For rundt tre år siden skrev jeg et blogginnlegg på Blekkflekken (som dessverre ikke eksisterer lenger) om parafer, og i det samme innlegget laget jeg meg en ny underskrift, med paraf. Ettersom Blekkflekken er borte, og innleggene der ikke lenger er tilgjengelige, bestemte jeg meg nå for å skrive et nytt innlegg om underskrifter generelt.

Hva er egentlig forskjellen på en signatur og en autograf? Vel, en autograf defineres ofte som navnetrekket til en kjent person, gjerne med et kunstnerisk preg, eller ornamentert på et eller annet vis. En signatur er et navnetrekk som brukes til å identifisere underskriveren i viktige dokumenter. Mens en autograf er en form for offentlig identifikasjon, er det ofte større grunn til å holde signaturen sin mer privat. Man kan med andre ord gjerne ha både en signatur og en autograf, som ikke er like i det hele tatt. Mange kjente personer opererer dessuten med kunstnernavn, som naturligvis også brukes i autografen deres, mens i en signatur bør man bruke det juridiske navnet sitt. Uansett hvordan man definerer det, er begge begrepene en beskrivelse av et håndskrevet navnetrekk.

«Paraf» er så vidt jeg har klart å finne ut egentlig ikke et godkjent norsk ord, men jeg velger å bruke det likevel. Vi har nemlig ikke et norsk ord som beskriver det samme. Det nærmeste vi kommer i den norske ordboken er ordet «parafere», som betyr «å medunderskrive», så jeg tenker at det også må være greit å lage en norsk utgave av det engelske ordet «paraph», som er et ornament, en krusedull, snirkel, sløyfe eller lignende man tegner inn på slutten av signaturen sin. En paraf bidrar til å pynte opp underskriften, og kan gjøre den mer estetisk spennende, men i vår tid kan det nok også i enkelte tilfeller fremstå som litt pompøst og overdådig. Det har likevel en praktisk funksjon, i det at en paraf vil gjøre det vanskeligere å forfalske underskriften, samtidig som det gir underskriften et kreativt og unikt preg.

En av de mest kjente parafene er utvilsomt John Hancock sin på den amerikanske uavhengighetserklæringen, som tar så mye oppmerksomhet i dokumentet at navnet hans har blitt et synonym for «underskrift» i USA. Det er mange andre historiske personer som har brukt parafer også opp gjennom tidene, deriblant Frédéric Chopin, Walt Disney, Dronning Elizabeth I, Henrik Wergeland og Amy Winehouse. For ikke å snakke om Kurt Vonnegut, som like gjerne inkluderte et selvportrett i parafen sin.

Blant underskriftene i den norske grunnloven kan man også finne en og annen paraf: Anders Hansen Grønneberg, Teis Lundegaard og Eilert Waldemar Preben Ramm, for å nevne noen.

En underskrift, enten det er en autograf, en signatur, eller begge deler, er noe som er unikt for deg. Den trenger ikke å være vakker, den trenger ikke å være skrevet i din fineste kursiv, eller være pyntet med ornamentikk, men den er en måte å identifisere deg på. Nå til dags blir det mer og mer vanlig å signere dokumenter elektronisk, men det hender likevel nå og da at man blir bedt om å underskrive et fysisk dokument. Da er det greit å være bevisst på hva en signatur faktisk er: noe som identifiserer deg som person, og som ideelt sett skal være vanskelig for andre å duplisere.

Med det i mente kan det være lurt å faktisk tenke litt gjennom hvordan signaturen din ser ut, og å rett og slett øve på å skrive den, slik at du har en underskrift som fremstår mer eller mindre lik fra gang til gang, som ligger godt i hånda, og føles trygg og komfortabel for deg å skrive.

Enten du har lyst til å gjøre endringer i signaturen din eller ikke, er det alltid artig å leke med navnetrekket sitt. Folk liker å skrive navnene sine. De aller fleste velger å la navnet sitt være det første de skriver når de prøver en ny penn, for eksempel. Det gir jo mening, ettersom navnet kanskje også er den bokstavsammensetningen man er mest komfortabel med å skrive. Og det kan være både nyttig og gøy å eksperimentere med forskjellige elementer i underskriften sin, enten man faktisk har tenkt å bruke dem eller ikke.

Selv er jeg ikke så veldig fornøyd med min egen underskrift. Den er slurvete, ikke spesielt fin, og jeg føler ikke at den har et særpreg som gjør den unik for meg heller. For noen år siden prøvde jeg derfor å lage meg en ny signatur, med et finere navnetrekk, og en paraf. Denne signaturen har jeg nesten ikke brukt, og det er flere grunner til det: for det første tar den for lang tid å skrive, og for det andre er parafen i overkant svulstig. Strengt tatt på grensen til det vulgære, i hvert fall nå til dags, og i nøkterne Norge. Den stikker også såpass langt under navnet, at den rett og slett er upraktisk i mange tilfeller, ettersom den tar for mye plass vertikalt. Jeg tenkte rett og slett ikke nøye nok gjennom hvordan den ville fungere i praksis da jeg laget den, og jeg har derfor bare fortsatt å bruke den gamle vederstyggeligheten av en signatur som har vært relativt uendret siden tenårene.

Det slo meg også at det ikke nødvendigvis er så lurt å lage en ny signatur som er såpass forskjellig fra den gamle. Det er jo den gamle signaturen som står på førerkortet, passet og bankkortet, og det vil være dumt å plutselig komme med en helt annen signatur, når et av hovedpoengene er nettopp å kunne bruke den til å bekrefte hvem man er. Jeg har derfor funnet ut at jeg heller må gjøre tilpasninger i den gamle signaturen min.

Det er ikke livsviktig for meg at hele navnet kommer tydelig fram i underskriften, men om ikke annet bør i hvert fall forbokstavene være lesbare. Jeg vil også ha en linje som går horisontalt fra høyre mot venstre, som jeg kan gjøre tykkere hvis jeg bruker en fleksibel splitt (slik jeg også har i underskriften fra tre år siden). Den vil gjøre det vanskeligere å forfalske signaturen, ettersom man må skrive med venstre hånd for å få den samme effekten (jeg skriver med venstre selv).

Jeg har ingen bokstaver med underlengder (hvor deler av bokstaven går under linja) i navnet mitt, og har siden jeg begynte å bli opptatt av håndskriving vært litt misunnelig på de som har bokstaver som g, j og y i navnet, ettersom det er så mye kult man kan finne på med dem. Jeg har to bokstaver med overlengder: d og t, men det er ikke så mye man kan gjøre med akkurat dem, i hvert fall ikke som faller naturlig for meg. Men for å skape litt mer liv i signaturen min, vil jeg gjerne ha noe som skjer under linja. Det er derfor naturlig at i hvert fall parafen ligger der.

Etter å ha eksperimentert med litt forskjellige løsninger på forbokstavene fant jeg ut at jeg også kunne lage underlengder på dem, som krysser den horisontale linjen jeg tenkte å ha som paraf. Og vips! så endte jeg opp med en signatur som i all hovedsak er den samme som den gamle, stygge signaturen min, bare mye stiligere. Det eneste jeg egentlig har gjort med den er å trekke streker fra A-en og K-en nedover, og slenge på en liten sløyfe som går fra den siste n-en, og ender i en horisontal strek som går fra høyre til venstre under hele navnet.

Jeg føler at den nye signaturen er mye mer «meg» enn den gamle. Den har et kreativt element ved seg, som passer godt til min personlighet, og framstår mye mer selvsikker enn den gamle. Så får vi se da, om jeg faktisk tar den i bruk, eller om også den blir liggende ubrukt.

For tips til å forbedre signaturen sin, anbefaler jeg denne artikkelen på Wikihow.