Det er siste dag av en uke som har vært dedikert til Caran d’Ache. Selv sendte jeg pennene jeg hadde lånt tilbake i starten av uka, og nå når jeg også er ferdig med å skrive om dem kjenner jeg på et lite tomrom. Jeg tenkte opprinnelig at dette innlegget skulle være en slags oppsummering av uka, men samtidig føler jeg egentlig at jeg har sagt det jeg har å si om pennene. Det å få teste en penn til over åtti tusen har fått meg til å tenke litt: Hvilke kriterier måtte vært oppfylt for at jeg selv skulle ha vurdert å kjøpe en penn i den prisklassen?

Det første mange tenker da er sikkert noe sånt som “herregud, du kan da ikke bruke over åtti tusen på en penn!?” Men faktum er at vi er ganske priviligerte her til lands, og hvis man har en gjennomsnittlig norsk inntekt, har man muligheter til å kjøpe dyre produkter hvis man prioriterer det. De fleste har for eksempel bil, gjerne en som koster flere hundre tusen kroner, folk sitter med dyre klokker, musikkinstrumenter og designerklær/-vesker, og folk reiser på dyre ferier. For ikke å snakke om de som kjøper veteranbiler, dyre sykler, ski og annet sportsutstyr. For bare noen uker siden skrev flere av landets største aviser om folk som lå i kø utenfor Vinmonopolet for å kjøpe en vin til 50.000 kroner. Det er mange klokkeentusiaster der ute som sparer i flere år for å kunne kjøpe den Rolexen, Omegaen eller Breitlingen de har lyst på til flere titusener. Og dette er vanlige folk, ikke millionærer. Målgruppa for Caran d’Ache Timekeeper og tilsvarende penner har nok betydelig høyere inntekt enn folk flest, men hvis du har en gjennomsnittlig norsk lønn handler det også om hvor sterkt du ønsker det. Finnes det en penn der ute du ville kjøpt i stedet for å ha bil, for eksempel? Det er det vi snakker om her. La oss ta dette tankeeksperimentet et skritt videre.

I min personlige pennesamling har jeg noen få penner som har nærmet seg ti tusen kroner i pris. Terskelen for hva som er akseptabelt å bruke på en penn blir høyere når man har holdt på med dette en stund. Dette er nok delvis fordi pennehobbyen betyr mer og mer for meg, og jeg er villig til å bruke mer penger på den. Det er delvis fordi jeg etter hvert som jeg har flere dyre penner også i større grad forstår hvorfor de er så dyre, og verdsetter jobben som ligger bak å lage dem. Det er kanskje også litt at jeg har holdt på med dette lenge nok til at jeg vet hva jeg liker. Jeg er forbi fasen hvor jeg ville kjøpe så mye som mulig for å teste. Når jeg vet hva jeg liker kan jeg kjøpe færre penner, men samtidig tørre å kjøpe dyrere penner fordi jeg er i bedre stand til å bedømme på forhånd om jeg vil like dem eller ikke. I tillegg er det nok litt nysgjerrighet der, som også er en motivasjon. Hvis denne penna til åtte tusen er så bra, hvor bra vil da en penn til tolv tusen være?

Jeg har kommet til et punkt hvor jeg potensielt kunne forsvart overfor meg selv å bruke 15-20.000 på en penn, så lenge det var riktig penn. Men da er det fortsatt langt igjen opp til 84.000. Hva kunne fått meg til å forsake alle de andre tingene jeg kunne brukt 84.000 til?

En så dyr penn må være en perfekt match med kjøperen. Absolutt alt må klaffe, og det er ikke nok at den skriver perfekt. Jeg har flere penner som skriver helt fantastisk, men jeg tror enda ikke jeg har funnet en splitt som jeg synes har den perfekte kombinasjonen av gli, fleks, blekkflyt og tykkelse. Jeg vet ikke om den splitten finnes. Det virker som at det alltid er noe som kunne ha vært bedre. Jeg leter alltid etter en bedre penn, og når jeg har funnet en skyves terskelen et hakk lengre ut, samtidig som jeg selv blir mer og mer kresen. Skulle jeg betalt like mye for en penn som jeg gjorde for bilen min måtte den i hvert fall ha satt en helt ny standard for hva jeg betegner som en perfekt pennesplitt.

Design og materiale er også viktig. Penna må ha et utseende som snakker til meg, men samtidig være utformet slik at den ligger perfekt i hånda og er godt balansert. Da kommer vi også inn på vekta og fasongen på grepseksjonen. Penner i denne prisklassen har ofte et konkret tema, eller en klar inspirasjonskilde. Temaet for penna må på en eller annen måte være noe som betyr mye for meg, noe som har hatt betydning for hvordan livet mitt har blitt. Samtidig er det viktig at det er en penn jeg synes er vakker også. Det nytter ikke at penna er inspirert av favorittforfatteren min hvis den kommer i farger jeg ikke liker, eller hvis den er for tynn til at jeg synes den er komfortabel å skrive med.

Fyllemekanismen må vi ikke glemme. Den er jo en av de viktigste elementene på penna (nest etter splitten). Selv er jeg ikke så kresen på dette. Så lenge det er god kvalitet spiller det ikke så stor rolle for meg om det er omformer, stempel- eller vakuumfyller. Men penna bør være lett å vaske, og jeg synes det er veldig greit at man kan demontere den uten spesialverktøy slik at man kommer til for å vaske og vedlikeholde den.

Hetta bør sitte godt, men samtidig er det fint om man ikke må skru den veldig mange ganger rundt for å ta den av. Klipsen er også viktig. Det må være lett å tre den over kanten på en skjortelomme. Den må ikke være for stram, og ikke for løs, men akkurat passe.

Hvert eneste element på en slik penn må være full klaff for kjøperen. Det er vanskelig nok å få til med hver enkelt del, men alle delene må være plettfrie, og kombinasjonen av dem skal være helt perfekt. Til slutt kommer vi inn på personlig smak, og dette varierer jo fra person til person. Det som én person synes er en perfekt splitt, vil ikke være det for en annen. Og slik er det med hvert eneste aspekt med penna. Du skal ha ganske mye flaks om den perfekte penna for deg i det hele tatt eksisterer. Jeg har i hvert fall ikke funnet den enda.

Dette innlegget er på ingen måte en oppfordring om å kjøpe penner man egentlig ikke har råd til, men jeg synes det er litt gøy å filosofere over dette. Man kan også se for seg at man plutselig arver 100.000 kroner, eller vinner et tilsvarende beløp i Lotto. Hvilke kriterier måtte vært oppfylt for at du skulle vært villig til å forsake alt annet, og bruke disse pengene på én penn?