Jeg skrev i Søndagssplitten 30. januar at jeg ville publisere en serie med blogginnlegg i løpet av våren som fokuserte på italienske pennemerker. Det har jeg tenkt å starte i dag, og hva er vel da bedre enn å starte med det eldste og lengstlevende merket av dem alle?

I 1912 startet Edwige Hoffmann og Heinrich Helm opp pennefabrikken som senere skulle bli kjent som Montegrappa i Bassano del Grappa, nord i Italia. De ga fabrikken det beskrivende (skjønt kanskje ikke så veldig kreative) navnet “Manifattura pennini d’oro e penna stilographiche”, eller “produsent av gullsplitter og fyllepenner” på norsk. Selv om fyllepenner var en del av navnet til bedriften, var det primært splitter de laget de første årene.

Det er litt uklart når selve fyllepennproduksjonen kom i gang. Montegrappa liker å skryte av at de er Italias eldste fyllepennfabrikk. Det er likevel uklart om de faktisk var tidligere ute enn OMAS og Aurora med fyllepennene, ettersom de alle tre trolig begynte med fyllepenner omtrent samtidig, på midten av 20-tallet.

I 1922 kjøpte de Ca’Erizzo-eiendommen, og etablerte fyllepennfabrikken sin der. Montegrappa holder fortsatt til i den samme bygningen, som altså feirer hundre år i år. Tre år senere ble firmaet kjøpt opp av Alessandro Marzotto og Domenico Manea, og byttet navn til “Industria Pennini Oro e Penne Stilografiche Elmo”, forkortet I.P.O.P.S.E. Mange mener at det var i forbindelse med denne re-brandingen at de for alvor startet med fyllepennproduksjon.

Fyllepennproduksjonen kommer i gang

De første pennene fra fabrikken kom på markedet under navnet “Elmo”. Opprinnelsen til både navnet og designet er litt uklart. Det var nemlig også en pennefabrikk i Tyskland som produserte Elmo-penner, og de var veldig like disse italienske pennene i både utseende, logodesign etc. Man skal kanskje ikke se helt bort fra at det var et samarbeid her i starten av produksjonen hos den italienske fabrikken.

Reklamen over er for den tyske varianten, og er fra 1922, mens Montegrappa registrerte varemerket på sin Elmo-penn (som så helt lik ut) først i 1925. Det kan kanskje tenkes at Montegrappa kjøpte opp det tyske firmaet, men her er kildene svært uklare. Det som er sikkert er at Montegrappa også etter hvert laget penner for mange andre merker, og eierskapsforholdene mellom de ulike merkene og produsentene fremstår rimelig tåkete og forvirrende nå, hundre år senere.

Utover andre halvdel av 20-tallet jobbet fabrikken mer og mer med sin egen merkevare, og i 1928 tok de i bruk Monte Grappa-navnet for første gang.

Fram til da hadde pennene deres for det meste vært laget av hardgummi, og de fleste av dem var pipettefyllere eller såkalte sikkerhetspenner. Men da de nærmet seg 1930 begynte de som en av de første i verden å ta i bruk fargerike celluloid-materialer til penneproduksjon. De tok også i bruk andre fyllesystemer. I første omgang trykknappfylling, og etter hvert stempelfylling.

Som så mange andre penneprodusenter hadde Montegrappa en svært begrenset produksjon under andre verdenskrig, men den tok seg raskt opp igjen så snart krigen var over, og de relanserte mange av pennemodellene sine, skjønt jevnt over med et mer moderne design. På 30-tallet var de fleste pennene deres flate i endene, mens pennene som kom etter krigen hadde spisse ender.

I 1946 opplevde de en dramatisk brann i bygningen hvor de lagret celluloidstavene sine, og det meste av både bygningen og materialene de hadde lagret i den gikk tapt. Dette førte til at de gikk mer og mer bort fra å bruke celluloid i årene som fulgte, og satset mer på støpeplast, gjerne med flere deler i metall utenpå.

I 1947 skiftet de navn igjen til “Elmo – Montegrappa”, som de fortsatt heter, og gjorde de neste årene noen forsøk på å fornye seg, med varierende hell. Historikken over de neste 30 årene er uklar, men som så mange andre fyllepennprodusenter mistet Montegrappa mye av markedsandelen etter hvert som kulepennene ble mer og mer populære. Perioden fra 1950-1980 kan gjerne ses på som “de mørke tiårene” i fyllepennindustrien, og det skjedde ikke så veldig mye jevnt over.

1982: En ny start

Likevel, Montegrappa klarte på ett eller annet vis å holde hjulene i gang, og i 1982 begynte lykken å snu igjen. Dette året ble fabrikken kjøpt opp av Lalex, med Gianfranco Aquila i spissen. Han ville fornye Montegrappa, og introdusere pennene deres for det internasjonale markedet.

Man ser at det skjer et skifte i fyllepennbransjen fra åttitallet og utover. Folk fant igjen gamle penner i skap og skuffer, og begynte å lære seg å restaurere dem. Fyllepenner ble et samleobjekt for mange, og de fabrikkene som hadde overlevd de siste tre tiårene, kastet seg over disse nye generasjonene av penneentusiaster og begynte å lansere nye pennemodeller, spesialutgaver og andre penneutgivelser som var spesifikt beregnet på samlere. Gianfranco Aquila klarte å identifisere denne trenden relativt tidlig, og han så at Montegrappa hadde et godt utgangspunkt for å kunne utnytte situasjonen.

De begynte derfor å utvikle nye pennemodeller, og rette seg mer inn mot luksuspenn-markedet.

Spesialutgaver

I 1992 kom det som var den første spesialutgaven fra Montegrappa, nemlig pennen som markerte 80-årsjubileet deres. Den kom ut i 1912 eksemplarer. Pennen var en åttekantet penn i sølv, med sirlige graveringer på alle sider.

Siden den gang har Montegrappa jevnlig sprengt grensene for hva en penn kan være, og de siste tretti årene har det kommet utallige penner fra dem med de villeste designene man kan tenke seg. De har ofte blitt beskyldt for å være skamløst overdrevne i designene sine, i bruk av ulike teknikker og materialer, og noen av de mest overdådige pennene deres er så proppfulle av detaljer og så lite subtile at det blir litt som å skyte spurver med kanon. Men det er på en måte noe av Montegrappas skjarm også. Det virker ikke alltid som at de vet helt hvor grensa mellom classy og tacky går. De har et voldsomt engasjement for det de holder på med, og av og til bruser det over. Det er som et barn som skal fortelle hva de har opplevd på skolen, og så utvikler det seg til en episk historie om hvordan de red på en drage og sprutet flammer over skolegården.

Apropos drager: en annen spesialutgave fra Montegrappa som må kunne regnes som ganske legendarisk er The Dragon fra 1995. En celluloidpenn med en sirlig modellert metalldrage som snodde seg på kryss og tvers nedover hele pennekroppen. Dette var pennen som den russiske presidenten Boris Jeltsin kjøpte, og som han ga i gave til Vladimir Putin da han tok over som president. Jeltsin ønsket at pennen skulle gå i arv fra president til president, men irriterte seg angivelig grønn over at Putin aldri brukte den. Sylvester Stallone hadde også en dragepenn som han brukte til å skrive under viktige kontrakter. Han klarte å miste sin penn mange år etter at den forsvant fra markedet, og da han kontaktet Montegrappa for å høre om det var mulig å få tak i noe tilsvarende, førte dette til et samarbeid mellom skuespilleren og pennemerket som munnet ut i Chaos-pennen som ble lansert i 2011. Sylvester Stallone gikk for øvrig også inn som aksjeeier i Montegrappa.

Det samme gjorde også den tidligere Formel 1-føreren Jean Alesi, som også sitter i Montegrappas styre. Det er kanskje litt av grunnen til at merket har kommet med et forholdsvis stort antall penner inspirert av nettopp Formel 1, deriblant den nye F1 Speed-pennen de nylig har lansert.

De siste årene har Montegrappa også kommet med mange penner inspirert av filmer og TV-serier. Både Game of Thrones, Ringenes herre og Harry Potter har vært representert i flere ulike penner.

Og skal vi først nevne ekstravagante spesialutgaver, kommer vi ikke utenom Samurai-pennen fra 2018, og den tilsvarende Viking-pennen fra 2019, som begge så mer ut som veldig dyre actionfigurer enn penner.

Elmo og Extra 1930

Når man ser på Montegrappa som helhet er det lett å la seg blinde av disse vanvittige spesialutgavene, men de har noen standardutgaver også som er veldig fine, og samtidig mer nedpå designmessig. Fortuna var i en del år den naturlige starterpennen fra Montegrappa, men de siste få årene har de nærmest forsvunnet fra markedet. Noe av grunnen til dette kan nok ha vært at Montegrappa lanserte en ny serie som har tatt over denne målgruppen. Denne serien har samme navn som de første pennene Montegrappa produserte tidlig på 1900-tallet: Elmo. Den kommer med stålsplitt og patron/omformer, og har en klassisk fasong. Den har også kommet i flere spennende materialer og fargekombinasjoner. En Elmo-penn koster rundt 2000 norske kroner, så det er fortsatt ikke noen billig penn, selv om den er den rimeligste pennen i Montegrappas sortiment. Hvis man vil ha en god og solid italiensk penn, er dette likevel et godt sted å starte.

I litt høyere prisklasser finner man også Extra 1930, som er inspirert av Montegrappa sine Extra-penner fra 1930-tallet. Extra er et modellnavn som har gått igjen flere ganger gjennom Montegrappas historie, og er ansett som deres “Duofold“. Den har kommet i flere versjoner, men felles for de fleste av dem er at de er laget av celluloid, og med trim i sølv. Grepseksjonen på grunnutgavene er også laget i sølv, mens på spesialversjoner er også den ofte i celluloid. Extra 1930 danner ofte grunnlaget for de mer overdådige spesialutgavene til Montegrappa, hvor det kanskje er en Extra 1930 i bunnen, men med diverse dekor utenpå i metall eller andre materialer.

Configuration og Atelier

En annen ting Montegrappa tilbyr, og som jeg ikke vet om noen andre pennemerker som gjør, i hvert fall ikke i like stor grad, er mulighetene til å spesialtilpasse penner etter egne ønsker. Til dette har de utviklet Configuration og Atelier, som lar kjøperen i praksis designe sin egen penn.

I Configuration-verktøyet velger man en av tre grunnmodeller: Zero, Extra eller Extra Otto, og så kommer man til en webapplikasjon hvor man kan velge hvilke materialer og farger man ønsker på de forskjellige delene av pennen, hvilket metall man vil ha, hvilken fasong man ønsker på klipsen og så videre. Kombinasjonsmulighetene er nærmest uendelige.

I Atelier tar de det enda lenger. Dette er ikke en webapplikasjon, men man gjør noen valg ut fra hvilken type penn man ønsker, og så samarbeider man med designteamet hos Montegrappa for å konstruere drømmepennen. Vil du ha en penn med et håndmalt bilde av hunden din på hetta, eller et familiebilde risset i metall langs pennekroppen? Da har du kommet til riktig sted her.

Prisene blir fort ganske høye hvis man bestiller penner fra Configuration eller Atelier, men samtidig er det unektelig veldig kult at mulighetene er der.

Montegrappa er kjent for å gå steder andre pennemerker ikke tør, og de finner stadig nye måter å sprenge grensene på. De er uredde og utforskende. I mine øyne gjør det dem til et av de mest spennende pennemerkene der ute. Man kan le og riste på hodet av noen av de mer overmodige påfunnene deres, men det oser lidenskap og kjærlighet av alt de gjør. I en tid hvor design og produksjon tendererer mot det enkle og funksjonelle synes jeg man skal omfavne de som tør å gå en annen vei.

Les også:

• Søndagssplitten – Montegrappa Extra 1930 Shiny Lines/Dove
• Ukas penn – Montegrappa UEFA Champions League
• Ukas drømmepenn – Montegrappa Ammiraglio 1939
• Ukas drømmepenn – Montegrappa Winter is Here
• Ukas drømmepenn – Montegrappa Moon Landing
• Ukas drømmepenn – Montegrappa Samurai
• Søndagssplitten – Sylvester Stallones penn
• Søndagssplitten – Alle presidentens penner del 2: Kreml

Kilder:

• Montegrappa.com
• FountainPen.it
• La Repubblica – “Penne Montegrappa venduta e ricomprata ora anche Stallone e Alesi sono soci a Bassano”
• Stilografica.it
• The Chronicle of the Fountain Pen (Martins, Leite, Gagean – 2007)
• Fountain Pens (Twydle – 2009)