Dette var det tiende året på rad jeg klarte å vinne NaNoWriMo. Det var også en av de tyngste NaNoWriMoene jeg har hatt. Ingen ting gikk som jeg hadde tenkt, og gjennom store deler av november trodde jeg helt oppriktig at dette ville bli det første året hvor jeg ikke skulle klare utfordringen.

Jeg hadde en plan om å skrive romanutkastet mitt med blyant i år, men et stykke ut i måneden innså jeg at hvis jeg skulle klare 50.000 ord ville jeg bli nødt til å gå over til tastatur, for å kunne skrive raskere. Det var alt for mye annet som foregikk i november, og jeg klarte ikke å finne nok tid til å skrive for hånd, rett og slett. Den realiseringen var den første store nedturen, og det satt ganske langt inne å gå over til å skrive på PC, men halvveis gjennom måneden hadde jeg fortsatt bare skrevet rundt 5.000 ord, og da skjønte jeg at det ville være helt umulig å hente meg inn igjen om jeg fortsatt insisterte på å skrive for hånd.

Det var i hovedsak tre grunner til at det ikke funka for meg i år, og de hang egentlig sammen:

1. Jeg hadde for mye annet å gjøre, både rett før november, og underveis.
2. Det førte til at jeg ikke rakk å utvikle noen ideer jeg følte var gode nok.
3. Som igjen førte til at motivasjonen forsvant fullstendig.

Jeg kjøpte min første leilighet i oktober, og klarte å gjøre meg nesten helt ferdig med flytting før 1. november, men hadde da ikke hatt tid til noen NaNoWriMo-forberedelser. Jeg sto derfor helt på bar bakke 1. november uten en eneste gjennomtenkt romanidé. Ingen karakterer. Ingen plott. Ingen verdener å sette en historie i.

I tillegg måtte jeg også bruke en del tid i november på flytte-relaterte ting. Jeg var på plass i den nye leiligheten, men hadde fortsatt en del møbler i den gamle som jeg skulle selge/gi bort/kaste. Leiligheten skulle ryddes helt, vaskes og leveres tilbake til huseier. Jeg skulle også bo meg inn i den nye boligen.

Jeg hadde dessuten et par spilleoppdrag tidlig i måneden som tok litt tid og oppmerksomhet fra NaNoWriMo. Jeg klarte liksom aldri helt å finne roen til å virkelig sette meg ned og skrive i november i år. I hvert fall ikke før mot slutten av måneden.

De sosiale aspektene med NaNoWriMo var det som reddet meg. Hadde vi hatt enda et år uten mulighet til å arrangere fysiske skrivemøter, ville det vært spikeren i kista for årets NaNoWriMo for min del. Da tror jeg at jeg ville ha gitt opp litt uti måneden. Man ser også godt på ordgrafen min at jeg har skrevet nesten bare på de dagene jeg var på skrivemøter. Hvert trappetrinn i grafen representerer et skrivemøte:

Men noen lyspunkter var det da: Det var kjempegøy med fysiske skrivemøter igjen! Det har vi ikke hatt de siste to årene, på grunn av Covid-19. Og jeg klarte jo faktisk til slutt minimumsmålet mitt på 50.000 ord. Det ble ikke et romanutkast, men en rekke forsøk på å komme i gang med ulike ideer, samt en veldig dårlig novelle på rundt 25.000 ord. Men jeg har fått utforsket noen ideer i løpet av november, så det kan hende det ikke har vært helt bortkastet likevel.

Dessuten: dette var faktisk det tiende året på rad jeg vant NaNoWriMo! Det er jo verdt å feire, tenker jeg.

Når det er sagt, tror jeg dette var det første året jeg ikke klarte å ende opp med et sammenhengende 50.000-ords romanutkast. Den lengste sammenhengende teksten min nå i november var på rundt 25.000 ord. De resterende 25K ordene var bare et virvar av ulike ideer. Jeg klarte med andre ord National Novella Writing Half-Month, som er en under-utfordring om å skrive en 25.000-ords novelle i perioden 16.-30. november. Jeg vet ikke hvor offisiell denne utfordringen er, men 16. november la i hvert fall NaNoWriMo ut dette bildet på Facebooksiden sin:

Men har jeg egentlig klart NaNoWriMo når jeg ikke sitter igjen med en 50K-ords sammenhengende historie? Målet med utfordringen er jo å “skrive en roman på en måned”. Det har jeg ikke gjort. I år har jeg heller vært en såkalt NaNo-rebell, som er en samlebetegnelse på alle som deltar på NaNoWriMo, men som skriver på andre typer tekster enn “Én Roman”. Jeg HAR skrevet 50.000 ord, selv om det er fordelt på flere historier og løse ideer. Og selv om jeg ikke er fornøyd med noe av det. Akkurat i år er det likevel godt nok for meg.

Jeg lyktes med andre ord ikke med det jeg prøvde på i år, men av og til tror jeg man har godt av å ikke lykkes også. Sånn er det av og til. Man kan ikke klare alt man setter seg fore. Å feile er i bunn og grunn bare et ledd i en lengre prosess.

Det var tungt i år, rett og slett. Selve skrivingen var ikke noe gøy, og jeg følte at tekstene jeg skrev ble så dårlige at det i seg selv var demotiverende. Det gjorde dette til en av de tøffeste NaNoWriMoene jeg har gjort, og den eneste grunnen til at jeg til slutt klarte det, var støtten fra andre deltakere, samt en god porsjon stahet. Det gikk en liten fanden i meg mot slutten av måneden. Herlighet, jeg skrev 50.000 ord på én dag i fjor! Og så skal jeg liksom ikke klare det på en hel måned i år? Nei, det ville vært for dumt!

Nå kjenner jeg at jeg bare er glad for at NaNoWriMo 2022 er over, for jeg har ikke kost meg med skrivingen i år. Men det har kanskje hatt en verdi å tvinge seg gjennom det uansett. Det har jeg sikkert bare hatt godt av. Så håper jeg at jeg lykkes bedre neste år!

---

Les også:

Rapport fra NaNoWriMo 2019
Søndagssplitten – Oppdatering fra NaNoWriMo 2020
Søndagssplitten – Om å skrive 50.000 ord på én dag