Vi fikk så vidt kjenne på at uhyggen fra flere år med pandemi begynte å slippe taket. “No e det på han igjen” (som Jan Eggum synger). Det er ingen fred å få. Nye mørke skyer samler seg på horisonten. Prisene stiger. Strøm og dagligvarer blir dyrere. Det koster en formue å fylle tanken på fossilbilen. Renta er på vei opp. Boliglånet blir mer uhåndterlig måned for måned. De kommende årene vil kreve at mange endrer livsstil.

For noen betyr endringene at de må ta vanskelige valg og gjøre tøffe prioriteringer. For mange er det mulig å komme seg gjennom nedturen med litt godt gammeldags måtehold. Måtehold trenger ikke ikke å være forferdelig. Det er mye bedre enn sitt rykte. Måtehold kan være inspirerende. Både vi selv og omgivelsene kan ha godt av det. Den kommende tiden kan være en mulighet for personlig utvikling og nye spennende vaner.

Selv om mange aldri har opplevd nedgangstider, så er en hard hverdag historisk sett en ganske vanlig ting. Det meste, i hvert fall i Norge, var mye verre før. Jeg har forfedre som måtte bytte på å bruke de få skoene de hadde. Det blir fort sånn i en familie med to voksne, 12 barn og knapt med penger. Noen familier hadde rett og slett ikke råd til at alle skulle ha sko samtidig. Min farfar Konrad opplevde det i sin barndom. Det er ikke så veldig lenge siden.

Farfar ble født i 1913. Han vokste opp på en liten øy ved utløpet av Sognefjorden. Mitt etternavn stammer fra den øya. Øya heter Kversøy. Farfar Konrad måtte flytte hjemmefra det året han fylte 14. Han var heldig og ble lærling ved Alf Hals møbelfabrikk. Fabrikken lå på Haukeland i det som før het Arna kommune og som nå er en del av Bergen kommune. Mor til farfar, Elen, hadde mistet både ektemann og sønner på havet. Hun ønsket derfor at flest mulig av de gjenlevende skulle arbeide på tørt land. Farfar Konrad gjorde som moren ønsket seg. Han startet etter hvert sin egen møbelfabrikk og hadde tidvis flere mann i arbeid. På 1950-tallet møtte han igjen harde tider. Inntoget av masseproduserte møbler laget i respatex og stålrør, tvang han til å skifte yrke. Han gikk fra en karriere som møbelsnekker til å bli bruktbilselger. Han levde resten av sitt liv av å selge brukte biler. Han var stolt over at han alltid klarte seg selv.

Ferie og fritid var fremmede begreper i oppveksten til min farfar. Du hvilte når du sov og holdt på med noe når du var våken. Å drive dank var ikke innafor. For den som er fattig nok, så er selv den minste mulighet for verdiskapning viktig å ta på alvor. Farfar fortalte at til og med en rusletur ned til fjæra hang sammen med en forpliktelse. Dersom han ikke hadde annet å bære på, så kunne han i det minste ta med seg et favn med tang på vei tilbake til huset. Bare du er langsiktig nok, så kan en møysommelig plassering av tang i alle bergsprekker på en karrig øy være av verdi. På ett eller annet tidspunkt, så vokste det kanskje så mye ekstra gress at familien kunne tillate seg å ha en sau til på beite. For den som drømmer om å spise kjøtt til middag, så er det verd strevet.

Farfar elsket salt fårekjøtt. For farfar var det et tegn på velstand å kunne spise betasuppe og raspeballer på en helt vanlig hverdag. På øya han kom fra levde de av poteter og selvfisket fisk. De spiste bare kjøtt ved spesielle anledninger. Farfar var også glad i fisk. Du kunne se at han hadde mengdetrening i fiskespising. Farfar spiste fisk sånn som det forventes av en øyboer fra Kversøy. Han puttet fisken med bein og alt rett inn i munnen på den ene siden. Beina kom så på mystisk vis ut i den andre munnviken. Voksne som ikke har vokst opp på en øy ved utløpet av Sognefjorden rynker kanskje på nesen av sånt. Unger som ser det for første gang syns det er magisk.

I Norge er det lange tradisjoner for å overleve på steder der ingen skulle tru at nokon kunne bu. Det har bodd folk på de utroligste plasser. For mange var det så vidt nok til å overleve. Fantes det en skråning eller en øy der det var noen grastuster, et par trær og kanskje litt hav, så var det håp for et levelig liv. Noen overlevde på steder der livsgrunnlaget var ubegripelig umulig. Noen overlevde bare på trass. Overlevelse, på enkelte steder, krevde noen ganger enorme mengder pågangsmot og kreativitet. Jeg har hørt om familier i de bratteste og villeste fjordene på Vestlandet, som bodde på så karrige og tungdrevne plasser, at foreldrene håpte at barna slapp å overta slitet. Det fantes folk som levde så hardt at de bare bukket under. Mange gav opp og fikk kranglet og skranglet seg med en båt til Amerika. Mange fikk det ikke bedre der. For farfar, og mange andre i hans samtid, så var det å ha klær på kroppen, litt mat i magen og en eller annen form for sko på beina, klare tegn på spiren til et godt liv. Har du klær på kroppen? Har du mat i magen? Har du sko på beina?

Jeg skal ikke bruke resten av dette innlegget på å brodere videre på all elendigheten i fortiden. Jeg skal heller bruke anledningen til å reflektere over mulighetene her og nå og fremover. Husk at selv med alle de grå prøvelsene som antagelig er på vei, så vil de fleste av oss, i uoverskuelig fremtid, befinne oss godt over et eksistensminimum. Kanskje kan nettopp måtehold kan få en renessanse. Måtehold, dersom vi ikke lider for mye, kan hjelpe oss i å oppdage verdien i det nære og det tilgjengelige. En ting er sikkert, vi har en jordklode som sårt trenger at alle begrenser forbruket.

Det er på tide å lære seg å sette restene i kjøleskapet og betrakte dem som en ressurs. Det er på tide å oppdage all den gode maten det er mulig å lage av de rimeligste råvarene i butikken. For den som er villig til å prøve, så er det mye god, billig og næringsrik mat å få tak i. Du lever lenge på kneippbrød, egg, pasta, poteter, gulrot, løk, kikerter, linser og bønner. Selv et kjøttmåltid er mulig på et knapt budsjett. En svineknoke på tilbud, noen rimelige grønnsaker og et halvt kilo erter metter mange mager. Det er på tide å tenke at klærne vi går med kan vare lenge bare vi lærer oss å bruke nål og tråd. Kona mi Eva og jeg er stolte av at vi jevnlig lapper og ordner klær vi er glade i. Det er en egen glede i å slite noe helt ut. Selv kjenner jeg oppriktig lykke av å gå med sko til de ikke er praktisk brukbare lenger. Ikke alle har opplevd det. Er det litt ukjent terreng for deg? Det er en særegen form for nytelse.

Nytelser kommer sjelden av seg selv. Vi må ofte legge ned litt innsats for å oppleve det. Det betyr kanskje at vi må trene litt på å sette pris på ting vi tidligere har oversett. Jeg kjenner mange i min egen hjemby Drammen som aldri har hatt tid til å være på ferie der. De har ikke oppdaget at nærmiljøet de bor i også kan være et potensielt ferieparadis. Av forskjellige årsaker, så har vår familie fått masse trening på akkurat det. Pandemien har bidratt til at vi ikke er alene. Senest i sommer oppdaget vi en vakker strand bare en 15 minutters sykkeltur fra der vi bor. Der ingen skulle tro at det fantes noe annet enn lokale industribedrifter, så oppdaget vi en skjult og deilig sandstrand med rent vann og flott utsikt. Den var hyllet inn i en kappe av struttende og vakker olivengrønn kurvpil. Sykkelturen dit var nesten like flott som selve stranden. Du får selv finne ut av hvilken strand det er snakk om. Jeg vil ikke ta fra deg muligheten for egne oppdagelser.

Selv om jeg har stort forbedringspotensial, så har jeg lenge vært opptatt av måtehold. Jeg har skrevet om temaet tidligere i denne spalten. Jeg har for eksempel skrevet om den nesten glemte blyantforlengeren. Den ble laget for å kunne bruke en blyant videre selv når den var blitt for kort til å holde i hånden. Har du noen gang forsøkt det? Min kjære morfar Walter eide en blyantforlenger. Han var stolt av at han brukte blyanter helt opp. Han var også var glad i å spise skiver med kald potet som pålegg. Han kalte det skomakerost. Du får mye potetpålegg for prisen av et kilo ost.

Resten av innlegget handler om en tid da papir var en luksusvare og det å sende et brev var så dyrt at det var noe du bare gjorde dersom du måtte. Du skal få bli kjent med noen enkle og kreative løsninger for den som ikke hadde annet valg enn å sende et kostbart brev. Måten brevskriverne valgte å løse problemet var en ganske vanlig form for måtehold en gang i tiden. Det var en tid da det var en selvfølge å ikke sløse med papir og porto. Det handlet ikke om noe slags måteholdsmoralisme, men det handlet enkelt og greit om at folk ikke hadde råd til å noe annet.

30. juli 1841 ble det sendt et brev fra Philadelphia. Det ble sendt med dampbåten fra Boston. Brevet var på vei til William Goodall. William bodde i Heath nær Halifax i Yorkshire England. Avsenderen markerte brevet med “Single”. Det betydde at brevet bestod av ett ark. Det handlet om pris for forsendelsen. Brevet ble sendt fra “Quaker Cyrus Hillborn of Philadelphia”.

Jeg antar at “Quaker” betyr at han var kveker. I så fall kan det hende at måteholdet dette brevet viser også samstemte med hans kulturelle identitet. Cyrus sendte dessuten brevet fra kvekernes viktigste by i USA. Philadelphia ble grunnlagt av kvekerne. Selv kaller kvekerne seg gjerne for Vennenes Samfunn. På verdensbasis er dette i dag en religiøs minoritet med ca. 400 000 medlemmer. Kenya er for tiden landet som har flest kvekere. Kenya har omkring 120 000 medlemmer, USA har 80 000, Burundi 48 000 og Bolivia 28 000. I 2020 var det ca. 140 kvekere i Norge.

Cyrus sendte brevet fordi han var i en pengeknipe. Han ville gjerne be om utsettelse på å betale tilbake det han skyldte. Han skrev at han var i stand til å betale noe av gjelden, men ikke alt. Brevet var langt og omstendelig. Han prøvde også å ta vare på ryktet sitt. De siste årene hadde vært vanskelige og forretningene hans hadde ikke gått etter planen. Han brukte plass i brevet på å forklare det inngående. Om Cyrus var helt blakk eller om han bare var sparsommelig vet jeg ikke sikkert, men måten han sendte brevet på tyder i hvert fall på at det økonomiske spilte en rolle.

Cyrus hadde mye å fortelle. Han utnyttet det ene enkle arket maksimalt. Han benyttet seg av en kjent metode i sin samtid for å få mest mulig tekst inn på en side. Han skrev brevet i to retninger på samme arket. Den ene veien skrev han med svart blekk og den andre med rødt. Cross-writing (kryss-skriving) handlet den gangen både om dyr porto og dyrt papir. Papir var en luksusvare som måtte brukes med omtanke. Ved å skrive på kryss og tvers kunne han få inn dobbelt så mange ord på samme ark. Med litt trening er det overraskende lett å lese. Hjernen trenger bare litt tid til å tilpasse seg det den ser. Cyrus hjelper også leseren ved å skrive i to farger. Ofte ble slike brev skrevet på kryss og tvers i bare en farge. Med en godt leselig håndskrift var denne måten å skrive brev på både økonomisk fornuftig og rimelig leservennlig. Bildene i dette innlegget viser eksempler på tre forskjellige kryss-skrevne brev. Først et fra 1831, så et fra 1829 og til slutt brevet fra Cyrus som ble skrevet i 1841.

Før frimerket ble oppfunnet, ble alle brev pålagt en avgift etter et komplisert system bestående av antall ark du sendte i tillegg til den presise avstanden brevet ble sendt. Mange britiske veier har fortsatt avstandsmerker som stammer fra en tid da de hadde betydning for postgang og porto. I ekstreme tilfeller, dersom brevet ditt skulle til et vanskelig tilgjengelig sted, så måtte du kanskje betale en person for å frakte brevet ditt personlig. Hva så når postgangen var en reise på to måneder? Det sier seg selv at det kunne bli kostbart. Du kan lese mer om det her.

De stive prisene på å få sendt en beskjed fra et sted til et annet, bidro også til kreative løsninger. I perioder var det noen ganger sånn at det var mottaker som betalte for å ta imot brevet. Smarte fattige familier skrev derfor beskjedene sine i kode utenpå brevene. Mottageren fikk som oftest se brevet før han måtte bestemme seg om han ville ta imot det. Regelen var at mottageren ikke fikk åpne brevet før avgiften var betalt. Ved å skrive beskjeder i kode utenpå brevet kunne familier, som egentlig ikke hadde råd til å kommunisere med hverandre gjennom brev, likevel få sendt kritiske beskjeder helt gratis.

Etter hvert som postvesenet ble utviklet nasjonalt og internasjonalt ble det stadig enklere å kommunisere over lange avstander. Frimerket bidro også til å forenkle dette innfløkte systemet. Denne enkle oppfinnelsen fikk dramatisk positive konsekvenser for antallet brev som ble sendt årlig. Det ble avsender som betalte og det ble mye billigere å sende brev. I det nye systemet var skillet i pris i hovedsak mellom post som skulle leveres innenlands eller utenlands. Vekt var selvsagt også en faktor. Du kan lese mer om det i dette innlegget.

Jeg vet faktisk ikke hvordan det gikk med Cyrus Hillborn. Jeg vet heller ikke om brevet han sendte 30. juli 1841 bidro til å ivareta økonomien og ryktet hans. Det jeg vet er at brevet ble tatt vare på. Jeg sitter med det her og nå. Han var helt sikkert ikke klar over at selve utformingen på brevet var interessant for fremtidige lesere. Brevet var skrevet til en bestemt person i en bestemt anledning. Han hadde nok ingen tanker om et videre liv for brevet.

Jeg syns det er spennende å tenke på at handlinger vi gjør kan få helt andre konsekvenser enn de vi hadde tenkt. Måten Cyrus valgte å skrive brevet sitt på ble altså en av grunnene til at han huskes 181 år senere. Han var opptatt av å bevare ryktet sitt. Det økonomiske utfordringene som omtales i brevet er ikke så viktige lenger. Det jeg tar med meg videre er hvordan brevet han skrev i 1841 både sier noe om samtiden og om han selv. Brevet er et glimrende eksempel på at måtehold også kan være vakkert. Det tror jeg Cyrus hadde likt. Brevet han skrev er nesten demonstrativt pedagogisk i sin form. Han gjør seg flid med brevet. Han skriver med svart blekk den ene veien og rødt blekk den andre. Han skriver pent og leselig. Når jeg nå tenker på Cyrus nesten to hundre år senere er det det jeg husker. Brevet han etterlot seg kan lære oss noe om både skjønnhet, flid og måtehold. Det er ferdigheter vi kan ha glede og nytte av i en tid når vi antagelig må forbedrede oss på å leve med en tøffere økonomisk hverdag.

Alle bilder er fotografert av Kjartan Skogly Kversøy.

Informasjonen til dette innlegget er i hovedsak hentet fra selve brevet som ble skrevet av Cyrus Hillborn i 1841.