Dette innlegget ble opprinnelig publisert på pennenermektigere.no 19. april 2020.

Fyllepenn, reservoarpenn, fountain pen, stylo plume, stilografica. Fyllepenner kalles så mangt på ulike språk, og etymologisk har noen av disse begrepene vidt forskjellige bakgrunner. I dette innlegget ser vi nærmere på de forskjellige ordene som brukes om fyllepenner rundt omkring i verden.

Italienerne kaller fyllepenner for “penna stilografica”. Ellers i verden, derimot, beskrives en stylograf gjerne som en penn hvor spissen er et tynt metallrør som fører blekket ned til papiret, i stedet for en splitt. Rotring Rapidograf og Isograf er eksempler på stylografer som fortsatt fås kjøpt. Disse pennene brukes gjerne til teknisk tegning og slike ting. Så hvorfor bruker italienerne dette ordet for å beskrive penner med splitt?

De første funksjonelle fyllepennene (i betydningen “penn som kan fylles med blekk”) var faktisk stylografer, med tynne metallrør som spisser. Disse kom nesten ti år før de første ordentlige fyllepennene med splitter kom. Kanskje er det derfor disse to pennevariantene heter det samme på italiensk. Da De La Rue kom med sin fyllbare splittpenn i 1881 kalte de den til og med “anti-stylograph”, for å gjøre det klart at dette var en penn som kunne fylles, men at den ikke var en stylograf.

Vi må se litt på etymologien her. “Stylus” er et latinsk ord, og var en skarp pinne som ble brukt for å risse skrifttegn i voks- eller leirtavler i romertiden. Ordet brukes også ofte for å beskrive stiften som tegnet opp grafer på gamle vitenskapelige måleinstrumenter, som seismografer. Stiften på en platespiller kalles ofte for stylus, og det samme gjelder penner man kan bruke på touchskjermer. Når det kommer til styluser er det dermed ikke slik at kjært barn nødvendigvis har så mange navn, men heller at kjært navn har mange barn.

“Graf” er et gammelt gresk ord som betyr “å skrape”, men som ofte også tolkes som “å tegne”. En stylograf er med andre ord et redskap, i form av en pinne eller lignende, som risser eller tegner noe. Det er altså ikke noe i etymologien bak begrepet som skulle tilsi at man ikke kan bruke det om alle former for skriveredskaper, selv om det nå til dags stort sett kun brukes om penner med tynne metallrør som spiss (med mindre du er i Italia, da).

Apropos stylus: franskmennene kaller fyllepennen for “stylo plume”. Stylo er, som tidligere stadfestet, en pinne man skriver med, og plume betyr fjær. I tidlige franske fyllepennpatenter fra 1800-tallet ser man av og til begrepet “Plume sans fin”, eller fjær (i betydningen “penn”) uten ende, et begrep som sikter til at man slipper å dyppe den i blekk støtt og stadig.

På russisk heter det Перьевая ручка, eller “per’yevaya ruchka”, som ganske enkelt betyr “fjærpenn”, og på tysk heter det “füllfederhalter”, eller “fyllefjærholder”. Men dette forkortes vanligvis bare til “füller”. Federhalter er det tyske ordet for penneskaft, og med tanke på at fyllepennen var en naturlig utvikling fra dette redskapet gir det absolutt mening å kalle den fyllepenneskaft.

Ordet “penn” kommer for øvrig fra det latinske ordet “penna”, som betyr fjær. Så de fleste av oss kaller egentlig skriveredskapene for fjær, og når vi sier “fjærpenn”, blir jo det faktisk litt smør på flesk.

Japanerne på sin side kaller fyllepenn for 万年筆, eller “man’nenhitsu”. Hvis man oversetter de tre skrifttegnene hver for seg, får man noe sånt som “titusenårspensel” eller “evighetspensel”. Mens vi i Europa brukte fjærpenner i mange hundre år, brukte japanerne (og for den saks skyld mange andre asiatiske land) pensler til å skrive. Det er derfor ikke helt unaturlig at de har fortsatt å bruke pensel-begrepet også om andre typer penner, på samme måte som at mange vestlige språk fortsatt omtaler den som en fjærpenn. Ti tusen år viser antakelig til at fyllepennen varer lenge. Den slites ikke ut slik en pensel vil gjøre, og du trenger ikke å dyppe den i blekk hver gang du skal skrive. Det japanske begrepet ligner dermed litt på det franske “plume sans fin”. Det skal også nevnes her at japanerne faktisk ikke har et eget ord for “penn”. De har låneordet ペン, som uttales akkurat som vi uttaler “penn”. Ettersom den japanske håndskrifttradisjonen stort sett handler om pensler, og ikke fjær, ble det aldri utviklet et eget japansk ord for penn.

Det norske ordet “fyllepenn” er vel i og for seg ganske selvforklarende. Det er en penn man kan fylle med blekk. Svenskene kaller det “reservoarpenn”, og viser til at pennen holder et reservoar med blekk. Det kan man selvfølgelig si om nær sagt alle moderne penner, inkludert kulepenner og rollerballer, men da fyllepennene kom for litt over hundre år siden var det jo penneskaft, splitter og blekkhus folk hadde vært vant til å bruke, og det ga derfor mening å referere til det at pennen hadde et innebygd reservoar med blekk. “Reservoir pen” brukes ofte på engelsk også, men hovedsaklig for å beskrive tidlige fyllepenner som ikke hadde en innebygd fyllemekanisme, altså penner som kun hadde et reservoar, men som du måtte fylle ved hjelp av en sprøyte eller pipette. Begrepene “reservoir pen” og “fountain pen” ble brukt litt om hverandre. De første fyllepennene som kom på markedet med innebygd fyllemekanisme ble også gjerne omtalt som “self-filling fountain pens“, for å gjøre det klinkende klart at her trengte man ikke noe annet redskap enn selve pennen også under fyllingen. “Self-feeding pen” var også mye brukt, men da refereres det ikke til noen fyllemekanisme, men heller til at pennen hadde en utforming som sørget for at den kontinuerlig matet splitten med blekk. Altså at den hadde en eller annen form for blekkleder.

“Fountain pen” – fontenepenn. Hva er bakgrunnen for dette begrepet? Vel, “fontene” stammer fra det latinske ordet “fontis”, som betyr “kilde”. Den opprinnelige definisjonen av en fontene var “en naturlig vannkilde som samler seg i en dam“. Eller et reservoar, om man vil. “Fountain pen” er med andre ord bare et fancy ord for “reservoarpenn”. Det spiller egentlig ingen rolle om pennen har en fyllemekanisme eller ikke, så lenge den har et blekkreservoar. Ettersom begrepet ikke viser til at pennen skal være fyllbar, kan fountain pen-begrepet for eksempel helt fint brukes om penner som Pilot V-pen, som er en engangspenn med splitt. Men når den er tom for blekk kan den ikke fylles, og dermed blir det egentlig feil å kalle den en fyllepenn på norsk, selv om fountain pen og fyllepenn normalt regnes som akkurat det samme. Samtidig går vi jo fortsatt rundt og omtaler disse redskapene som fjær (“penn” betyr “fjær”, som dere kanskje husker). Begrepsbruken henger ikke alltid med i utviklingen, så kanskje blir det helt riktig å kalle Pilot V-pen for en fyllepenn, selv om den ikke kan fylles. Det er kanskje det nærmeste vi kommer i det norske språket, i hvert fall.

Det er mange forskjellige måter å beskrive fyllepennen på, enten man omtaler den som fjærpenn, pensel, fontenepenn, reservoarpenn, stylograf eller rett og slett fyllepenn, og det er sikkert mange andre betegnelser der ute også. Kjært barn har som kjent mange navn, og fyllepennen er ikke noe unntak.

Kilder:
The Chronicle of the Fountain Pen (Pavão, Leite, Gagean)
Fountain Pens (Twydle)
Richardspens.com (Binder)
Vintagepens.com (Nishimura)
De La Rue Living Timeline
Patent – Petrache Poenarus “Plume sans fin”
Invented in Toledo – The Conklin Self-Filling Fountain Pen (Buchanan)
Wikipedia.org
Online Etymology Dictionary
Norsk etymologisk ordbok
Det norske akademis ordbok
Store norske leksikon
StackExchange – Japanese Language