Søndagssplitten – Spesialutgave-inflasjon?
Spesialversjoner og utgaver i begrenset antall er et fenomen som har oppstått i nyere tid i fyllepennverdenen. Det var ikke så vanlig i gullalderen i første halvdel av 1900-tallet. Hva er grunnene til at dette har blitt så stort nå? Og har det gått inflasjon i det de siste årene?
I mellomkrigstiden var fyllepenner primært et skriveredskap. De hadde omtrent samme status som mobiltelefoner har i dag. Det var noe de fleste måtte ha, men ikke nødvendigvis noe man var lidenskapelig opptatt av. Det var bruksgjenstander, rett og slett.
Etter hvert tok de mer praktiske kulepennene over, og fyllepennene døde nesten ut. På 60-70-tallet var det hovedsaklig skolebarn som brukte fyllepenner, og også i skolen var det til dels høylydte diskusjoner om hvor relevant det var for barn å lære å skrive med fyllepenner, ettersom de fleste av dem neppe ville bruke slike penner senere i livet.
Mot slutten av 70-tallet, og utover på 80-tallet, derimot, fikk fyllepennene en renessanse. Generasjonen som hadde brukt fyllepenner som sine primærredskaper for skriving begynte å dø ut, og etter hvert som etterkommerne ryddet i skap og skuffer, fant de fyllepenner. Fine fyllepenner, noe helt annet enn de billige og dårlige pennene de selv hadde blitt tvunget til å bruke på skolen. Fyllepennene etter foreldre og besteforeldre ble av mange verdsatt som arvestykker, på samme måte som klokker og smykker, og det oppsto etter hvert et miljø med entusiaster som lærte seg å reparere pennene slik at de kunne brukes igjen. En ny fascinasjon for fyllepenner var født, men interessen var ikke lenger motivert av at dette var et redskap man måtte ha for å kunne fungere i samfunnet. Det var mer basert på følelser. Det ble en hobby og en lidenskap å samle på, og restaurere, gamle fyllepenner.
Fyllepennprodusentene så denne trenden, og kastet seg på. Pelikan, som var på randen av konkurs i starten av 1980-årene, gikk tilbake til røttene og relanserte 400-serien, som hadde gått ut av produksjon et tiår tidligere. Lamy lanserte sine første Safari-modeller, og har siden det kommet med nye farger på disse pennene hvert eneste år. Cross, som ikke hadde produsert fyllepenner på 40 år, innså at de måtte benytte sjansen, og lanserte Cross Century. I Italia ble merker som Delta og Visconti etablert, og ble raskt populære blant samlere. På slutten av 80-tallet begynte man å arrangere pennemesser i USA, og dette spredte seg snart også til Europa. I 1992 lanserte Montblanc den første pennen i deres “Writer’s Edition“-serie, en serie med penner inspirert av kjente forfattere. Det har kommet en ny penn i begrenset utgave hvert år siden da i denne serien, og det er kanskje den serien med spesialversjoner som har levd lengst.
Etter internetts, og kanskje spesielt sosiale mediers inntog, har fyllepennene opplevd en enda større vekst det siste tiåret. Kanskje er det en reaksjon på den stadige digitaliseringen i samfunnet vårt. Kanskje er det en trend som i likhet med alle andre trender kommer og går i bølger. Kanskje er det noen få personer som har oppdaget at fyllepennen er et knakende godt skriveredskap, og har brukt sosiale medier til å spre ordet. Uansett: det lanseres nye fyllepennmodeller over en lav sko, og entusiastene sluker det rått.
For det er jo ikke sånn at vi trenger enda en Lamy Safari, TWSBI Eco, Conklin All American eller Pelikan M200 i samlinga vår. Ja, man kan kjøpe dem med forskjellige splitter, men det når et punkt hvor enda en penn i den samme serien strengt tatt ikke tilfører noe nytt rent skrivemessig. Det er ikke derfor vi kjøper dem.
Vi mennesker liker å samle på ting. Det er en instinktiv egenskap som har fulgt oss i mange tusen år, men det er uvisst akkurat hvorfor vi har denne hangen til å samle. Man har funnet bevis på at mennesker allerede for 6000 år siden samlet på ting. Dette er heller ikke unikt for mennesker. Det finnes også dyr som samler på tilsynelatende unyttige ting: fugler som lager seg samlinger med fargerike eller skinnende objekter, for eksempel.
Etter hvert som den menneskelige sivilisasjonen utviklet seg, ble det å samle på ting en populær hobby. Først blant de rike, men etter hvert også blant den gemene hop. De aller, aller fleste har en eller annen samlemani i løpet av livet.
Det er dette samleinstinktet, og behovet folk har for å komplettere samlingen sin, som blir utnyttet av pennefabrikkene når de til stadighet kommer med nye spesialutgaver. På den ene siden kan man naturligvis se på dette som en kynisk utnyttelse av forbrukernes svakheter. På den andre siden er det jo tydelig at dette er noe markedet etterspør, og entusiastene roper jo “hurra!” hver gang det kommer en ny versjon av pennene de samler på. Så er det noe galt med måten merker som Pelikan og Lamy opererer på? Har det de siste årene gått inflasjon i spesialutgaver?
La oss bruke Lamy som et eksempel. I 2019 kom de med hele fire spesialutgaver av Safari: tre pastellfarger, og en USA-spesial som var blå med hvit hette og rød klips. I tillegg kom de med to nye farger til Lamy Studio (Aquamarine og LX All Black), de kom med LX Marron, Al-Star Bronze, Scala Dark Violet, og til slutt den mye omtalte Lamy 2000 Bauhaus Blue. Det er ti nye versjoner av allerede eksisterende modeller i 2019 alene, og de aller fleste av dem var spesialutgaver som forsvinner fra markedet etter et års tid. Da er det jammen ikke lett for en stakkars samler å holde tritt!
Så kan man si at det er enda verre når Montegrappa, Montblanc og Graf von Faber-Castell kommer med nye modeller flere ganger i året, i en mye høyere prisklasse. Det er imidlertid en stor forskjell på disse merkene og merker som Lamy og TWSBI. For mens Montegrappa, Montblanc og Faber-Castell jevnlig utvikler nye materialer, nye håndtverksteknikker, og pusher grensene for hva som er mulig å få til med en fyllepenn, gjør ikke Lamy og TWSBI noen nevneverdige endringer i selve pennedesignene. De heller plast i en annen farge i de samme støpeformene, og vips!, så har de en ny spesialversjon.
Er det litt kynisk? Ja, det er nok det.
Utnytter det folks samlemani og kompletteringsbehov? Definitivt.
Betyr det at det er bare negativ? Det kommer litt an på hvordan man ser det.
Hva hadde vel vært vitsen med å samle, hvis det aldri kom noe nytt? Vi som samler ønsker jo nye modeller hjertelig velkomne, og har ingen skrupler med å bruke penger på dem. Vi får en ny penn i samlingen, og pennefabrikken får penger i kassa. Det oppleves heller som en vinn-vinn-situasjon enn at den ene parten lurer den andre.
Vi skal også huske at fyllepenner er laget for å vare, ofte livet ut, og selv om fyllepenner har stått opp fra de døde de siste 40 årene, er det fortsatt snakk om relativt få kunder på verdensbasis, i hvert fall sammenlignet med hvordan det var for 70-80 år siden. Hvis de som lager disse pennene skal holde salget oppe, er de nødt til å komme med nye modeller som folk har lyst på jevnlig, ellers vil salget stupe etter hvert som de som er interessert i en spesifikk penn har anskaffet seg den. Det er ikke som en mobiltelefon, som er utslitt og utdatert etter et par år, og må byttes.
I utgangspunktet kan du kjøpe én fyllepenn som tjueåring, og bruke kun den resten av livet. En god penn blir ikke utslitt, og trenger ikke å byttes ut etter et par år. Det gjør selv en dyr fyllepenn til en god investering for brukeren, men er ikke så bra for produsenten.
Fyllepennfabrikkene er derfor fullstendig avhengige av samlerne, som fortsetter å kjøpe flere penner etter hvert som de blir lansert, selv om de har mer enn nok penner fra før. Og samlerne er helt avhengige av at pennefabrikkene fortsetter å lage nye versjoner av pennene de liker så godt.
For hva er vel en samlehobby den dagen du har komplettert samlingen, og det ikke lenger kommer noen nye ting?