Å utforske gamle fyllepenner fra første halvdel av 1900-tallet er ofte en viktig del av pennehobbyen, og det kan være utrolig mye spennende å finne fra det som regnes som fyllepennens gullalder. Jeg har en god del gamle penner i min egen samling, og har også brukt mye tid på å lære meg å restaurere dem, men til daglig skriving foretrekker jeg så og si alltid moderne fyllepenner.

Det er utrolig mye spennende å finne blant vintagepenner: de hadde et større utvalg av splitter før i tida, det var et utall forskjellige fancy fyllesystemer, pennene var laget av vakre materialer som ikke lenger finnes i dag. Likevel har jeg aldri de gamle pennene mine i daglig bruk. De er heller noe jeg plukker fram som en kuriositet, eller når jeg har lyst til å bare leke litt med penn og blekk. Hvorfor synes jeg ikke de egner seg å bruke til daglig?

Misforstå meg rett: jeg synes de gamle pennene er fascinerende. Jeg liker dem, og kommer jeg over en spennende gammel penn på en bruktbutikk, eller til en god pris på Finn, er jeg slett ikke fremmed for å kjøpe den. Men etter den første fascinasjonen har gitt seg, har de også en tendens til å bli liggende ubrukte. Og det gjelder et bredt spektrum av forskjellige penner. Jeg har en Waterman’s no. 52 Red Ripple fra 20-tallet, en Mabie Todd Swan fra omtrent samme tid, en Montblanc Meisterstück 144 Green Striated fra 50-tallet, en Parker 51 fra 50-tallet, og mange flere. For ikke å snakke om samlingen av rundt 50 norske Pan-penner. Jeg liker dem alle, men bruker jeg dem? Nei! Eller i hvert fall svært sjelden!

Det skal sies at jeg har brukt Montblancen en del, men den er for tiden sykemeldt på ubestemt tid, ettersom stempelet ikke er tett lenger. Jeg håper jeg skal få fikset den i løpet av høsten.

Kan det være at jeg rett og slett bare ikke har funnet vintagepenner enda som passer meg og mitt bruk godt nok? Det er i så fall også litt rart, så mange forskjellige penner jeg har hatt og prøvd opp gjennom årene.

Det kan være noe med følelsen av hvordan de skriver. Det er en distinkt forskjell på nye og gamle pennesplitter. Enda så forskjellige splitter kan være, merker man med en gang om det er en vintage eller en moderne splitt. Det er vanskelig å forklare denne forskjellen. Gamle splitter virker ofte på meg skarpere. De har mer bitt mot papiret, og er litt mer lunefulle enn mange moderne splitter, som gjerne er glattere og mer stabile.

Det er noen punkter som antakelig i sum gjør at jeg har de preferansene jeg har:

1. Gamle penner er mer skjøre

De er ofte laget i materialer som har blitt sprøere gjennom årenes løp, og jeg er rett og slett litt redd for å ødelegge dem hvis jeg er uheldig eller uforsiktig med dem.

2. De er ofte vanskeligere å vaske

Gamle fyllesystemer var ikke nødvendigvis laget for å være lette å vaske. Folk byttet ikke blekkfarge så ofte før i tiden, og vasket kanskje ikke pennene sine så ofte heller som vi moderne penneentusiaster har en tendens til å gjøre. Dermed var det ikke noe voldsomt behov for å ha lettvaskede penner, og det var ikke alltid behov for å vaske dem helt rene heller.

3. De svetter ofte litt blekk her og der

Dette gjelder selvfølgelig ikke alle gamle penner, men de fleste jeg har hatt har av og til sluppet litt blekk, som gjerne blir liggende i hetta og søle til grepseksjonen på pennen. Jeg vil påstå at sjansen for å få blekk på fingrene er betydelig større med gamle penner enn med moderne penner.

4. De er ofte for små eller for tynne for meg

Jeg liker større penner, og oversize-penner er nok mer vanlig i dag enn det var i hine hårde dager. Splitten kan være så god som bare det, men hvis pennen er for liten, eller grepet for tynt, vil ikke pennen bli så mye brukt her hos meg.

Men hvorfor har jeg alle disse gamle pennene da, hvis jeg ikke bruker dem?

Noen av dem har jeg fordi jeg synes de er fine. Noen har jeg fordi de er klassikere, og jeg som penneblogger føler at jeg bør ha en viss oversikt over hvordan de faktisk er å skrive med, og hvordan de fungerer. Det er nyttig for meg å ha noen referansepenner når jeg har denne bloggen. Noen har jeg bare fordi at de har en interessant historie, eller er en viktig del av pennehistorien. Å skrive med dem føles av og til litt som å kommunisere med generasjonene som kom før oss. Og det er ganske interessant, selv om jeg ikke gjør det så veldig ofte.

Gamle penner er dermed mest artige kuriositeter for meg, og samleobjekter. Men når jeg bare trenger noe å skrive med til hverdags, er det moderne penner som gjelder. Jeg føler liksom at jeg kan stole litt mer på dem. De ser også ofte freshere ut, og føles mer solide og «nytrimmede» i hånda.

Mange av de gamle pennemodellene blir ofte – spesielt i fyllepennmiljøet – trukket fram som idealer, nesten som halvt guddommelige kreasjoner som moderne penner ikke når til knærne en gang. Det kan hende det er noe i det, men selv synes jeg det har kommet mange penner i nyere tid også som er vel så gode, om ikke enda bedre. Å si det er kanskje som å banne i kirka, men til syvende og sist handler det vel uansett mest om smak og behag.

Er det jeg som er rar, eller tenker andre det samme?