Jeg har snart hatt hjemmekontor i to måneder nå, og tenkte å vie dette innlegget til det, selv om det strengt tatt ikke er relatert til fyllepenner. For de som savner fyllepennene nå i dag, kan jeg trøste med at det i uka som kommer vil være et nytt innlegg hver eneste dag. Vi på Fyllepenna.no lader opp til 17. mai med en norsk penneuke! Maidagene er et fint tidspunkt til å være litt patriotiske, så hovedfokuset den neste uka blir fyllepenner og blekk i Norge. Følg med!

Tilbake til temaet for dagens innlegg: hjemmekontor!

Jeg hadde noe begrenset erfaring med hjemmekontor fra tidligere. For å sette det litt på spissen: i mitt arbeidsmiljø har hjemmekontor gjerne vært noe man sier man har for å unngå minustid når man strengt tatt egentlig er opptatt med noe helt annet. Jeg har hatt “hjemmekontor” noen få ganger når jeg har vært ute på turné som musiker, men utover det har jeg aldri jobbet hjemmefra.

Situasjonen i vår stilte litt andre krav til hjemmekontoret enn når jeg har vært på turné, og bare tok med meg jobb-laptopen rundt omkring der jeg var for å unngå at e-postene hopet seg opp alt for mye, og få gjort det aller mest nødvendige. Nå skulle jeg virkelig jobbe hjemmefra, drive prosesser, ta initiativ, og ikke bare så vidt holde hodet over vannet. Jeg må innrømme at den første uka føltes litt som å ha fri, men i uke to begynte realitetene å gå opp for meg, og siden har arbeidsdagene egentlig vært omtrent som de pleier, bortsett fra at jeg sitter hjemme i stedet for å være på kontoret. Etter to måneder kan jeg bare konstatere at:

JEG ELSKER DET!

Altså, misforstå meg rett her. Jeg hater situasjonen som ledet til at vi plutselig måtte ha hjemmekontor og så langt som mulig unngå nærkontakt med andre mennesker, men personlig har hjemmekontor fungert veldig godt for meg. Det er flere grunner til det:

1. Jeg er introvert, og har ikke savnet de sosiale aspektene ved å være på kontoret. Tvert imot har jeg vært mye mindre sliten i denne perioden enn jeg normalt er.
2. Jeg bor alene, og har ingen andre distraksjoner hjemme enn de jeg skaper selv.
3. Jeg slipper å måtte reise kollektivt i rushtida, som ellers er veldig energi-tappende for meg. Dette frigjør også rundt en time hver dag som jeg nå kan bruke til andre ting.
4. Det er mange færre forstyrrelser hjemme enn på kontoret. Her hjemme er det ingen som kommer innom for å spørre om noe eller slå av en prat, slik at jeg blir brutt ut av det jeg holder på med. Jeg har bedre kontroll selv over når jeg kan være tilgjengelig for andre eller ikke.
5. Det er færre møter, og de møtene jeg deltar på via videokonferanse er vanligvis kortere enn et tilsvarende fysisk møte ville vært.
6. Jeg har i utgangspunktet en forholdsvis selvstendig og fleksibel jobb, men det føles som at jeg i enda større grad enn til vanlig er herre over min egen tid, og kan utføre arbeidsoppgavene mine når det passer meg best, samt med de metodene som fungerer best for meg.
7. Det er lettere å kombinere jobb og fritid. Jeg kan høre på musikk mens jeg jobber, hvilket er litt vanskeligere på kontoret. Jeg kan pusle med ting og tang hjemme hvis jeg har en rolig dag på jobb.
8. Det føles mer som at jeg får lønn for den faktiske jobben jeg gjør, og ikke for tiden jeg bruker på den. Hvis jeg har gjort unna arbeidsoppgavene jeg skulle gjøre en dag, kan jeg bruke mer av tiden min på andre ting.
9. Det er færre unødvendige henvendelser fra kollegaer og studenter (jeg jobber på NTNU), ettersom terskelen for å ringe eller sende en e-post tydeligvis er høyere enn terskelen for å komme innom kontoret mitt når jeg er der.
10. Det er mer komfortabelt hjemme. Jeg styrer innetemperaturen selv, luftkvaliteten er bedre enn på kontoret, og hvis jeg vil kan jeg åpne vinduet for å lufte. Jeg har vindu på kontoret også, men hvis jeg åpner det må jeg godta masse støy fra gata seks etasjer under meg. Hjemme har jeg ikke det samme problemet.

Alt i alt gjør dette at jeg jobber mye mer effektivt hjemme enn når jeg er på kontoret, og i tillegg er jeg mye mindre sliten når jeg er ferdig på jobb. Jeg har mer energi til å gjøre andre ting på ettermiddagen og kvelden nå enn jeg har hatt på mange år, og motivasjonen til å gjøre jobben min er bedre enn den har vært på lenge. Jeg opplever at de aller fleste arbeidsoppgavene mine kan løses vel så godt hjemmefra som på kontoret. Jeg tror rett og slett at jeg kommer til å savne å ha hjemmekontor etter hvert som denne krisa går over og vi blir bedt om å komme tilbake.

Det hjelper også at jeg har videokonferanse-lunsj hver eneste dag med kollegaene mine, hvor vi både snakker om jobb og om helt andre ting. Dermed har vi opprettholdt kollegium-følelsen, selv om vi ikke møtes fysisk. På mange måter føler jeg meg faktisk mer som en del av NTNU nå enn jeg har gjort før. NTNU har to store campuser i Trondheim: Gløshaugen og Dragvoll, i tillegg til en del små satelitt-campuser rundt omkring i byen. Selv har jeg kontor på en av disse små campusene, og avstanden til de sentrale tjenestene på universitetet kan av og til føles veldig lang. Men nå, når vi alle sitter hjemme og kommuniserer via Microsoft Teams, Skype eller Zoom, føles alt mye nærmere og mer tilgjengelig. Jeg trenger ikke å sette av masse tid til reising hvis jeg skal på et møte på Dragvoll lenger. Jeg trenger bare å trykke på et par knapper på PCen. Jeg sitter hjemme alene, men har aldri følt meg mer inkludert i organisasjonen jeg jobber i enn jeg gjør akkurat nå.

Sanna Sarromaa skrev et veldig bra leserinnlegg i VG i slutten av mars om det å være introvert i et samfunn som i all hovedsak er tilrettelagt for ekstroverte. “Da coronaen kom, var det en slags jubel hos folk som meg. Sosiale medier fylte seg opp med introvert-memer. Endelig var det vår tid!”, skrev hun, og fortsatte:

“Verden, som vi kjente den frem til nå, hadde fungert på de ekstrovertes premisser. Åpne kontorlandskap, gruppearbeid på skolen, folkemøter og alt maset om viktigheten av å være sosial var ekstrovertes oppfinnelser. Endelig var det våre premisser som slo inn.”

Lederen på instituttet jeg jobber på, Nora Bilalovic Kulset, omtalte koronakrisen som en “tiltrengt pust i bakken” i sitt leserinnlegg i Universitetsavisa nå på fredag. Hun har hørt dette fra flere ansatte på NTNU, og det er interessant at det oppleves slik på tross av at vi i universitetssektoren har hatt et svare strev de siste to månedene med å tilpasse undervisning, eksamener, og våre egne arbeidsverktøy til den nye dagsordenen. På papiret har det vært mye mer hektisk disse månedene enn det pleier å være, men i praksis føles det for mange av oss slett ikke slik.

Jeg er sikker på at dette ikke er unikt for min arbeidsplass. Hele denne situasjonen har fått meg til å se hvor ineffektive arbeidsrutinene våre ofte er. Det legges opp til at alle må tilpasse seg en gitt måte å gjøre ting på, og det er lite fleksibilitet. Disse to månedene har det vært annerledes. Hver enkelt har i mye større grad fått satt sine egne premisser. For noen har det fungert godt (slike som meg) for andre har det ikke fungert i det hele tatt. Folk er forskjellige, noen er mer selvstendige enn andre, noen trenger mer fastsatte rammer. Noen synes det er helt topp å jobbe hjemmefra, mens andre ikke klarer å konsentrere seg om arbeidet, enten det er på grunn av familiemedlemmer som også er hjemme, eller selvskapte distraksjoner i form av sosiale medier, hobbyer eller ting som må gjøres i hjemmet. Denne forskjellen på folk tas det vanligvis ikke tilstrekkelig hensyn til på en arbeidsplass. Der forventes det at alle kan stappes inn i helt like kontorer (eller – gud forby – åpne landskap), og prestere optimalt.

Jeg håper at organisasjonen min, og norsk arbeidsliv generelt, kan ta lærdom av det vi har vært gjennom denne våren. For det bør ikke være sånn at enkelte (sånne som meg) nærmest sitter og håper at pandemien skal vare så lenge som mulig slik at man kan fortsette å ha hjemmekontor en stund til. Jeg får dårlig samvittighet av å tenke sånn. Her ligger det folk på sykehusene rundt omkring i landet og er alvorlig syke av dette covid-19-svineriet, og det jeg tenker på er at jeg løser mange av arbeidsoppgavene mine bedre hjemmefra, og vil ikke at akkurat det skal slutte.

Selvfølgelig gleder jeg meg til å komme tilbake på jobb og treffe kollegaene mine igjen. Jeg gleder meg til å kunne håndhilse på folk igjen, og gi folk klemmer. Jeg gleder meg til å kunne dra på konserter og på kino, og til å besøke foreldrene mine uten å bekymre meg for at jeg har med meg smitte som kan ramme dem mye hardere enn meg selv. Bandet mitt er i gang med øvinger igjen nå, men vi hadde pause et par måneder, og bandøvinger var kanskje noe av det jeg savnet aller mest i den perioden.

Men jeg gruer meg til å tilbringe en time hver dag på en stappfull buss i rushtida, og til å sitte på et kontor med tidvis dårlig luft og feil temperatur, og å føle at tida mi ville vært bedre anvendt om jeg kunne sitte hjemme. På den ene siden har vi blitt fratatt friheten vår de siste par månedene, men på en annen side har jeg sjelden følt meg mer fri enn akkurat nå i vår. Det er et snedig paradoks. Jeg er glad i jobben min, men jeg tar meg selv i å lure på om jeg vil være like glad i den etter at krisen er avblåst. Vil alt være som før, eller vil jeg sitte på kontoret mitt med en sterkere visshet om alt som ikke fungerer? Vil det være en lettelse å endelig komme tilbake til normalen, eller vil det være mer slitsomt enn noen gang før fordi jeg vet at det finnes bedre måter for meg å jobbe på? Mange mener at verden aldri vil bli det den var før pandemien. Det gjenstår å se. Inntil videre prøver jeg å nyte hjemmekontoret så godt jeg kan.