Blekkfang – Rohrer & Klingner Verdigris

Blekkfang – Rohrer & Klingner Verdigris

Comments 0 Comment

Med ujevne mellomrom får jeg lyst til å studere etymologi.

Ordet verdigris kommer fra det middelengelske vertegrez, som igjen kommer fra det gammelfranske begrepet verte grez. Verte grez, eller vert d’aigre, kan oversettes med «grønn (som kommer/produseres) av eddik». I moderne fransk er det blitt til vert-de-gris («grønn-av-grå»), som igjen ligner på det eldre begrepet verdet gris («grønnlig grå»). Dette er visstnok i seg selv også en utvikling av begrepet verte grez.

I begynnelsen ble fargestoffet verdigris importert fra Hellas, og slik har ordet verte grez visstnok også en annen etymologisk betydning: vert-de-Grèce, eller «grønt fra Hellas». I middelalderen var det derimot områdene rundt Montpellier i Frankrike som ble hovedsetet for verdigris-produksjonen i Europa. (Et annet fransk synonym er visstnok Vert de Montpellier.) Som vindistrikt hadde det nemlig gode forutsetninger for produksjon av verdigris.

Det skarpt grønnfargede pigmentet ble framstilt ved å putte kobberplater i en lukket krukke med vineddik, før irret som oppstod ble skrapt av platene og knust til pulver. Senere ble irr framstilt ved å legge biter av kobber med eddiksyre på treblokker, som så ble gravd ned i møkk. Når de ble gravd opp igjen flere uker senere, kunne irret skrapes av.

Verdigris har (blant annet) blitt brukt som grønnpigment i maling. Stoffet er giftig, og pigmentet varierer i farge og er ustabilt i mange sammensetninger. Da de utover på 1800-tallet fikk tilgang på ikke-giftige og mer stabile, fargeekte grønnpigmenter, ble det det mindre behov for verdigris.

På norsk – og dansk – har verdigris også blitt kalt spanskgrønt. Dette fordi de importerte fargestoffet fra Spania – og fordi de overtok det tyske begrepet for verdigris; Grünspan. Det tyske ordet kommer igjen fra det middellatinske begrepet viride Hispanicum – som, ganske riktig, betyr «grønt fra Spania».

Lenger enn dette kom jeg ikke med språkkunnskapene mine fra videregående! Og det var også dette som var grensa for hvor langt ned i kaninhullet jeg orket å ramle for en enkelt blekkomtale.

Når det er sagt, vil jeg påstå at Rohrer & Klingner Verdigris er mer blå-svart enn grønt! Blekket er litt grønnere når det er vått, men tørker til et mer entydig blått/blå-svart. Blekket har fine fargevariasjoner og rødlig skinn i store dråper.

Bildene av blekkflekken under er tatt med blitz og med highlights skrudd ekstra lyst for å framheve endringen fra «grønnaktig blå» til mer entydig blått når blekket har tørket. De andre bildene i omtalen har en mer sannferdig fargegjengivelse.

Blekket flyter godt i pennene, og tørker på ca. 30 sekunder. Det tåler vannsøl dårlig.

På porøst papir fjærer det litt og blør litt gjennom.

Jeg har egentlig skikkelig sansen for dette blekket: Det har en pen farge med fine fargevariasjoner, og det flyter godt i pennene – noe som for meg er de viktigste egenskapene ved et blekk.

Men navnet har plaget meg mer enn det burde. Hvorfor kalle et i all hovedsak blått eller blåsvart blekk noe som betyr irr? Taket på Nidarosdomen og Frihetsgudinnen i New York er da virkelig irrgrønne? Mer grønt enn blått? Eller i det minste like mye grønt som blått? Turkis før turkis var en greie? Kanskje jeg burde skrive til produsenten og klage på falsk markedsføring.

Kilder:

Liv Mogstad Strickert er fast skribent på Pennen er mektigere, og prøver å publisere blekkomtaler annenhver torsdag.

Print Friendly, PDF & Email

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Finn ut mer om hvordan kommentardataene dine behandles.