Johann R. Brandt startet i 1929 et firma som drev med salg av papirvarer, kontorrekvisita og lignende. Tre år senere ble han sekretær i Norske papirhandleres landsforening (NPL). Etter noen år i papirbransjen, og ikke minst i styret i landsforeningen, så Brandt et stort behov for mer norsk faglitteratur om bransjen, da dette var nærmest ikke-eksisterende. I 1945 ga han et bokmanuskript i gave til NPL, som kort tid etterpå ble utgitt under tittelen “Papirhåndboken”.

Papirhåndboken skulle være en guide og en ressurs for papirhandlere, og gikk detaljert gjennom de aller fleste varetyper man kunne møte på i denne bransjen, med råd og tips til de som skulle selge disse produktene. Bokens førsteutgave var på 371 sider. I 1960 kom 2. utgave av denne boken. Mye hadde skjedd i papirbransjen de siste 15 årene, og Brandt hadde gått gjennom og oppdatert hele teksten, og lagt til informasjon om nye produkter som hadde kommet på markedet. Denne utgaven av boken var på 463 sider, og jeg fant et eksemplar av den på et antikvariat for noen måneder siden. Boken er en reell gullgruve for oss som er interessert i papir og skriveredskaper, og er proppfull av nyttig informasjon – og ikke minst norsk terminologi!

Boken har et eget kapittel om fyllepenner, og jeg har lyst til å gjengi det i sin helhet i dette innlegget. Jeg tror det kan være av stor interesse for flere av bloggens lesere. Det er nyttig å se hva en norsk fagperson hadde å si om dette i fyllepennens storhetstid, og det er interessant å lese om hvilke forventninger man hadde til de som solgte fyllepenner, og hvordan de skulle møte kundene sine. Her kommer altså et langt utdrag fra denne boken:

Fyllepenner

Det var i 1809 at det første engelske patent på en fyllepenn ble utsatt og i 1878 kom det første tyske patent. Begge disse fyllepenner og de første i vårt århundre var såkalte sikkerhetsfyllepenner – som bare kunne bæres i oppreist stilling da blekket ellers rant ut.

En kan i dag skjelne mellom følgende fyllepennsystemer:
1. Sikkerhetsfyllepennen med senkbar splitt.
2. Selvfylleren med fastsittende splitt, som igjen deles i
a) trykkfyller (gummislange)
b) pumpefyller
c) vacumfyller
d) diverse systemer.

Sikkerhetsfylleren er snart en saga blott, på tross av at den var en utmerket fyllepenn. Den må fylles med en pipett (glassrør med gummisekk) og må alltid ved avskruing av hetten holdes i oppreist stilling – spissen, hetten opp – da blekket ellers renner ut. Ved fylling skrues splitten helt tilbake – inn – hvoretter blekk fylles i med pipetten til nesten full. Før bruk skrues splitten fram og etter bruk før hetten settes på skrues splitten ned, tilbake.

Trykkfylleren har en gummisekk til blekket. Gummisekken er limt fast til forstykket hvori splitt og blekkleder sitter. Ved en fjær presses sekken sammen og ved utvidelse igjen suger sekken opp blekket og gjennom kappilarrøret (hårrør) i blekklederen kan så blekket komme fram til splitten. Det finnes en rekke forskjellige og patenterte blekkledere mer eller mindre praktiske.

Trykkfylleren har enten en hevarm utenpå holderen eller en trykknapp under toppskruen. Begge typer kan leveres med et lite “vindu” – til kontroll av blekkstanden.

Pumpefylleren er den type som nå har fått det største marked. Grunnen til det er den større blekkmengde som kan opptas i holderen i forhold til trykkfylleren. Imidlertid ses også modeller med så innviklet mekanisme at denne opptar vel så stor plass som gummisekken og mekanismen i trykkfylleren. I pumpefylleren presser stemplet luften ut av holderen og ved at stemplet skrues tilbake fås et lufttomt rom, hvori blekket suges opp. Også mange systemer av vacuumfyllere finnes og en rekke patenter er uttatt, de går dog alle ut på at holderen, blekkholderen, og mekanismens arbeid er å få luften ut sånn at blekket kan suges inn, m.a.o. det samme prinsipp som i trykkfylleren.

De fleste systemer leveres også som “blekkskrivere” – penner uten splitt, men med et tynt rør hvori blekket kommer fram. Denne type fyllepenn brukes meget for gjennomskriftsarbeider.

Ett av de ømmeste punkter for alle fyllepenner er blekklederen. Denne består av hartgummi og dens oppgave er å holde splitten fast og forsyne den med blekk.

I blekklederen er utfreset en fin kanal med en nøyaktighet på 1/100 mm og i splitten finnes et lite hull som passer til utløpet av kanalen. Forskjellige typer av blekkledere finnes, de har alle en eller flere uthakninger eller spor på over- eller underside, og disse er beregnet til oppsamling av overflødig blekk. Etter hvert som blekket i spissen blir brukt, renner nytt ut gjennom kanalen i blekkelderen og luft trenger inn i holderen. Dess mer luft holderen får etter hvert som blekket blir brukt, desto mer blekk leverer lederen, da luften ovenfor lettere slipper blekk ut. Vakuumet blir etter hvert opphevd og såframt uthakningene, sporene eller rillene ikke var i blekklederen, ville sluttdråpene med blekk komme plutselig. Disse spor, riller o.s.v. tjener altså til å oppta dette overflødige blekk og gi splitten jevn tilførsel av blekk til siste dråpe.

Materialet i fyllepenner er hartgummi, galalitt, celluloid, cellulon og andre kunststoffer. Til framstilling av fyllepenner er det eksperimentert meget med plaststoffer særlig etter Verdenskrig II. Celluloid har imidlertid vist seg fortsatt som de beste materiale og ved seiden herav kommer polyvinylklorid. Sprøytestøpte og varmpressete plaststoffer som celluloseecetat, polystyren o.s.v. benyttes meget i billigere fyllepenner.

Manglen ved disse stoffer er imidlertid at de er temperaturømfintlige eller bruddsvake. En bør være oppmerksom på at enkelte stoffer er brennbare og som regel lukter det kamfer av disse. En vanlig fyllepenn består av 15-20 forskjellige deler og det sier seg selv at disse må forarbeides med den største presisjon og alle deler må nøye tilpasses. Omtrent 80 arbeidsoperasjoner er nødvendige for framstillingen av en fyllepenn. Framstillingen foregår i store trekk på den måte at rør eller stenger blir boret ut eller støpt til holder og hette. Hetten eller kappen som beskytter gullsplitten når pennen ikke brukes består av 2 deler, en ytterhette som skrues eller trykkes på holderen, og en innerhette som skal stoppe ved forstykkets kant for å hindre at blekk renner ut eller tørker inn når pennen ikke er i bruk. Det er viktig at ytterhetten har lufthuller og at disse ikke er tilstoppet da det ellers lett kan oppstå overtrykk i pennen når hetten settes på. Blekkleder slipes til, gullbånd og clips lages og settes på hette eller holder og mekanisme lages og settes på plass. Hetter, clips og beslag (ringer) lages ofte av metall. Det kan være gylt messing eller messing påvalset et mikrotynt gullbelegg – kalt Dublé som er 10 tusendels mm tynt, eller delene kan være eloksert (eloksal er en forkortelse for elektrolytisk oksydasjon av aluminium). Eloksalhetter er altså av aluminium. Eloksering kan utføres så godt at det er vanskelig å skjelne mellom eloksering og valsepålat sølv eller gull.

Clips er som regel av fjærmessing (tombak) gylt, eloksert eller Doublé.

I mellomtiden er de forskjellige deler pusset, polert og stemplet sånn at pennen kan være ferdig til utsendelse straks etter sammensetning og prøvning. Prøvningen er meget viktig og kassasjonsprosenten kan være stor, flere vakuumprøver foretas, splittens glideevne o.s.v. prøves og til slutt blir pennen prøveskrevet.

Celluloid må lagres i flere måneder før råstoffet blir barbeidet, dreiet. Forstykker som viser grålig farge etter en tid er av hartgummi og må poleres opp hvis en ønsker den mørke sorte farge tilbake. Pumpefyllere, særlig celluloidholdere og korkpumper må oppbevares med vann i holderen da en ellers vil oppleve at holderen kan tørke inn og hindre pumpestemplets gang, eller pumpestemplet kan tørke inn og det er i begge tilfeller umulig å fylle pennen med blekk. Plastpumpestempler har ikke denne tilbøyelighet til inntørking i så stor grad som kork- og gummistempelpakkninger, men også fyllepenner med plastpumpestempler bør oppbevares med vann i holderen.

Det bringes stadig nye konstruksjoner av fyllepenner på markedet og en vet ikke hvor gode de er eller hvor lenge de vil holde seg på markedet. Allikevel tar vi med her et par nyskapninger som ser ut til å ha framtiden for seg. Fyllepennen med blekkpatron er skapt som en motvekt mot kulepennen. Pennen har ingen mekanisme, da blekket fåes i patroner som ved hjelp av skrugjenger skrues mot en hårrørkanal (med spiss) som stikker hull på blekkpatronen og det er direkte forbindelse mellom hårrørkanalen og blekklederen så patronen er i virkeligheten selve fyllepennens vanlige blekk-beholder. Det finnes fyllepenner som tar to blekkpatroner i holderen så en alltid har en i reserve. Tom patron kan ofte fylles i vanlig blekkhus.

En annen type fyllepenn kan kalles kapilarfyllepennen. Det er en selvfyllende holder uten mekanisme som fylles ved hjelp av noen sugende lameller (kapilarkraften) på ca. 20 sekunder og klatting er utelukket.

Mange betrakter fyllepenner som et instrument med et visst kvantum blekk som renner ned i spissen straks den presses mot papiret, men før en penn kan gi en javn sikker tilgang av blekk etter brukeren ønske, må mange faktorer tas i betraktning. Tilførselen av blekk er avhengig av mange lover, f. eks. “gravitetsloven”, “kapilarloven” og “treghetsloven”. Luftpresset som oppstår i holderen på grunn av kroppsvarmen o.s.v. må også tas i betraktning for at pennen skal gjøre tilfredsstillende arbeid. For å forhindre at blekket flyter fra pennen før den berører skriveflaten, er det nødvendig at alle disse krefter blir tatt hensyn til ved fabrikasjonen. I det øyeblikk splitten berører skriveflaten skal blekket straks flyte jevnt og tilstrekkelig, hverken for meget eller for lite, fra hjertet i splitten ned mellom bena i splitten. Blekkstrømmen reguleres av blekklederen og det er derfor helt riktig å betrakte blekklederen som den viktigste del av pennen, fordi alt hviler på dens korrekte konstruksjon og jevne kapillartilførsel av blekk.

Tilpasningen av en fyllepenn for brukeren er meget viktig. For mange mennesker er det av stor viktighet at de kan bruke den i mange timer i et strekk og at den gir tilsvarende skrift som med vanlig stålpenn. For dem som bruker en fyllepenn av og til, er det av viktighet å ha et skriveinstrument som tilfredsstiller behovet til enhver tid. Det gjelder derfor ved ekspedering av fyllepenner at ekspeditørene har tålmodighet. Enhver penn må tilfredsstille den enkeltes fordring sånn at den skriver straks den settes på papiret uten å behøve rysting eller skumping. Den må ikke lekke. En fyllepenn som lekker eller tillater at blekket kommer på forstykket, er ubrukelig. Pennen skal ikke dryppe, ikke engang som et signal for at gummisekken er tom. Det må som nevnt ikke være noe hastverksarbeid å selge en fyllepenn. Det er nemlig av største viktighet at kjøperen får den penn som er riktig for ham. Han skriver kanskje lite, sånn at de fleste penner derfor tilsynelatende vil tilfredsstille ham.

Gullpennsplittfabrikasjonen er en ren kunstart og det er så mange forskjellige splitter at det ikke skulle være vanskelig å tilfredsstille ethvert krav. En må før salget avsluttes overbevise seg nøye om at kundenes krav er tilfredsstillet. La aldri en kunde prøve fyllepenner i stående stilling, skaff ham en stol så han kan sitte under prøveskrivningen. Hvis en ekspederer en kunde med særlig original håndskrift til hvilken en ikke har den riktige pennesplitt på lager, bør en overtale kunden til å komme igjen og senere prøve en spesiell splitt. En annen ting er å finne en penneholder hvis tykkelse og balanse passer kunden; tillat derfor aldri en kunde å prøve en fyllepenn uten at hetyten er satt på toppen av hensyn til balansen. For skolebarn har tyske fabrikker foreslått at vekten ikke bør overstige 12/14 g for tom holder med splitt uten hette, lengden av holder uten splitt og hette bør være over 95 mm. Balansepunktet bør ligge i fordelen av pennen.

Det frarådes å ha fyllepenner i monteren fylt med blekk, derimot bør en dyppe pennene i blekk etter hvert som kunden ønsker å prøve de forskjellige typer, og når han fester seg ved et par av dem, bør en fylle 2-3 penner sånn at kunden kan prøve dem med fullt blekkinnhold. De penner som har vært dyppet må straks etter vaskes i kaldt vann og avtørres med trekkpapir så trekkpapiret kan suge ut de blekkdråper som er i blekklederen, for å unngå at de kan tørre inn og stoppe blekklederkanalen. Det hender også at kunden kommer inn og ønsker å kjøpe en fyllepenn nøyaktig maken til den han allerede har. Å finne den nøyaktige tilsvarende splitt er så å si umulig, og en må derfor gjøre kunden oppmerksom på noen av de momenter som er omtalt under gullsplitter, side 194, nemlig at enhver splitt er helt individuell, samtidig som brukerens splitt til en viss grad er tilslitt brukerens håndskrift. En kan også gjerne si at brukeren etter hvert er tilvendt splitten i mer eller mindre grad.

Vekten av en gullsplitt er for små splitter ca. 0,15 g og for store splitter 0,45 g. Med en magnet kan en undersøke om en gyltsplitt er av stål. Noen splitter lages av chrom og nikkel og påvirkes ikke av magnetprøver. Splittlengder er fra 20-30 mm og prisene varierer sterkt for gullsplitter. Utvekselbare forstykker isatt splitt og blekkleder er praktisk for forhandlerne som med et godt lager av utvekselbare forstykker kan holde mindre lager av fayllepenner og allikevel tilfredsstille alle spørsmål om splittbredder. Enhver fyllepenn vil før eller senere bli utsatt for en eller annen skade og forhandleren vil da få pennen til reparasjon. Ting som sprukne hetter, clips etc. er hurtig reparert. Brukne splitter, bøyde splitter kan skiftes ut, eventuelt i siste tilfelle bøyes på plass. En skal imidlertid være meget forsiktig med å påta seg å reparere bøyde splitter. Korrigering av pennesplitter og blekkledere bør alltid foretas av utdannede fagfolk.

Fyllepenner med garanti – 5 år, 10 år, livsvarig o.s.v. – er noe av en uting for forhandlerne og ofte bare et reklamefiff av fabrikatene. Enhver noenlunde kostbar fyllepenn kan det gis garanti på hvis det er et kjent og anerkjent merke. Enhver fyllepenn skal fungere korrekt, og gjør den ikke det, må fabrikanten rette på den. Garanti i dette tilfelle skulle være unødvendig. Mot brukne splitter, holdere, hetter, clips o.s.v. bør ikke garanti gis uten at materialet er virkelig ubrekkbart, og det er det ikke. Ved salg av et anerkjent merke kan en si at det er en førsteklasses penn i sin prisklasse, og garanti mot funksjoneringsfeil overtas. Noen ytterligere garanti er unødvendig, det likeså lite for fyllepenner som for enhver annen vare papirhandleren selger.

Ved reklamasjon på fyllepennsplitter er det nødvendig å bruke lupe for å bedømme om splitten er gått i stykker av seg selv p.g.a. materialspenning, eller om den har vært utsatt for støt, klem, bøyning eller den er forsøkt rettet med tang.

Papirhandlere som ikke har god utdannelse i reparasjon av fyllepenner bør la reparasjonen utføre ved gode verksteder. Det er viktig at reparasjonenes art angis når penner sendes til verksted. Reparerte penner blir av og til ikke hentet og det kan være nyttig å påføre utleveringssedlen tekst om at alt ansvar opphører etter 3 mndr. og at den reparerte penn blir solgt etter 6 mndr. til dekkning av reparasjonsomkostningene såframt den ikke er hentet.

Prisliste for fyllepenn- og skrublyantreparasjoner bør en alltid ha komplett fra de forskjellige fyllepennreparasjonsverksteder. Det anbefales på det sterkeste å ha god orden i fyllepennreparasjoner enten en foretar reparasjonen selv eller sender pennene til et verksted. En innførselsbok for reparasjoner må absolutt finnes. Den kan lages enklest mulig med rubrikk for nr., navn, penntype, arbeidets art og pris, eventuelt kan også andre opplysninger medtas. Å gi kunden en nummerert kvittering for innleveringen er også praktisk. På konvolutten som en sender pennen i til verkstedet, må også nummeret stå, samt en nøyaktig oppgave over hva som skal gjøres – bruk ikke ord som “gjennomse” eller liknende. For å sette forhandlerne i stand til å lage sin egen prisliste over arbeider kan nedenstående liste være til litt hjelp. Prislisten bør ha rubrikker med plass til priser for de forskjellige typer og merker fyllepenner og skrublyanter.