Søndagssplitten – Gull fra arkivet 4: «For tyveri av en fyllepenn»

Søndagssplitten – Gull fra arkivet 4: «For tyveri av en fyllepenn»

Kommentarer 0 kommentarer

Det er dags for en ny episode i Gull fra arkivet-serien. Jeg liker å skrive disse innleggene. Teksten under hvert bilde krever litt research, men det er veldig variert, fascinerende og gøy å jobbe med. Jeg håper det oppleves sånn å lese det også. Avisutklippene i dag strekker seg over en 60-årsperiode fra 1910 til 1970.

Securitas er jo et passende navn på en sikkerhetspenn, som dette er. Det betyr at man kan lukke blekktilførselen til splitten, slik at det ikke er noen fare for lekasjer når man har pennen i lomma, f. eks. Tidlig på 1900-tallet var ikke fyllepennteknologien helt finslipt enda, og lekasjer var ganske vanlig. Sikkerhetspenner ble derfor veldig populære da de begynte å komme på markedet rundt århundreskiftet. Fra omtrent 1910 begynte det også å komme sikkerhetspenner hvor man kunne skru hele splitten og lederen inn i grepseksjonen, og lukke den, og det er denne løsningen som først og fremst er kjent som «sikkerhetspenn» i dag. Denne annonsen er fra 1910, og jeg er usikker på om Securitas-pennen hadde denne funksjonen, eller om man kun stengte for blekktilførselen til splitten uten å faktisk trekke den inn.
Denne notisen sto på trykk i Arbeider-avisa 26. juni 1925. Det var sannelig strenge straffer for å stjele en fyllepenn den gangen! Spesielt med tanke på at den dømte var en ung førstegangsforbryter. Men nå vet vi selvfølgelig ikke om det kan ha vært skjerpende omstendigheter rundt tyveriet.
Hrmf… Dressen min har ikke egen lomme til penner… Hvis jeg noen gang kjøper meg en skreddersydd dress vil det være et must. Fyllepennspecialisten i Grensen 19 var – i følge seg selv – de første i Norge som spesialiserte seg på salg, service og reparasjon av fyllepenner. Annonse fra 1930.
Jeg har ikke klart å finne så mye informasjon om Fyllepennspecialisten, annet enn noen få annonser (som denne fra 1930), og mye tyder på at de kun holdt på en kort periode. De var en del av forretningen Arntzens magasin, som primært solgte møbler. Jeg har funnet en referanse til at Norske papirhandleres landsforbund i 1930 anmeldte et firma som het «Fyllepennspesialisten» for ulovlig salg, og fikk stoppet dem. Det var en trend i tiden at butikker innenfor helt andre bransjer også solgte fyllepenner, og forbundet reagerte på at det gjerne var penner av dårlig kvalitet og useriøse aktører som ikke hadde noe særlig ekspertise på penner som tok markedsandeler fra mer seriøse forretninger. Jeg får ikke dette helt til å stemme med inntrykket jeg har av Fyllepennspecialisten, men det kan selvfølgelig godt hende at de skrøt på seg kompetanse de egentlig ikke hadde i annonsene sine.
Montblanc lanserte de første Meisterstück-pennene tidlig på 20-tallet, og de var da sikkerhetspenner. Denne annonsen sto på trykk i 1930, da Montblanc lanserte disse støtfyllerne – en forbedring av trykknappfyllerne som var veldig vanlige på den tiden. 1930-modellene var de første Montblanc-pennene som kom med fastmontert klips (tidligere kunne man kjøpe klips som ekstrautstyr, som man selv festet på hetta). Dette var også de første Montblanc-pennene som hadde tallet «4810» gravert på splitten. Fjellet Montblanc har vært symbolet for dette tyske pennemerket nesten siden starten, og fjelltoppen ligger 4810 meter over havet. Dette var med andre ord en pennemodell som på mange måter fortsatt setter standarden for hva en moderne Montblanc Meisterstück skal være den dag i dag.
Denne annonsen, som sto i flere norske aviser på senhøsten 1938, og en utgått auksjonsannonse på Worthpoint.com, er de eneste referansene jeg har klart å finne til disse pennene. De ble trolig laget i Tyskland, og hadde altså en spiss av glass i stedet for den typiske pennesplitten i metall. Som annonsen antyder var nok dette en god penn å bruke på gjennomslagspapir, hvor vanlige fyllepenner ikke fungerte så godt. I vår tid har glasspenner fått en liten renessanse, men de mest vanlige utgavene er dyppepenner. De er populære blant mange fyllepennentusiaster, ettersom de er lette å bruke, og praktiske når man for eksempel skal teste nye blekk.
Annonse fra 1954. Barnengen var opprinnelig en svensk fabrikk (under navnet «Barnängen»), men i 1919 opprettet de en fabrikk i Norge også, på Lysaker utenfor Oslo. De var nok den største blekkprodusenten her til lands, men de laget også andre kjemiske produkter, som såpe, hudkrem, barberskum, tannkrem m.m. Den norske Barnengen-fabrikken holdt produksjonen i gang helt til slutten av 80-tallet, mens det svenske moderselskapet fortsatt holder koken, skjønt nå er det kun hudpleieprodukter det går i.
Annonse fra 1954. Staedtler trenger vel neppe noen introduksjon. Fabrikken ble grunnlagt av Johan Sebastian Staedtler i Nürnberg i 1835, men mye tyder på at Staedtler-familien hadde laget blyanter i hvert fall tilbake på 1600-tallet. I 1900 lanserte de en serie blyanter under Mars-navnet, inspirert av den romerske krigsguden. Selskapets logo er også den dag i dag inspirert av den gamle romerske guden, selv om utformingen har endret seg, og blitt mer stilisert, opp gjennom årene. Staedtler er den største blyantfabrikken i Europa, med over 2000 ansatte.
Annonse fra 1956. Det er ikke lett å finne informasjon om Hoover-pennene, men de var forholdsvis populære her til lands, i hvert fall en tjueårsperiode fra førtitallet og utover. Hoover var et merkenavn under den danske pennefabrikken Miller Pen Co. Hoover-pennene ble riktignok ikke produsert på den danske fabrikken. De ble angivelig laget eksklusivt for Miller-selskapet av to fabrikker i Tyskland (Mertz und Krell og Osmia), og deretter importert til Danmark.
Denne annonsen er fra 1957. Sheaffers snorkel-mekanisme kom på markedet i 1952, og ble en aldri så liten sensasjon. Den var et forsøk på å konkurrere mot kulepennene som flommet ut på markedet, og Sheaffer satte i gang med noen voldsomme reklamekampanjer. Fyllemekanismen var den klart mest komplekse på markedet, og med flest deler. Det gjorde den komplisert å reparere, men samtidig var det svært sjelden problemer med den, og den var enkel i bruk. En av de store fordelene med den var at man slapp å dyppe splitten ned i blekket når man skulle fylle pennen, og det ble dermed mindre søl. Ikke minst var det også lett å fylle pennen selv fra flasker som var nesten helt tomme. Sheaffer brukte denne fyllemekanismen i ganske mange forskjellige pennemodeller utover 50-tallet. Teknologisk sett kan man nok anse disse pennene som kulminasjonen av fyllepennutviklingen. På 60-tallet fant man ut at fyllepenner med patroner var mer praktisk i konkurranse mot kulepennene, og dermed sluttet man å investere tid og ressurser i å utvikle nye fyllesystemer.
Pan-reklame fra 1964. Jeg har skrevet mye om Pan-penner på denne bloggen tidligere. De kom fra Den Norske Fyllepennfabrikk, som igjen var en del av Eberh. B. Oppi Kunstforlag. Mens andre norske pennefabrikker gikk under i løpet av 50-tallet, klarte Pan å karre til seg nok av markedsandelen for skolepenner til at driften gikk rundt helt til tidlig på 90-tallet. Dermed har vi faktisk flere generasjoner her i landet som – selv om de ikke har noe forhold til fyllepenner i dag – fortsatt husker at de hadde en Pan-penn da de gikk på skolen.
Denne annonsen er fra 1970. Pelikano-skolepennene var nok de største konkurrentene til Pan. De ble lansert i 1960, og ble utviklet i samarbeid med lærere i grunnskolen. Pelikano var på mange måter skolepennen alle andre kopierte. Også skolepennene fra Pan var til forveksling like Pelikanoene, men hadde nok ikke fullt så høy kvalitet. Derimot kunne Pan skryte av at de var norske (selv om pennene for det meste ble laget i Tyskland). Pan-pennene lå også et stykke under Pelikan i pris.

Les også:

Gull fra arkivet 1: «I pakt med teknikkens utvikling»
Gull fra arkivet 2: «Gaven fra «henne»»
Gull fra arkivet 3: «Til konfirmationen!»

Print Friendly, PDF & Email

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.