 og Sheaffer Snorkel var to veldig trendy og moderne penner på denne tiden, men kostet over det dobbelte av en Pan Diplomat. Begge disse hadde en listepris her til lands på rundt kr. 160,-.

Importør

Eberh. B. Oppi importerte også en del skrivesaker, penaler, papirprodukter, m.m. både før og etter krigen. De hadde blant annet en avtale med Eagle Pencil Company, senere Berol, i flere tiår. Jeg har funnet en del bilder tatt i kunstforlagets lokaler i Keysers gate 5 på 1930-tallet, og på noen av dem kan man se brett med Eagle Prestige-fyllepenner.

Eagle Pencil Company ble grunnlagt i 1856 i New York av Daniel Berolzheimer, hvis familie også hadde en blyantfabrikk i Tyskland. Eagle hadde etter hvert fabrikker også i Canada og England. I 1969 skiftet de navn til Berol.

Oppi var eneimportør for Sheaffer-penner i en periode. I hvert fall hevdet de det i en annonse i 1967. I en annen Sheaffer-annonse fra 1957 er det derimot Mittet & Co. som er oppgitt som eneimportør. Mittet var forøvrig også et stort kunstforlag, solgte mye postkort, importerte skriveutstyr, og var antakelig den største konkurrenten til Oppi på bortimot alle områder.

Oppi var også agent for Montblanc. Det var blant annet de som gjorde service på kong Olavs Montblanc-penn når den trengte det. Da kom det kongelig ordonans fra slottet og ned til Keysers gate med kongens penn.

Greta Gundersen

Olga Oppi døde i 1955, og i 1961 kom det inn et nytt styremedlem i Eberh. B. Oppi: en ung kvinne som het Greta Gundersen. I 1964 giftet hun seg med Ole-Jørgen Christiansen, og skiftet da navn til Christiansen. I 1973 tok hun over som styreleder i Eberh. B. Oppi, og satt i denne rollen gjennom resten av selskapets levetid.

Det var lenge et mysterium for meg hvem Greta faktisk var. Det var ingen andre (som jeg hadde funnet) med hverken Gundersen- eller Christiansen-navnet i Oppi- eller Naug-slekta. En stund trodde jeg hun kunne være den eldste datteren til Eberhard, men jeg fant etter hvert ut at den eldste datteren het Hjørdis, og døde i 1905. Så tenkte jeg at Greta kanskje kunne være datteren til Ebba Oppi, Eberhards andre datter fra ekteskapet med Inga, men fikk heller ikke det til å gå opp. Ebba er konsekvent omtalt som “Frk. Ebba Oppi”, hvilket tyder på at hun var ugift. Hun var også i eldste laget til å være Gretas mor.

Etter litt leting, fant jeg et avisintervju med Greta fra 1999, hvor hun er oppgitt med navnet Greta Oppi Christiansen. Så hun var definitivt en Oppi! Men hvordan passet hun inn i slekta? Det begynte å løsne da jeg fant nettsiden til Per-Otto Oppi Christiansen, som oppgir at “Min bestefar og hans bror var fotografer for Kunstforlaget Eberh. B. Oppi As, grunnlagt av min oldefar”. Med etternavnet “Oppi Christiansen” var det ganske åpenbart at Per-Otto måtte være sønnen til Greta og Ole-Jørgen. Og ut fra det han skrev, var det ganske innlysende at Greta måtte være datteren til enten Bjørn eller Per Oppi.

Jeg fant også etter hvert dødsannonsen til Gerd Brath, som var gift med Bjørn Oppi. I dødsannonsen var hun oppgitt som Gerd Brath Gundersen, og da begynte brikkene endelig å falle på plass. Gerd og Bjørn fikk Greta vinteren 1939. Året etter døde Bjørn i Åndalsnes, og noen år senere giftet Gerd seg på nytt, med Ivar Gundersen, som adopterte Greta. Dermed ble hun hetende Gundersen. Hun beholdt Oppi som mellomnavn, men dette navnet ble ikke brukt i handelsregisteret, hvor hun er oppgitt som styremedlem, og etter hvert styreleder for Eberh. B. Oppi.

Dette resonnementet ble senere bekreftet da jeg kom i kontakt med sønnene hennes, Hans-Jørgen og Per-Otto. Av Eberhard Oppis fire etterkommere, var det kun én som fikk et eget barn, før han tragisk ble revet bort under krigen. Hjørdis ble bare fem år, og Per døde før han rakk å få egne barn. Ebba giftet seg aldri, og fikk ikke barn. Greta var dermed den eneste etterkommeren som kunne arve selskapet, hvis det skulle forbli i familien. Heldigvis hadde de også Naug-familien å lene seg på, hvor styrevervet etter hvert gikk i arv fra far Karl Thorbjørn til sønn Knut.

Knut Naug

Det vites ikke når Knut Naug begynte å jobbe i kunstforlaget, men det er naturlig å anta at han jobbet der fra han var ganske ung, spesielt ettersom forlaget hadde blitt en familiebedrift også for Naug-familien, etter at Karl Thorbjørn Naug ble aksjonær og styremedlem. Naug senior satt også i en periode som styreleder i forlaget, i tillegg til at han var kontorsjef. Knut uttalte i et intervju i Aftenposten i 1982 at han husket hvordan de før i tida hadde laget fyllepenner ved dreiebenkene, og hvis man skal ta dette utsagnet bokstavelig, kan vi gå ut fra at han i hvert fall jobbet i selskapet på 50-tallet.

Det som er sikkert, er at Knut Naug fikk meddelt selskapets prokura i 1963. Han satt ikke i styret enda, men må ha hatt en fremtredende rolle i den daglige driften. Det kan nok tenkes at han var blitt kontorsjef på dette tidspunktet. Faren var i midten av 60-årene i 1963, så det ville i hvert fall vært naturlig at han overlot noen av oppgavene til neste generasjon.

Knut Naug tok over farens aksjer og styreverv i kunstforlaget i 1973, og Karl Thorbjørn Naug døde 20. juli 1977, 80 år gammel.

Skolepenner

Fra rundt 1960, gikk Den Norske Fyllepennfabrikk gradvis over fra å lage fyllepenner først og fremst for den voksne befolkningen, til å primært lage skolepenner. Fyllepennene hadde i stor grad blitt erstattet av kulepennene i samfunnet på dette tidspunktet, men i skolen var det først nå de ble tatt i bruk i stor skala. Fram til starten av 60-tallet, hadde de fleste norske skoler benyttet penneskaft og blekkhus, med tilhørende klatt og søl, men utover 60-tallet tok flere og flere skoler i bruk fyllepenner i stedet, og innen 1970 var dette blitt mer eller mindre standard i alle norske skoler.

Med fyllepennenes inntog i skolen, ble det snart nødvendig å tenke nytt for pennefabrikkene. Prisene måtte ned, slik at det var overkommelig for foreldre å kjøpe penner til barna sine, og selve pennene måtte tilpasses små barnehender. Den Norske Fyllepennfabrikk sluttet å lage pennene selv i sine egne lokaler. Pennene var ikke lenger hånddreide, men laget i støpeplast på en fabrikk i Tyskland. Delene ble deretter importert til Norge, og montert og distribuert av Eberh. B. Oppi.

Med denne metoden kunne man lage mange flere penner på kortere tid, og samtidig selge dem til langt lavere pris. Kvaliteten på selve pennene gikk nødvendigvis også ned, men skriveegenskapene var fortsatt upåklagelige.

Allerede i 1958 begynte Pan å lage skolepenner, med sin Pan Populær til kr. 19,-. De hadde også en annen, litt billigere, skolepenn som bare het “Pan”, til kr. 12,-. Året etter lanserte de to nye skolepenner, nemlig Formpoint (kr. 12,-) og Superpoint (kr. 16,-). Begge disse hadde stempelfylling, og var trolig ikke laget i Norge. Pennene ble nå for det meste ensfarget, og med enklere og mer moderne design jevnt over.

Så, i 1960, lanserte Pelikan den første versjonen av sin Pelikano skolepenn. Den ble umiddelbart en sensasjon, og satte en ny standard for hva en skolepenn burde være. Fram til 1960, hadde skolepenner bare vært modifiserte “voksen”-penner, men Pelikanoen markerte en ny tilnærming til skolepenner. Pelikan baserte seg på en omfattende undersøkelse blant tusenvis av lærere da de designet den. Pelikanoen var lettere i vekt, hadde en robust splitt som skulle tåle uerfarne skrivehender, og den ble fylt ved hjelp av patroner, slik at man slapp å søle med blekkflasker. Ikke minst var den laget for å kunne selges relativt billig, slik at det skulle være overkommelig å skaffe fyllepenner til barna, enten det var foreldrene eller skolene som skulle gjøre det.

Alle andre i bransjen ble umiddelbart nødt til å tilpasse seg for å ikke tape terreng i konkurransen mot denne pelikanske nyvinningen. Når det er sagt, klarte ikke Pelikan å møte etterspørselen til å begynne med. De produserte over en million pelikanoer i løpet av de fire første årene etter at den ble lansert, men det var ikke i nærheten av nok. Dermed åpnet det seg gode muligheter for andre fyllepennmerker som kunne komme ut med lignende penner.

I 1962 kom den første Pan-pennen med patron. Den het bare Pan 15 Patron, og kostet kr. 15,-. Og den liknet veldig på Pelikano. I årene som fulgte, kom det en lang rekke skolepenner fra Pan som alle var basert på det samme grunndesignet, med små forskjeller fra år til år og mellom de ulike prisklassene. De fortsatte i stor grad tradisjonen de hadde startet med på 50-tallet, hvor pennene fikk navn etter hva de kostet.

Mutschler

I et intervju med disponent Knut Naug i Aftenposten 3. mars 1982, sto det:

Fyllepennproduksjonen krever bare et par av firmaets tyve ansatte. Disponent Knut Naug minnes da det var en arbeidskrevende operasjon å lage en fyllepenn. Med dreiemaskiner tok man fatt med celluloid-rør og formet et godt holdbart skriveredskap.
Nå består jobben stort sett i kontroll og montering av ferdigproduserte deler fra Tyskland.

Jeg har lenge lurt på hvilken tysk fabrikk som laget delene til Pans skolepenner. Jeg hadde nemlig en sterk mistanke om at det ikke var den samme fabrikken som hadde laget Pan-pennene på 30-tallet. Jeg hadde nesten gitt opp å finne ut av det da jeg nærmest ved en tilfeldighet fikk et gjennombrudd etter litt kommunikasjon med Thomas Neureither på fyllepennmuseet i Heidelberg.

Jeg spurte ham om han hadde vært borti en pennemodell som het “Phenograph” i Tyskland. Dette var basert på et avisutklipp jeg hadde funnet hvor en “Phenograph fra Den Norske Fyllepennfabrikk” var listet opp som en av premiene i et lotteri i 1964, men jeg hadde ikke funnet noen annonser, bilder eller annen info om akkurat denne pennen, og navnet pirret nysgjerrigheten min. Pan hadde ingen andre penner med noe lignende navn. Neureither nevnte da at navnet på pennen minnet ham om visse tekniske penner som Mutschler hadde laget, og at Mutschler var en stor fabrikk i Heidelberg som laget rimelige penner på vegne av mange andre merker.

Etter en runde på Google, fant jeg lite om Mutschler, men de var nevnt i en artikkel jeg fant om et merke som het Laurin. Laurin ble kjøpt opp av Pelikan i 1972, men fortsatte å selge billige penner under sitt eget navn i mange år. Disse pennene var laget av Mutschler, og hvis man finner bilder av en Laurin Model 854 fra 1975 og sammenligner med en Pan skolepenn fra samme år, er det ikke store forskjeller. De har begge nøyaktig samme forstykke, splitt og blekkleder. Det var for mange likheter til at det kunne være tilfeldig, og jeg kunne dermed konkludere med at Pan-skolepennene fra 60- og 70-tallet måtte være laget av Mutschler.

Philip Mutschler jobbet opprinnelig på Kaweco-fabrikken i Heidelberg, men fabrikken opplevde nedgangstider på 20-tallet. Mutschler fikk med seg noen av kollegene derfra, og startet i stedet sin egen fabrikk. Mutschler var en av de aller første som brukte sprøytestøpte plastdeler i pennene sine. Det gjorde at man kunne produsere et stort antall penner mye raskere enn tidligere, og mye rimeligere. De hadde et samarbeid med Reform-fabrikken i Nieder-Ramstadt, og da denne gikk konkurs i 1956, levde merkenavnet “Reform” videre i pennene til Mutschler. Flere Pan-penner har faktisk splitter med Reform-logoen på, hvilket er en god indikasjon på at det var nettopp denne fabrikken som laget pennene for Oppi fra 60-tallet og framover.

Mutschler kjøpte opp splittfabrikken Degussa på 80-tallet, og skiftet deretter fokus fra penneproduksjon til primært å lage splitter. De stengte fabrikkdørene for siste gang i 2003.

Diverse annonser, 1964-1978

Fra midten av 50-tallet og utover var fyllepennene i høyeste grad utdøende blant den voksne befolkningen. De mer praktiske kulepennene hadde tatt over det aller meste av markedsandelene for denne brukergruppen. Men så snart grunnskolene begynte å ta i bruk fyllepenner i stor skala, åpnet det seg et helt nytt, og mye større marked, og dette kommer tydelig frem i markedsføringen fra Den Norske Fyllepennfabrikk. Fra 60-tallet og utover finner man en bråte med ulike avisannonser og reklamer for Pan-skolepennene. Her følger diverse annonser fra nesten hvert år i perioden 1964-1978:

80- og 90-tallet

Ebba Oppi døde i 1986, og etter dette var det først og fremst Greta og hennes mann, Ole-Jørgen, som ledet selskapet. Det er uvisst om Knut Naug fortsatt jobbet der da. Han var over 70 år gammel på dette tidspunktet.

Eberh. B. Oppi ble solgt til Emo AS i 1988. Emo var et stort selskap, og Oppi hadde mange ulike agenturer og avtaler med kjente merkevarer som Emo var interessert i. Det siste året Den Norske Fyllepennfabrikk sto oppført i Oslo adressebok var i 1989. Det er mulig at Emo videreførte deler av Oppi i en periode etter oppkjøpet, men sporene etter kunstforlaget stopper på slutten av 80-tallet. Oppi hadde på dette tidspunktet 25-30 ansatte, og alle disse fikk tilbud om å fortsette i Emo etter kjøpet.

Ole-Jørgen Christiansen, som hadde jobbet i kunstforlaget siden han giftet seg med Greta i 1964, og som også var involvert på styresiden, ble med over til Emo, og satt i noen år som rådgiver og konsulent fram til han gikk av med pensjon. Offisielt ble Eberh. B. Oppi meldt oppløst i 1995.

Emo eies i dag av Lyreco (tidligere Staples Norway), og er en av Norges aller største aktører innenfor salg og distribusjon av kontorrekvisita.

Oppi-familien satt lenge med mye materiale fra kunstforlaget. Etter hvert donerte de en stor mengde fotografier og negativer til Preuss fotomuseum i Horten. Ole-Jørgen døde i 2020, men Greta lever fortsatt, og er i dag 84 år gammel. Hun og etterkommerne har fått mulighet til å lese denne artikkelen før den ble publisert.

Konklusjon

Som jeg har skrevet om i flere artikler her på bloggen, var det flere som prøvde å starte opp fyllepennproduksjon i Norge, spesielt på starten av 50-tallet, men de fleste av dem forsvant etter få år. Den Norske Fyllepennfabrikk derimot, holdt stand i flere tiår. De hadde, slik jeg ser det, tre store fordeler:

For det første forsto de raskt at de måtte kapre en så stor del som mulig av markedet for skolepenner. De begynte å selge skolepenner før det var vanlig å skrive med fyllepenn i den norske grunnskolen, og var dermed allerede et kjent navn i skoleverket når skolene etter hvert tok spranget fra penneskaft og blekkhus til fyllepenner.

De var også en del av et større selskap som hadde stor suksess på andre arenaer, både som forlag, men også som importør av andre penner og skrivesaker. Dette gjorde Eberh. B. Oppi mer robust mot svingninger i markedet enn de som satset utelukkende på penneproduksjon, og dermed tålte de nok i større grad den overgangen som begynte å skje på andre halvdel av 50-tallet.

Den tredje fordelen de hadde, var erfaring. Eberh. B. Oppi hadde drevet med både import og produksjon av penner siden tidlig på 30-tallet. De hadde dermed et forsprang på de som startet opp med dette i 1950. De hadde kanskje en større fornemmelse av hvilken retning markedet beveget seg i, og de hadde flere kontakter og samarbeidspartnere i utlandet som de kunne benytte seg av.

I dag er Eberh. B. Oppi fortsatt godt kjent for postkortene sine, og når man googler navnet, er det ofte motiver fra post- og julekort som dukker opp.

Pan-pennene har sin egen status. Når jeg snakker med folk som er litt eldre enn meg selv om hobbyen min, og nevner at jeg samler på Pan-penner, er det veldig mange som husker at de hadde en Pan skolepenn i ungdommen. Her i Norge har jeg inntrykk av at Pan var vel så populær som Pelikano på skolen.

Familielogoen, den karakteristiske sirkelrunde O-en med to p-er og en i inni, er fortsatt i bruk. Per-Otto Oppi Christiansen, som er oldebarn av Eberhard, benytter den i dag som logo for sin virksomhet som fotograf. Dermed viderefører han en liten del av merkevaren som familien i sin tid bygde opp. Gjennom sitt virke som fotograf har han også tatt opp arven etter morfaren, Bjørn.

Eberhard Bredesen Oppis gamle nabo i Bogstadveien 25 hadde rett da han sa at “der var opdrift i ham”. Kunstforlaget vokste seg til å bli et av de største og mest anerkjente i landet, og pennefabrikken, som bare var en liten del av bedriften, skulle bli den lengstlevende og mest populære i Norgeshistorien. I dag, 35 år etter at Eberh. B. Oppi ble lagt ned, huskes de fortsatt for både forlagsvirksomheten og pennene sine. Det er ikke noe dårlig ettermæle for 14-åringen som i sin tid flyttet til hovedstaden for å bli barberlærling.

---

Stor takk til Hans-Jørgen og Per-Otto Oppi Christiansen for nyttig hjelp og presiseringer i arbeidet med denne artikkelen. De sendte meg også bilder jeg kunne bruke av Bjørn Oppi, Ebba, Greta og Ole-Jørgen.

Takk også til Thomas Neureither på Füllhaltermuseum Handschuhsheim for uvurderlig informasjon om de tyske pennefabrikkene, samt et par av bildene som er brukt i denne artikkelen.

Kilder:

Wikipedia – Åndalsnes
Wikipedia – Bombing of Mannheim in World War II
pelikan-collectibles.com – Laurin – Pelikan Plant Waiblingen
pelikan-collectibles.com – Pelikan Pelikano
Lokalhistoriewiki.no – Eberhard Bredesen Oppi
Histreg.no – Eberhard Bredesen Oppi

Christiania Nyheds- og Advertissementsblad, 04.08.1897 – “Barber”
Aftenposten, 10.08.1899 – “En Datter født idag”
Norsk Kundgjørelsestidende, 15.04.1902 – “Eberh. B. Oppi”
Norsk Kundgjørelsestidende, 24.04.1902 – “Oppi & Co.”
Aftenposten, 17.02.1905 – “Vor elskede Datter…”
Aftenposten, 16.03.1905 – “Min kjære Hustru…”
Handelsregistre for Kongeriket Norge, 1905 – “Eberh. B. Oppi”
Aftenposten, 21.11 1907 – “Ingen i Norge”
Aftenposten, 06.03.1909 – “En Konkursbeholdning”
Norges Handel – Sjøfart og Industri – i Tekst og Billeder, 1914 – “Eberh. B. Oppi, Kunstforlag”
Fra Norges Næringsliv, dets Mænd og Institutioner ved begyndelsen av 20. aarhundrede 4: Den Grafiske Branche, 1915 – “Eberh. B. Oppi. Kunstforlag – Kristiania”
Norges Handelskalender, 1915 – “Oppi, Eberh. B, Kunstforlag”
Tidens Tegn, 07.03.1917 – “Meddelelse!”
Dagbladet, 22.12.1920 – “Juleglæde”/”Norges Natur”
Social-Demokraten, 22.12.1921 – “Norges Musikhistorie”
Norges Handel-Sjøfart og Industri – i tekst og billeder, Kristiania i 1924, 1924 – “Eberh. B. Oppi”
Trondhjems Adresseavis, 14.12.1925 – “Blinde barns fyrstikker”
Hedemarkens Amtstidende, 09.02.1928 – “En 50-åring”
Nationen, 18.01.1930 – “Lettlands konsul i Oslo”
Oslo Adressebok, 1934 – “Den Norske Fyllepennfabrikk”
Østfold Regiments Befalslag 1884-1934, 1934 – “Karl Thorbjørn Naug”
Arbeiderbladet, 08.02.1938 – “60 år”
Nationen, 08.02.1938 – “60 år”
Fredriksstad Blad, 23.03.1938 – “Bryllup”
Norsk Musikkgranskning, 1938 – “Året 1938”
Norsk Lysingsblad, 23.01.1940 – “Den Norske Fyllepennfabrikk”
Arbeiderbladet, 04.05.1940 – “Dødsfall”
Aftenposten, 06.05.1940 – Dødsannonse, Eberhard B. Oppi
Vestfold, 22.05.1940 – “Bjørn Oppi er død ved Åndalsnes”
Dalane Tidende, 24.05.1940 – “Et nytt slag har rammet…”
Halden Arbeiderblad, 07.06.1940 – “En hardt ramt familie”
Norsk Lysingsblad, 12.06.1940 – “Den Norske Fyllepennfabrikk”
Aftenposten, 12.03.1941 – “Vellykket årskonkurranse i Oslo Kameraklubb”
Asker og Bærums Budstikke, 30.06.1941 – “Til handelsregistret er anmeldt”
Handelsregistre for Kongeriket Norge, 1941 – “Eberh. B. Oppi”
Bildet lever – Oslo Kameraklubbs fotokavalkade 1921-1946, 1946 – “Fargefotogruppen”
Aftenposten 23.12.1947 – “Forlovede”
Vårt Land, 20.05.1948 – “Bryllup”
Romsdal Folkeblad, 29.07.1948 – “Trist ulykke i fjellet”
Dagningen, 30.07.1948 – “Fryktelig ulykke i Jotunheimen”
Velgeren, 31.07.1948 – “Tragiske omstendigheter knyttet til ulykken ved Tyin”
Østlands-posten, 05.08.1948 – “Ulykken rammet to nygifte menn”
Våre Falne 1939-1945, 1950 – “Oppi, Bjørn”
Nordlands Framtid, 08.05.1953 – “Konfirmanten”
Hamar Arbeiderblad, 15.12.1955 – “En god fyllepenn er en meget kjærkommen julegave”
Haugesunds Dagblad, 23.08.1956 – “Skoleungdom”
Namdal Arbeiderblad, 11.12.1956 – “Fyllepenner”
Ringerikes Blad, 22.08.1958 – “Skolefyllepenner”
Norsk Fjellsport, 1958 – “Anton Heyerdahl”
Handelsregistre for Kongeriket Norge, 1961 – “Eberh. B. Oppi”
Ringeriks-slekten Færden, 1963 – Else Færden
Fredriksstad Blad, 24.05.1963 – “Forlovelse”
Handelsregistre for Kongeriket Norge, 1963 – “Eberh. B. Oppi”
Fredriksstad Blad, 15.01.1964 – “Bryllup”
Morgenposten, 10.12.1964 – “Phenograph”
Ringerikes Blad, 15.08.1966 – “Skolefyllepenner!”
Adresseavisen, 06.12.1967 – “Sheaffer”
Handelsregistre for Kongeriket Norge, 1969 – “A/S Keysersgt. 5”
Handelsregistre for Kongeriket Norge, 1972 – “Eberh. B. Oppi”
Handelsregistre for Kongeriket Norge, 1973 – “Eberh. B. Oppi”
Handelsregistre for Kongeriket Norge, 1975 – “Eberh. B. Oppi”
Asker og Bærums Budstikke, 28.07.1977 – Dødsannonse, Karl Thorbjørn Naug
Fredriksstad Blad, 27.06.1981 – Dødsannonse Gerd Brath Gundersen
Aftenposten, 03.03.1982 – “Oslo-firma står mot tusjpennene”
Hof Bygdebok B. 2 – Gards- og slektshistorie for Sør-Jara og Mosogn, 1985 – “Bnr. 8 (lnr. 766 b, 767 c) OPPI”
Oslo Adressebok, 1989-90 – “Den Norske Fyllepennfabrikk”
Aftenposten, 17.08.1995 – “Kreditorvarsel – Oppløsning”
Aftenposten, 29.12.1997 – “Med hjerte for Oslo”
Fredriksstad Blad, 25.07.1999 – “Freidige frøkner”
Fronsbygdin, årbok 2012, 2012 – “Du e’ hiven, du Glott!”
VG Spesial – Våre falne, 2015 – “Bjørn Oppi”
Fjuken, 06.09.2018 – “For 70 år sidan fall to klatrarar ned frå Knutsholstind og omkom”
Aalesund – Byen som brente, 2018 – “Oppi Kunstforlag, Eberh. B. (Kristiania)”
Norske postkort – tegnere, signaturer, utgivere, 2018 – “Oppi”