Da vi var små var de fleste av oss glade i å tegne. Vi var ikke nødvendigvis så flinke til det, men det var ikke så farlig, fordi gleden lå i det å tegne, det å bruke fantasien sin. Vi hadde ikke utviklet en kritisk sans enda som kunne fortelle oss at det vi laget ikke var så bra. Vi bare hadde det gøy med det.

Dette er noe de aller fleste av oss mister etter hvert som vi vokser opp. Gleden over å skape noe, i stedet for gleden (eller eventuelt frustrasjonen) over det man har skapt. Prosessen er mye viktigere enn resultatet. Alt vi gjør trenger ikke å være et prestasjonsjag. Det er lov å gjøre ting bare fordi vi synes det er gøy, uten at vi på død og liv trenger å ha ambisjoner om å bli flinke til det. Kor- og korpsbevegelsen er gode på å skape sånne miljøer: det er viktigere å møtes en gang i uka, være sosial og spille musikk sammen, enn at musikken nødvendigvis trenger å være på et skyhøyt nivå. Det er spillegleden som står i høysetet, ikke konserten.

Når man ber et barn om å tegne en dinosaur, gjør de det bare. Resultatet ligner kanskje ikke på en dinosaur i det hele tatt, men i tegnerens øyne og hode er det i hvert fall en visuell representasjon av en dinosaur. Hvis du ber en voksen om å tegne en dinosaur, vil de i de fleste tilfeller unnskylde seg med at de ikke kan tegne, eller at det blir så dårlig, eller at de ikke vet hvordan en dinosaur ser ut. Det vil være alle mulige unnskyldninger. Og om du faktisk får overtalt dem til å tegne dinosauren, vil de også beklage seg over hvor dårlig de synes tegningen er, mens et barn kommer til å stolt vise fram tegningen sin uansett hvor mye det faktisk ligner på en dinosaur eller ikke.

I en del år nå har jeg vært på jakt etter denne ukritiske, barnlige gleden. Hvorfor mister vi den? Og hvordan kan vi finne den igjen?

Det jeg har funnet ut, er at man bare må bestemme seg. Man må finne en aktivitet hvor man gjør det til et poeng at det kun skal være lystbetont, og ikke prestasjonsbasert. Man skal bedrive denne aktiviteten kun fordi det er gøy, og hvis det ikke er gøy, gjør man det feil.

Det betyr ikke at man ikke skal prøve å prestere. Bare at det ikke er prestasjonen i seg selv som skal være det viktigste. Gå på korpsøving med en forventning om å ha det gøy i samspill med andre, ikke med en forventning om at du selv og resten av korpset skal høres ut som et profesjonelt ensemble. Vær med på National Novel Writing Month med en forventning om å leke deg med din egen fantasi, ikke med et mål om å skrive den neste bestselgende romanen. Tegn en tegning fordi det er artig å skape noe, ikke med en ambisjon om å bli tatt inn på et galleri. La resultatet bli det det blir.

Finn igjen den barnlige skapergleden som du helt sikkert en gang hadde. Kreativiteten og fantasien. Alt dette er ting man kan trene opp, og som må vedlikeholdes over tid hvis det ikke skal forsvinne. Den gode nyheten her er at dette er ferdigheter som det kan være kjempegøy å trene på!

For meg er NaNoWriMo et godt eksempel på ting jeg gjør hvor jeg egentlig bryr meg katta i kvaliteten på sluttresultatet. Jeg vil bare ha det gøy underveis. Det er mye viktigere enn å ende opp med en roman det kanskje kunne vært mulig å få utgitt etter noen runder med revisjon. Det er ikke så viktig for meg. Da er det viktigere å ha romanskrivingen som en lystbetont hobby uten forventningspress og prestasjonsjag. Det får jeg nok av gjennom bandene jeg spiller i, denne bloggen, frilansoppdrag jeg tar på meg som musiker, og ikke minst jobben jeg gjør på dagtid.

Å skru av egenkritikken, gir deg en enorm frihet i hva du foretar deg. Du kan gjøre hva som helst, så lenge det ikke trenger å være bra. På den måten kan det å bevisst gjøre noe dårlig, bidra til å bygge selvtillit. Og dette har en selvforsterkende effekt. Etter hvert kan det hende du plutselig oppdager at du faktisk har blitt ganske flink til dette som du i utgangspunktet bare gjorde for moro skyld. For hvis du liker å holde på med noe, vil du også gjøre det ganske ofte, og øvelse gjør som kjent mester.

Så min oppfordring til deg som leser dette, er å gjøre noe du ikke kan, bare for moro skyld, og ikke bry deg om at du ikke er god på det. Bare ha det gøy, og let etter den barnnlige gleden, uten å tenke på resultatet, enten det er snakk om skriving, tegning, lage musikk, eller noe helt annet. Da kommer gjerne også kreativiteten av seg selv, fordi du ikke lenger har denne lille gnomen som sitter oppe i hodet ditt og forteller deg at «nei, dette blir ikke bra», eller «gjør noe du kan i stedet». Drit i ham. Fokuser på mulighetene, ikke på begrensningene! Pippi Langstrømpe sa at «Det har jeg aldri gjort før, så det klarer jeg helt sikkert!». Det er ikke nødvendigvis en god leveregel i profesjonell sammenheng, men på hobbybasis er det et motto som kanskje flere burde forholdt seg til.

Om du ikke er fornøyd med resultatet, kan du i hvert fall være stolt av at du faktisk gjennomførte det, enten det er snakk om en tegning, en konsert eller å skrive en roman på en måned.

En god penn eller blyant er et godt sted å starte. Skriv eller tegn bare fordi du liker å putte blekk på papir. Ikke bry deg så mye om hvordan det blir seende ut. Bare la det flyte. Kos deg med aktiviteten, men drit litt i resultatet.

---

Jeg tar en liten pause fra bloggen de neste to søndagene, i forbindelse med påskeferien, men er tilbake med nye søndagssplitter fra 7. april. Riktig god påske til alle bloggens lesere!