Illustrasjon: satiretegning fra avisa Friheten 10. juni 1948.

Andre halvdel av førtitallet var preget av gjenoppbygging etter krigen. Folk fikk bedre råd, og velstanden økte forholdsvis raskt.. Det samme gjorde etterspørselen etter en god del varer, deriblant fyllepenner, men markedet slet med å møte dette behovet, og det førte etter hvert til at man fikk en fyllepennkrise mot slutten av førtitallet.

Det var fortsatt rasjonering på mange varer til langt ut på femtitallet, og importsituasjonen var heller ikke bare enkel. Mange land nedover i Europa lå i ruiner, og hadde en større jobb med å bygge opp både industri og infrastruktur enn Norge. Samtidig ble det produsert ganske mange kulepenner her til lands, og dette fikk Stortinget til å stanse all import av fyllepenner på slutten av førti-tallet.

Avisa “Friheten” rapporterte fra Stortingets spørretime i juni 1949:

Vi importerte fyllepenner for 1,8 mill. kr. i 1947

Det ble produsert 180 000 kulepenner i 1948

“Hvor store kvanta fyllepenner er det tillatt innført til dekning av det naturlige forbruk i årene 1948 og 1949?” spurte Oftedal (v) under spørretimen i går.
Handelsminister Brofoss opplyste av det i 1948-49 ikke er gitt lisenser til import av ferdige fyllepenner. I 1948 ble det innført en del ferdige penner som det var gitt lisens for i 1947. Han sa videre at i 1946 ble det innført fyllepenner for 1 156 000 kroner, og i 1947 for 1,8 mill. kroner. Til sammenlikning kunne han nevne at det i 1938 ble importert fyllepenner for 312 000 kroner. I 1948 ble det her i landet produsert 180 000 kulepenner, og i 1949 ventes en produksjon av om lag 60 000 slike penner.

Folk ble tatt mens de forsøkte å smugle tusenvis av billige fyllepenner over grensen. Mange kom seg også inn i landet, og solgte disse pennene, som ofte var forfalskninger av kjente penner, på gata i de store byene.

De fleste av disse pennene var av eksepsjonelt dårlig kvalitet. De hadde stålsplitter som rustet raskt i møte med jerngallusblekk, som var vanlig å bruke på den tiden. Pennene i seg selv var laget av materialer i dårlig kvalitet, og ble fort ødelagt. Samtidig var pennene montert på en slik måte at mange av dem var vanskelig, om ikke umulig, å reparere.

De fleste av smuglerpennene kom fra Tyskland, som på tross av ødeleggelsene etter andre verdenskrig hadde en enorm penneindustri. Det anslås at det var rundt 150 fyllepennfabrikker i Tyskland i 1950, og mange av dem kopierte kjente merker over en lav sko, og solgte pennene billig. Det er mange likheter mellom tysk penneindustri i 1950 og kinesisk penneindustri i dag.

Arbeiderbladet skrev 9. juni 1947:

Nye dårlige fyllepenner.

Norske fyllepennagenters forening har nylig holdt generalforsamling. En behandlet importsituasjonen og den overhåndtagende import av mindreverdige fyllepenner uten gullsplitt, og vanskelighetene ved reparasjon av disse krisebetonte fyllepenner. Foreningens kvalitetskontrollkomité har hatt en rekke tilfelle til behandling. Videre referertes en rekke tilfelle av ulovlig import og salg av fyllepenner fra ikke bransjeforretninger til for høye priser. Man tok opp spørsmålet om kontroll med fyllepennreparasjoner.

Det var likevel håp i sikte etter hvert som man nærmet seg femtitallet. Halden Arbeiderblad skrev i desember 1949:

Norske fyllepenner snart

Fabrikk skal anlegges i Ski.

Mangelen på fyllepenner har vært stor de siste årene, men etter det Dagbladet hører skal det nå bli en forandring til det bedre. En norsk fyllepennfabrikk skal begynne sin virksomhet i Ski ved årsskiftet. Årsproduksjonen regnes å komme opp i 100 000 penner. Prisen pr. penn blir i første omgang 16-20 kroner. Senere er det meningen også å produsere dyrere og flottere penner. Maskinene til den nye fabrikken utlånes fra Sverige.

Fabrikken det var snakk om het Dorn, og startet produksjonen på vårparten 1950. Det gikk dessverre ikke så bra med denne fabrikken, og etter noen få år måtte de legge ned. Det er uvisst hvorfor, men det er også mye som tyder på at Den Norske Fyllepennfabrikk oppskalerte sin produksjon av Pan-penner litt utpå femti-tallet. Med tanke på at kulepenna raskt ble mer og mer vanlig var det kanskje ikke plass til to fyllepennfabrikker på det norske markedet.

Man kan kanskje le litt av tanken på en “fyllepennkrise” i dag, men fyllepenner var et viktig redskap på den tiden, og kan på mange måter sammenlignes med dagens smarttelefoner. Det hadde nok blitt en stor sak i dag også dersom det plutselig ble smarttelefon-mangel på det norske markedet, og det begynte å komme dårlige iPhone-forfalskninger i omløp.