Denne uka skal vi se på norsk fyllepennhistorie. Vi skal finne ut mer om tre norske fyllepennprodusenter som var aktive på 1950-tallet. Vi skal se på norskproduserte blekk, vi skal stifte nærmere bekjentskap med en av eidsvollsmennene, og vi skal se på hvilken status fyllepenner har i Norge i dag, og hva som rører seg i det norske pennemiljøet. Det blir en spennende uke, og vi starter så smått i dag med den spede begynnelsen.

Det er vanskelig å finne informasjon om norske fyllepenner før krigen. Man kan finne noen få annonser for en “Pan norsk fyllepenn” fra 30-tallet, som ble distribuert av kunstforlaget Eberh. B. Oppi, men det er uvisst om denne pennen faktisk ble laget i Norge, eller om det ble kjøpt inn deler fra Tyskland som bare ble montert her til lands. Oppi etablerte Den norske fyllepennfabrikk først i 1938, men som vi skal se i innlegget om denne fabrikken senere i uka er det få ting som tyder på at de kom ordentlig i gang med produksjonen før rundt 1950.

Det ble importert en del fyllepenner på 30-tallet, primært tyske og amerikanske penner, som Montblanc, Pelikan, Rubin, Osmia, Parker og Sheaffer. Vi kan nok trygt si at de aller fleste pennene som ble solgt i Norge før andre verdenskrig var produsert i utlandet. Så kom krigen, og det ble rasjonering som varte i en del år også etter krigen, mens industrien rundt omkring i Europa bygget seg opp igjen. Importering av fyllepenner ble mye vanskeligere, i tillegg til at myndigheten ønsket å støtte norske bedrifter og arbeidsplasser så mye som mulig.

Man kan finne noen referanser til at den amerikanske entreprenøren, mangemillionæren og globetrotteren Milton Reynolds planla å anlegge en stor pennefabrikk i Norge i 1948. Det er vanskeligere å finne informasjon om hvordan det gikk med denne fabrikken, og om det var fyllepenner eller kulepenner de laget. Reynolds var nemlig en av de første i verden som masseproduserte kulepenner, og han hadde fabrikker i flere land (også i Sverige). Reynolds lager for øvrig fortsatt penner, men holder nå til i India.

Det vi vet er at det ble produsert mye kulepenner i Norge på slutten av 40-tallet. Det kan godt tenkes at Reynolds-fabrikken hadde noe av æren for dette, men det førte til at Stortinget ikke bevilget kvoter til import av fyllepenner i noen år, ettersom de heller ønsket at folk kjøpte norskproduserte kulepenner. Dette førte til fyllepennmangel i Norge på slutten av 40-tallet, og utstrakt smugling av billige og dårlige tyske fyllepenner som nærmest ble solgt fra jakkeslaget på gata i de store byene.

Som en følge av dette ble det etter hvert satt i gang flere initiativ rundt omkring i landet til norsk produksjon av fyllepenner. OMON i Bergen er et eksempel på dette. Omtrent samtidig startet Dorn fyllepennfabrikk opp i Ski, og Den norske fyllepennfabrikk i Oslo. Mye tyder på at disse tre kom i gang med produksjonen omtrent samtidig, og det ble i forskjellige sammenhenger hevdet om alle tre at de var den første, og eneste norske produsenten av fyllepenner.

Mens fyllepenner nådde et slags høydepunkt på 30-tallet i resten av verden, kan man fint si at den norske gullalderen for fyllepenner kom først på 50-tallet. Dette skal vi se nærmere på i løpet av uka som kommer. Vi legger ut nye innlegg hver dag denne uka, og temaene for innleggene blir som følger:

Mandag: Den spede begynnelsen
Tirsdag: OMON
Onsdag: Dorn/College fyllepennfabrikk
Torsdag: Den norske fyllepennfabrikk
Fredag: Norske blekk
Lørdag: Eidsvollsmannen Christopher Borgersen Hoen
Søndag: Fyllepenner i Norge i dag