Da jeg var lita pleide jeg å få postkort fra venninna mi som var på sommerferie hos besteforeldrene sine i Kristiansand.

Toppen av humor var den gangen jeg fikk et kort som så slik ut:

Kjempegøy!

Omtrent like mye fikk jeg ut av bildene jeg tok av ukas blekk også – Kyo-no-oto Nurebairo. Derfor kommer selve omtalen som tekst i stedet for bilde denne gangen.

Kyo-no-oto Nurebairo var et av de første blekkene jeg kjøpte – hos Lush Dive i Oslo sommeren 2018. (Det var på den tida jeg tenkte at det eneste jeg trengte var en kjempetynn splitt og et kullsvart blekk…haha…ha…) Lush Dive er så vidt jeg vet de eneste i Norge som har Kyoto TAG-blekk i butikken sin.

Flaska (40 ml) er pen og avrundet i formen og kommer i ei forseggjort lita pappeske. Korka har en tendens til å bli sittende litt fast i flaska hvis det er lenge siden jeg har åpna den, og jeg har innimellom vært litt redd for å ødelegge korka eller søle ut alt blekket når jeg åpner. Hittil har det gått bra, og det hjelper å skylle toppen av flaska i litt vann.

Blekket er virkelig intenst svart og har en blå undertone som kommer fram i tynne lag. Disse fargevariasjonene kommer ikke så ofte fram i skrift, der er det stort sett bare svart. Det har MASSE kobberaktig skinn som kommer fram i alle typer splitter og på alle papirtypene på bildene over.

I våte splitter er det helt nydelig å skrive med og flyter kjempegodt – det er for eksempel alltid stas å bruke i Pelikan-pennene mine. Derimot virker det svært tørt – nesten seigt – i for eksempel Lamy Al-Star og Pilot Vanishing Point. Lamy-penna begynte å skippe allerede etter en dag, og har nå tørket helt inn. (Derimot flyter det helt fint i den tynneste splitten min – Pilot Custom Heritage 912 med posting nib.)

Nurebairo tørker ganske sakte – på Tomoe River brukte blekket fra Pelikan B opp mot ett minutt på å tørke og fra Pilot CH 912 ca. 15 sek. Det er ikke i nærheten av å være vannfast.

På papir som vanligvis ikke er godt egna til fyllepennblekk blør det gjennom – slik som Moleskine-notatboka på bildet under – men i mindre grad enn jeg hadde forventa. Og jeg ble faktisk positivt overraska over hvor lite det fjærer – altså flyter utover i papiret – selv på mer porøst papir.

Alt i alt et Nurebairo et ganske kravstort blekk som ikke passer i alle penner og til alle slags papir. Hvis du derimot har lyst på et dramatisk svart blekk (med noen divanykker) til de våte pennene i samlinga, kan jeg absolutt anbefale Kyoto Nurebairo!

Liv Mogstad Strickert er fast skribent på Fyllepenna.no, og skriver blekkomtaler annenhver torsdag.