En av de store gledene med fyllepennhobbyen har vist seg å være møtene – digitalt og i virkeligheten – med andre entusiaster. Innimellom har det også ført til utvidelse av blekksamlingen!

Da jeg fikk sjansen til å bytte til meg et par Sailor-blekk, grep jeg sjansen. Når blekket i tillegg har en litt ubestemmelig farge – slik jeg liker det – ble jeg ekstra fornøyd! Takk til Lars Gustav for byttet!

Miruai er mørkt nok til å ikke vekke masse oppmerksomhet, men har nok variasjon til å være spennende for brukeren. Jeg ble også veldig imponert over at det rød-svarte skinnet faktisk var synlig på alle typene fyllepennvennlig papir.

Blekket tørker også rimelig raskt, men består ikke vanntesten, selv om det ikke forsvinner helt av litt vannsøl.

Fargen varierer overraskende mye avhengig av hvilket papir som brukes. På Rhodia var det ganske standard (litt kjedelig) mørkegrønt, på Midori grønn-svart med masse skinn, og på Tomoe River gikk det mer i retning av mørk teal.

For å sammenligne med andre blekk jeg har, er det lysere og med mer blå undertoner enn Pilot Iroshizuku hotei-son, og grønnere enn Robert Oster Velvet Storm (1. t.v.) og Lamy Petrol (2. t.v.). (Til venstre for Lamy Petrol igjen, er Herbins Vert de gris, som er en annen, litt ubestemmelig favoritt <3)

Til slutt et hjertesukk: Sailors runde, flate 50 ml-flasker er på grensen til ubrukelige. Selv om flaska mi er over ¾ full, hadde jeg trøbbel med å få pennespissen dypt nok ned i blekket når jeg skulle fylle pennene. Hvis det stemmer at disse flaskene ikke lages lenger er det supert, spør du meg. Selv om det betyr at prisen pr. dråpe blekk går opp.

Liv Mogstad Strickert er fast gjesteskribent på Fyllepenna.no, og skriver blekkomtaler annenhver mandag (oddetallsuker).