Stenografi – hvor mange i vår tid er det som har et forhold til dette ordet? Hvor mange vet hva stenografien ble brukt til, og er det i det hele tatt noen igjen som fortsatt bruker det? I dette innlegget skal vi se nærmere på stenografien, vi skal treffe de som bragte den til Norge, vi skal møte de som brukte den, og vi skal stifte nærmere bekjentskap med en bauta i norsk historie: en mann som jobbet i kulissene, og på mange måter endret arbeidsmetodene i det norske forretningsliv.

Jeg snakker om den kjente stortingsreferenten og stenografilæreren Olaf Albert Paulsen. Ikke mange i dag vet hvem han var, men i sin samtid var han godt kjent. For å forstå hvor viktig Paulsen var, må vi først forstå bakteppet for karrieren hans. Vi må lære litt om stenografi, og hvordan den kom til Norge.

Hva er stenografi?

Stenografi, som på engelsk kalles shorthand, omtales også av og til som hurtigskrift, og er en samlebetegnelse på ulike skriftsystemer som kan skrives mye raskere enn vanlig skrift. En dyktig stenograf skal kunne skrive 100+ ord i minuttet, og kan dermed med papir og blyant stort sett klare å skrive ordrette referater fra møter, taler, debatter og lignende.

Stenografien baserer seg vanligvis på fonetisk uttale, og ikke hvordan ordene normalt skrives. Man skriver altså ned lydene, ikke bokstavene. Man bruker også forkortelser av de mest vanlige ordene, bokstavsammensetningene og begrepene. For det meste skriver man heller ikke vokalene, men vokalene indikeres heller av måten man binder sammen konsonantene på. Alt dette gjør at det er vanskelig å bruke det samme stenografisystemet på flere språk. Det må tilpasses hvert enkelt språk, og til og med de skandinaviske landene har hver sine stenografi-varianter, selv om språkene i seg selv er ganske like.

Så, hvordan kom stenografien til Norge, og hvordan har den blitt brukt?

Hans Koefoed Paludan – Norges første stenograf

Stortinget besluttet i 1845 at det skulle settes av 1000 speciedaler til stipend for å utdanne norske stenografer. De som fikk stipend skulle lære seg stenografikunsten, og samtidig forplikte seg til å lære opp andre, samt bidra som referenter i Stortinget mot en passende godtgjørelse.

Den første som fikk et slik stipend var cand.jur. Hans Koefoed Paludan, som ved kongelig resolusjon 10. desember 1846 fikk tildelt 250 speciedaler for å reise til Stockholm og lære seg stenografi. En del av oppdraget besto i å utvikle et norsk stenografisystem, basert på det som ble brukt i Sverige. Slik ble Paludan Norges første stenograf, og en mann som satte de første standardene for hvordan hurtigskrivingen kunne brukes her til lands.

Stenografisystemet som Paludan innførte til Norge tok utgangspunkt i engelskmannen Samuel Taylor sitt system fra 1786, men Taylor sitt system tok noen omveier før det kom i hendene på Paludan. Det ble først oversatt til fransk rundt 1791, og tatt i bruk til referatføring i det franske parlamentet i 1814. I 1828 tok svenskene dette franske systemet og tilpasset det til det svenske språket, slik at de kunne bruke det i sin riksdag. Tjue år senere fikk Paludan sin opplæring i Sverige, og fornorsket deretter det svenske systemet slik at det kunne brukes i det norske Stortinget.

Så snart Paludan vendte hjem igjen fra Stockholm, begynte han å lære opp norske stenografer. Tanken var i utgangspunktet at man skulle bygge opp et referentkorps som skulle være robust nok, og faglig sterke nok, til å kunne ta nøyaktige referater fra stortingsdebattene. Det var imidlertid en viss skepsis til dette blant mange av stortingsrepresentantene, som fryktet at de ikke ville fremstå i det beste lys hvis referatene skulle gjengi ordrett hva de sa da de sto på talerstolen. Samtidig var det nedfelt i grunnloven at alle stortingsforhandlinger skulle være tilgjengelige skriftlig i etterkant. Mange mente at de korte oppsummeringene som på midten av 1800-tallet ble skrevet etter stortingsmøtene ikke tilstrekkelig oppfylte dette kravet i loven. Når man hadde kompetanse og teknologi til å faktisk skrive komplette referater, burde det være en selvfølge at det ble gjort, og at referatene ble mangfoldiggjort slik at alle som ønsket det kunne lese dem.

Forslaget ble likevel nedstemt av de folkevalgte i flere omganger de påfølgende årene, og Paludans referentgruppe endte opp med å ta på seg alle mulige andre oppdrag rundt omkring. Paludan tok blant annet med seg de tre beste elevene sine til Danmark, og bidro med sin kompetanse for å bygge opp en referentgruppe til det danske parlamentet. Paludan beskrev dette oppdraget selv i følgende fantastiske setning (ja, det er én setning):

Efterat det derpaa af den danske Regjering, til Opfyldelse af en fra Rigsforsamlingen til denne udgaaet Anmodning om at den vilde træffe Foranstaltning til at der ved den første ordinære Rigsdags Begyndelse kunde være et tilstrækkeligt Antal duelige Stenographer i Landet, var overdraget mig at afholde et Underviisningscursus i Stenographi i Kjøbenhavn, under hvilket de senere ved Folkethinget ansatte Stenographer af mig blev oplærte, fungerede jeg ogsaa, dog snarere som Revisor end egentlig som Hurtigskriver, ved den første ordinaire Rigsdags Folkething, indtil jeg af Finantsdepartementet blev hjemkaldt for at paabegynde et nyt Underviisningscursus her i Landet.

Sitatet er hentet fra innledningen i læreboken Paludan ga ut i 1852, med tittelen Norsk Hurtigskrift eller Stenographi. Dette var Norges første lærebok i stenografi. Og ja, hele boken er full av kronglete setninger som denne. Man skal ha tunga rett i munnen for å henge med hele veien gjennom til man endelig møter et punktum. Det sier mye om hvor langt vi har kommet med klarspråk gjennom de siste 170 årene. Det sier også noe om hvordan det norske språket ble brukt i byråkratkretser på midten av 1800-tallet, og hvilke ferdigheter stortingsstenografene måtte inneha, for setningsoppbygninger som denne var nok slett ikke uvanlig på Stortingets talerstol. De var naturligvis mer vant til denne typen språk da enn vi er i dag, men det må likevel ha vært en solid utfordring for referentene å henge med gjennom alle de innskutte bisetningene som ubønnhørlig måtte komme i løpet av et stortingsmøte.

Paludan fortsatte å lære opp norske stenografer, men det skulle gå hele elleve år fra han selv ble sendt til Stockholm for å lære seg stenografi, og til Stortinget faktisk vedtok at det skulle skrives fullstendige referater. I 1857 fikk forslaget endelig flertall, og man fikk samlet de som hadde gått i lære hos Paludan til Stortingets første referentkorps, med Paludan selv som formann. I tillegg til å stenografere stortingsmøtene og skrive referat, hadde også referentkorpset ansvar for tidsskriftet Stortingstidende, hvor alle referatene skulle publiseres.

Paludan var referentsjef på Stortinget i bare tre år, før han gikk videre til andre oppgaver. Utover på 1860-tallet var han blant annet høyesterettsadvokat, og kammerherre ved det norske hoff. Han døde i 1868, 51 år gammel.

Johan Henrik Cappelen og Gabelsbergers system

I 1868 ble Johan Henrik Cappelen referentsjef. Han hadde jobbet som referent på Stortinget siden 1859, og var en av Paludans tidligere elever. På midten av 1860-tallet begynte man å høre om stenografisystemet til tyskeren Franz Xaver Gabelsberger. Systemet ble utviklet i 1818, men det tok noen år før det begynte å få fotfeste rundt omkring. På 1860-tallet hadde det vokst seg til det mest populære stenografisystemet i Europa, og hadde blitt tilpasset mange forskjellige språk.

I 1865 ble Cappelen sendt til København, hvor dette nye systemet var i bruk, for å sette seg inn i det, og se om det kunne være aktuelt å ta det i bruk på Stortinget. Et par år senere, i 1867 konkluderte han med at Gabelsberger nok var et raskere og jevnt over bedre system enn Paludan sitt, og anbefalte at man deretter skulle benytte Gabelsberger i referentkorpset. De som allerede brukte Paludans system ble imidlertid ikke tvunget over til Gabelsberger, så det var først i 1894 at den siste Paludan-stenografen skrev sitt siste stortingsreferat.

I samarbeid med stortingsbibliotekar og -arkivar Albert Bjerck, utarbeidet Cappelen en norsk lærebok i Gabelsberger-stenografi, som kom ut i 1888.

Det var kanskje Hans Koefoed Paludan og Johan Henrik Cappelen som tok med seg stenografien til Norge, og det er de som er mest kjent i ettertid, men det var Olaf Albert Paulsen som skulle bringe den ut til folket.

Olaf Albert Paulsen

Olaf Albert Paulsen ble født i 1862 i Sarpsborg. I utgangspunktet planla han å bli lærer, og i 1881 begynte han å studere filologi, med fordypninger i oldnorsk, engelsk, tysk og fransk. Han vikarierte også en del som lærer i Sarpsborg mens han fortsatt var student. Han hadde begynt å lære seg stenografi i tenårene, og under studietiden begynte han for alvor å bruke Gabelsbergers stenografisystem. Han debutterte som stenograf på et par folkemøter i Sarpsborg i 1885, og tok eksamen fra Det offentlige kursus for utdannelse av stortingsstenografer i 1886. Etter det ble han umiddelbart engasjert som stortingsreferent i Morgenbladet og Aftenposten, som var de to største avisene i Oslo på den tiden. Året etter, i 1887, ble han ansatt i stortingets referentkorps. Han tok en pause fra filologistudiene, og kom aldri tilbake til dem igjen.

I tillegg til å jobbe på Stortinget, ble Paulsen raskt en populær stenograf å leie inn i andre anledninger, og han stenograferte både folkemøter, stevner, rettsmøter, doktordisputaser, konferanser, prekener m.m. rundt omkring i hele Norge. Han var i flere anledninger stenograf for Fridtjof Nansen, både i forbindelse med foredrag og under utarbeidelsen av Nansens bok «Fram over Polhavet». Paulsen var også tilstede som referent da Kong Oscar II inviterte Fram-mennene til feiring på slottet i desember 1896. Og da Bjørnstjerne Bjørnsons 70-årsdag skulle feires stort 8. desember 1902 var det Paulsen som fikk oppdraget med å stenografere talene.

Han var medlem i Norske Gabelsberger Stenografforening fra de startet opp i 1888, og satt i styret i samme forening fra 1899. Fra han ble ansatt på Stortinget og gjennom de neste femti årene deltok han på en lang rekke stenografikonferanser og -kongresser i hele Europa, og holdt også foredrag på mange av dem. Fra 1924 var han norsk representant for Comité de Jonction des Congrès Internationaux de Stenographie, eller komiteen for den internasjonale stenografi-kongressen. Paulsen var etter hvert godt kjent i internasjonale stenografi-kretser, og en glimrende ambassadør for Norge, det norske stenografisystemet, og ikke minst den norske måten å lære opp stenografer på.

Pedagogen Paulsen

Olaf Albert Paulsen forsto tidlig at stenografien også kunne ha stor nytte i næringslivet, og i 1888 grunnla han Paulsens Institutt, hvor han underviste i nettopp stenografi. Dette første året hadde han kun 7 elever, men antallet vokste raskt, og etter hvert ansatte han også flere lærere for å klare over undervisningsmengden.

Med dette ble han en av de første her til lands som tilbød kurs i stenografi også for folk som ikke skulle jobbe på Stortinget. I tillegg til å lede det offentlige stenografikurset, og sitt eget institutt, underviste han også i stenografi på Otto Treiders Handelsskole, Kristiania Handelsgymnasium og Den Militære Høyskole.

Sommeren 1894 var det en stor Gabelsberger-stenografi-kongress i Kristiania, hvor Paulsen holdt et foredrag om sine undervisningsmetoder. Paulsens metodikk brøt fullstendig med de tradisjonelle måtene å lære stenografi på, og foredraget hans ble en kontroversiell affære.

Arbeiderbladet skrev i forbindelse med 50-årsjubileet for Paulsens institutt:

Olaf Alb. Paulsen har nemlig æren av å ha innført et nytt system for undervisningen i stenografi. Det møtte adskillig motstand da det blev fremlagt på det nordiske stenografmøte i 1894, men Paulsen hadde prøvd det ved sitt eget institutt, og litt efter litt slo den nye metoden igjennem. Denne metoden, som gjør undervisningen avvekslende og tilegnelsen lett, har kanskje ikke minst bidratt til å gi stenografien slik utbredelse som den har fått – og dermed øke arbeidstempoet ganske betraktelig her i landet.

Paulsens metode gikk i stor grad ut på at man skulle lære gjennom anvendelse av stoffet, i stedet for å legge opp til at elevene måtte pugge side opp og side ned med tegn og forkortelser. Dette var nytt og banebrytende på slutten av 1800-tallet, i bunn og grunn det samme som vi i dag kaller «learning by doing». Så snart elevene hadde lært noen få stenografi-tegn, begynte de umiddelbart å sette dem sammen til ord og setninger, og slik fortsatte de til de hadde lært alle tegnene og forkortelsene. Borte var de store plansjene med rad etter rad med tegn og stenogrammer. Hos Paulsen jobbet man inn tegnene gradvis mens man både leste og skrev stenografisk. Paulsen ble først kritisert for sin metode, men det ble raskt åpenbart at det fungerte usedvanlig godt. Elevene hans utmerket seg som fremragende stenografer, og Paulsens institutt ble snart en prestisjeskole innenfor feltet.

Etter et begynnerkurs hos Paulsens institutt forventet man at elevene skulle klare å skrive 70 ord i minuttet med stenografi. Etter et kurs for viderekomne økte dette tallet til 100 ord i minuttet.

På bakgrunn av Paulsens erfaring som lærer, assisterte han kontorsjef Cappelen med utdannelsen av nye stortingststenografer fra 1894, og tok over hovedansvaret for det offentlige stenografikurset da Cappelen døde i 1900.

«Det røde hefte»

Paulsens «Lærebok i Gabelsbergers stenografi» kom ut for første gang i 1908, og ble i 1921 godkjent til bruk i offentlige høyskoler av Kirke- og Undervisningsdepartementet. I sin godkjenning skrev de:

Paulsens lærebok i stenografi er på sitt område et standardverk som ved sin fremkomst vakte betydelig opmerksomhet, ikke bare innenlands, men også utenfor Norges grenser. Boken er bygget på helt moderne pedagogiske prinsipper. Ved sitt rikholdige og allsidige utvalg av underholdende litteratur – ordspråk, småvers, historisk og merkantilt stoff m.m. – fører den eleven trinvis fremad i stenografiens anvendelse på de forskjellige felter. Den tekniske utførelse av de stenografiske eksempler er helt ut mønstergyldig. Det er en selvfølge at den interessante lærebok godkjennes til bruk ved de statsunderstøttede handelsskoler.

Boken ble etter hvert tatt i bruk så og si overalt hvor man underviste i stenografi, og kom ut i mange opplag i årene som fulgte. Blant elevene som brukte den ble den bare kjent som Det røde hefte. Selv om han hadde utgitt en egen lærebok, gjorde Paulsen også flere revisjoner av Cappelens og Bjercks lærebok utover 1900-tallet. De to bøkene utfylte nok hverandre på en god måte for de som skulle fordype seg i stenografien.

Paulsens siste år

Utover på 1900-tallet ble det mer og mer vanlig å bruke stenografi i arbeidslivet, og i en lang periode var det nærmest forventet at en person som søkte jobb som sekretær eller lignende kontorstillinger behersket hurtigskrift. At stenografien oppnådde denne statusen, skyldes i stor del Olaf Albert Paulsen. For sin utrettelige innsats i stenografiens tegn, ble Paulsen tildelt kongens fortjenstmedalje i gull på sin 60-årsdag, 16. februar 1922.

På grunn av dårlig helse sluttet han som stortingsreferent i 1923, men beholdt ansvaret for det offentlige stenografikurset fram til 1932. Ledelsen av instituttet ble også etter hvert flyttet over på Paulsens datter, Gunvor Paulsen Kahrs, som var gift med Otto C. Kahrs. De var begge lærere på instituttet, og nå ble hun bestyrerinne, mens han fungerte som kontorsjef i noen år før han startet sin egen stenografi-skole på slutten av 30-tallet.

I en bok som kom ut i forbindelse med 50-årsjubileet for 1881-studentene skrev Olaf Albert Paulsen helt sist i sin biografi:

Det bør maaske nævnes at jeg ofte forveksles med en yngre kollega, stortingsstenograf Asbjørn Paulsen.

18. mai 1935 ble dette utsagnet bekreftet så det sang! En lang rekke norske aviser meldte denne dagen at Olaf Albert Paulsen var død. Dette viste seg imidlertid snart å være feil. Det var nemlig tidligere nevnte Asbjørn Paulsen som hadde gått bort etter et kraftig slag, i en alder av 59 år. Olaf Albert Paulsen hadde kanskje ikke sett for seg at han skulle oppleve å lese minneord om seg selv i de største norske avisene denne maidagen i 1935. Et par dager etter dukket det opp en del rettelser og beklagelser i de samme avisene, samt noen velvalgte minneord om den riktige Paulsen.

Olaf Albert Paulsen levde i fire år til etter denne beklagelige misforståelsen. Angivelig arbeidet han med en stor revisjon av det norske Gabelsberger-systemet i sine siste år, men før han rakk å ferdigstille dette fikk han slag, og mistet både tale- og skriveevne. Han kom aldri til hektene igjen, og døde i oktober 1939, 77 år gammel. Jobben med å modernisere det norske stenografi-systemet skulle derfor falle på noen andre.

Paulsens Institutt lever videre

Olaf Albert Paulsens bortgang bremset på ingen måte hjulene på instituttet hans. I løpet av instituttets første femti år var det til sammen 17.000 elever innom kursene, men instituttet fortsatte å vokse etter at grunnleggeren var borte. Da de feiret 75-årsjubileum i 1963 ble det oppgitt at instituttet hadde hatt rundt 50.000 elever. Det vil i så fall si at hele 33 000 personer gikk et kurs i stenografi eller maskinskriving ved instituttet i løpet av de 25 årene fra 1938 til 1963. Gunvor Paulsen Kahrs, som fortsatt ledet instituttet, opplyste i Aftenposten 30. august 1963 at de hadde over tusen studenter i året og 24 ansatte.

Men hvem i all verden var alle disse elevene? Her kan kanskje et sitat fra instituttets jubileumsskriv fra 1938 bidra med noen svar:

En blottende ung pike som snarest mulig må ut i erhvervslivet for å bidra til hjemmets ophold. En kontormann som har fått ordre av sin chef om å lære sig stenografi hurtigst mulig. Handelsskoleeleven som vil lære, lære mer, og ikke har en ledig time å kaste bort til fornøielse og lediggang. En ung frue som vil hjelpe mannen med å skaffe inntekt til hjemmet. Chefssønnen som vil skape sig et berettiget grunnlag, det lærdom og kunnskap gir, for sin oprykking i farens bedrift. Bondegutten som vil arbeide sig op på et nytt felt. En høit betrodd kvinnelig sekretær i en storbedrift, drevet av sitt ønske om å dyktiggjøre sig ytterligere i sin stilling…

På 1950-tallet var det helt vanlig at man stilte krav om ferdigheter i både maskinskriving og stenografi når man lyste ut kontorjobber. Spesielt i sekretærstillinger var det ofte forventet at man kunne stenografere.

Som man ser på annonsene over, var det ofte kvinner som var ønsket i disse stillingene, og kontorjobber var nok på den tiden en av relativt få muligheter kvinner hadde til å komme seg ut i arbeidslivet. En stor andel av elevene på Paulsens Institutt var kvinner. Man ser også et skifte i referentkorpset på Stortinget, som på slutten av 1800-tallet kun besto av menn, men hvor kjønnsbalansen endte opp med å snu helt om. I 1970 besto referentkorpset av to menn og 25 kvinner.

De blinde stenografene

Tidsskriftet Urd hadde i 1942 et intervju med Aasta Andersen, som var Norges første blinde stenograf. Hun var elev ved Paulsens Institutt:

– Vi har samme sort skrivemaskin, forteller frøken Andersen, men et helt annet stenografisystem naturligvis. Jeg tok privattimer og fikk eksamen på samme vilkår som de andre. Til det bruk har jeg en nett, liten maskin som jeg fint får plass til i en dokumentmappe. Tilsvarende blindeskriften som har 6 punkter, hvorved man oppnår 63 forskjellige sammenstillinger, har maskinen 6 taster foruten mellomromstasten. Skriften kommer fram på en strimmel som går gjennom maskinen. Så leser jeg på strimmelen og skriver av etter det. Man bruker sjelden alle 63 sammenstillinger i alminnelig skrift, mens alle kommer med i stenografien. Etter å ha tatt eksamen med 70 ord i minuttet, fulgte jeg fortsettelsespartiet med 100 ord i minuttet. Det er svinaktig morsomt.

Stenografisystemet Aasta Andersen benyttet, var utarbeidet av den blinde sakføreren Bjarne Møkleby, som også ga ut en lærebok i norsk punktskrift-stenografi. Aasta Andersen var den første blinde stenografen her til lands, men ikke den siste. I løpet av krigsårene utdannet Paulsens Institutt til sammen fem blinde stenografer, som alle oppnådde vel så gode resultater som de seende elevene.

Maskinskriving

Høsten 1954 ble det publisert flere saker i norske aviser hvor det kom frem at norske kontorfunksjonærer jevnt over var dårlige på maskinskriving. Olaf Kran, direktør ved Oslo Handelsgymnasium uttalte følgende:

Ferdighetene i maskinskriving er forstemmende liten blant norske kontorfunksjonærer, og har man sett kontorvirksomheten i andre land, slik at man har et sammenlikningsgrunnlag, er forholdet nærmest sjokkerende.

Kran sa videre at det var 50-100.000 arbeidere i Norge som hovedsakelig jobbet med å skrive på maskin, og han mente at det var et stort potensiale for bedre produktivitet i det norske forretningslivet om man kunne innføre tiltak som økte den gjennomsnittlige skrivehastigheten.

Som et resultat av dette ble det et økt fokus på maskinskriving utover 50-tallet. Norsk produktivitetsinstitutt arrangerte kurs i fleng, og det ble gitt ut bøker om maskinskriving og touch-metoden. En bok som fikk mye oppmerksomhet var stortingsstenograf Olav Krogdahls bok Bedre maskinskriving, som kom ut i 1955. I et intervju i VG i 1955 kalte Krogdahl maskinskrivingen for «flaskehalsen i alt norsk kontorarbeid».

Et annet grep som ble tatt var at man begynte å arrangere årlige norgesmesterskap i maskinskriving, i regi av Rasjonaliseringsdirektoratet, Norsk Produktivitetsinstitutt og Oslo Handelsgymnasium, og ledet av Olav Krogdahl. Disse konkurransene skulle stimulere folk til å jobbe med skrivehastigheten sin, og var ganske store affærer som ble rapportert bredt i media.

Konkurransevinnerne

Paulsens Institutt hadde tilbudt kurs i maskinskriving siden slutten av 1800-tallet, og ansatte og elever ved skolen hadde en tendens til å gjøre det veldig godt i disse skrivemaskinkonkurransene. Dette skulle toppe seg i 1958. Konkurransen dette året ble vunnet av Inger Lise Fosshaug, som var ansatt på instituttet. På 30 minutter hadde hun hele 13.536 anslag på skrivemaskinen, og blant disse var det kun 21 feil. Det er et snitt på 451 anslag per minutt, eller 7-8 anslag per sekund. Dette tilsvarer mellom 80 og 90 ord i minuttet. På en skrivemaskin hvor man må bruke mye tyngre anslag enn vi trenger å gjøre på et moderne tastatur, og uten mulighet til å rette opp feil underveis, slik vi har på datamaskiner i dag. Fosshaug måtte antakelig også bruke tid på å bytte ark i maskinen flere ganger underveis. Inger Lise Fosshaugs resultat på konkurransen i 1958 er utrolig imponerende, også den dag i dag!

Fosshaug var ikke den eneste fra Paulsens institutt som gjorde det bra i denne konkurransen. Andreplassen gikk til en annen ansatt, Kari Røimål. Instituttet tok dessuten både første- og tredjeplassen i lagkonkurransen, med ansattlaget på topp, og elevlaget på tredje.

Den stolte kontorsjefen Christoffer Kahrs (sønn av Otto og Gunvor, barnebarn av Olaf Albert), uttalte etter konkurransen:

– Bare det å skrive på maskin gir ikke trening i maskinskrivning. Man må analysere, finpusse alle detaljer, innøve fart og nøyaktighet i alle faser, i selve skrivningen og i papirskiftningen. Man må for eksempel automatisere ordene, en dyktig maskinskriver staver ikke ordene, han leser i hele stavelser, som er innøvet slik at de sitter i fingrene, for ikke å si i hodet. Sitter man anspent, alt for konsentrert, hemmer det arbeidet. – Man må slappe helt av, det som gir den virkelige gode maskinskrivning er nemlig tre ting: Rytme, avslapning og leseferdighet.

Slike resultater var nok god reklame for instituttet, og et diplom fra Paulsens Institutt var svært attraktivt på jobbmarkedet.

Wang-Krogdahl

La oss hoppe litt tilbake til stenografien! Når vi skriver om den norske stenografihistorien er det to personer til som må nevnes, nemlig Leif Wang og tidligere omtalte Olav Krogdahl. De var begge overlærere i stenografi på Oslo Handelsgymnasium, og Krogdahl var i tillegg stortingsreferent (og skrivemaskin-guru). På slutten av 30-tallet utviklet de to i samarbeid et stenografisystem som var basert på Gabelsberger, men i en mer moderne drakt, og med noen endringer og forenklinger for å gjøre skrivingen mer effektiv. I 1952 ga de ut en lærebok i dette nye systemet, som også gradvis ble innført på Stortinget. Fra slutten av 60-tallet var det kun Wang-Krogdahls system som ble brukt på Stortinget, og det er også dette systemet som brukes den dag i dag av de stortingsreferentene som fortsatt stenograferer.

Stenografi i Norge i dag

I vår tid er stenografien en dødende kunst, og Stortinget er nok den eneste arbeidsplassen i Norge hvor stenografien fortsatt benyttes. Man begynte å gjøre lydopptak av stortingsmøtene i 1980, men har fortsatt alltid referenter som sitter i salen for å notere. Dette tjener to formål: det er en ekstra sikkerhet dersom man får tekniske problemer med opptaksutstyret, og referentene har dessuten som oppgave å notere hva som skjer i salen. Det kan bli sagt ting fra salen som ikke fanges opp av mikrofonene, og det kan være reaksjoner i forsamlingen som er verdt å notere seg til referatet skal skrives. Det at referentene sitter der er også en nyttig påminnelse overfor de som er til stede at alt som sies i salen blir foreviget.

Det at det gjøres lydopptak betyr at referentene ikke lenger trenger å notere ordrett alt som blir sagt der og da, ettersom man tar utgangspunkt i opptaket når referatet skal skrives. Av den grunn sluttet Stortinget å utdanne stenografer i 2009. Det er fortsatt en del referenter på Stortinget som stenograferer, men etter hvert som årene går vil det bli færre og færre av dem, og når den siste stortingsstenografen går av med pensjon, vil det nok også være slutt for stenografien i Norge.

Det siste læreverket i stenografi som ble utgitt i Norge kom i 1977. Kanskje sitter det en og annen enkeltperson rundt omkring i det ganske land og stenograferer, men det er ingen arbeidsplasser her i landet som krever denne ferdigheten lenger, og det er heller ingen som tilbyr opplæring i det. Det må i så fall skje på eget initiativ, gjennom selvstudie fra det som finnes av lærebøker. Det er for øvrig ingen av de norske lærebøkene som er i trykk lenger, så man må enten finne dem på et bibliotek, bruke Bokhylla.no, eller evt. være heldig nok til å finne dem brukt ett eller annet sted.

Hvorfor kan stenografi fortsatt være relevant i 2022?

Moderne forskning viser at det kan være mange fordeler med å notere for hånd, at man lærer bedre, husker bedre, bearbeider informasjonen bedre, at det stimulerer kreativiteten og finmotorikken, og mye mer. Men det er én stor bakdel med håndskrivingen: at det ikke er like raskt som å skrive på tastatur. Med stenografi har man det beste fra to verdener. Man får alle de positive effektene av å skrive for hånd, samtidig som at man skriver vel så raskt, om ikke raskere, enn man ville gjort på et tastatur.

Trenger vi stenografien i dag? Kanskje ikke. Men jeg tror at den fortsatt kan ha en nytteverdi for de som gidder å lære seg den. Tenk hvor mye enklere det vil være å ta notater under møter og forelesninger hvis man kan stenografere. Tenk hvor mye lettere det kan være å få ideer ned på papiret før tankene løper av gårde med dem. Tenk hvor praktisk det kan være å notere ting i sanntid når man gjør en avtale over telefon eller i en samtale med noen.

De siste årene har det dessuten kommet masse ny teknologi som tar utgangspunkt i at man skal skrive for hånd. iPader kommer med penn og mulighet for håndskriving, og mange velger å gjøre det framfor å bruke tastatur. Norske reMarkable baserer seg på håndskriving (og er for øvrig ypperlig å stenografere på!), Faber-Castell har med sin Repaper funnet en måte å digitalisere det du skriver eller tegner ved å sette en liten ring på blyanten og tegne på en spesiell plate. Det finnes mange andre eksempler også, og flere skal det antakelig bli. Håndskriving er på vei tilbake, og med det skal man ikke se bort fra at stenografien også kan ha en plass og en nytte i vår tid.

Oppsummering

Det er vanskelig å finne informasjon om hvor lenge Paulsens institutt besto. De ble godkjent som offentlig brevskole i 1976, og hadde antakelig ikke tilbud om fysiske kurs lenger på det tidspunktet. De tilbød fortsatt brevkurs på midten av 80-tallet, men det er uvisst hvor lenge de holdt på etter det.

Stenografien gikk i løpet av Olaf Albert Paulsens tid fra å være noe hovedsakelig stortingsreferentene holdt på med, til å være noe man fant på de fleste kontorer rundt omkring i Norge. Innledningsvis kalte jeg Paulsen en bauta i norsk historie. Det er kanskje et dristig utsagn om en mann som så godt som ingen i dag husker, men Olaf Albert Paulsen bragte stenografien ut i de norske kontorlandskaper. Han endret måten norsk forretningsliv jobbet på. Han var en pionér, og byråkratiet og handelslivet vårt ville ikke vært det samme uten ham. Jeg tror ikke man skal undervurdere hvor viktig han var for produktiviteten i det norske arbeidslivet.

Enten man ser på stenografien som noe avleggs, eller man ser på det som noe vi fortsatt i dag kan ha nytte av, er det uansett ingen tvil om at den har vært en utrolig viktig del av historien vår. Før lyd- og videoopptak ble vanlig, var det dyktige stenografer som nedtegnet og dokumenterte våre forfedres stemmer. Uten dem hadde vi ikke visst hvilke ord og formuleringer de valgte å bruke. Generasjoner med viktige beslutninger, taler, sitater, diskusjoner og mye, mye mer, ville vært forvist til en fortidståke uten mulighet til å ense nyansene i det som ble uttalt. Vi har mye å takke stenografien for.

Jeg vil avslutte dette innlegget med det kjente sitatet fra stortingspresident Carl Berner da han erklærte Norge som selvstendig nasjon på stortingsmøtet 7. juni 1905. Uten stortingsstenografene ville vi ikke visst nøyaktig hva som ble sagt den gangen, og vi ville hatt en fattigere forståelse av et av de viktigste øyeblikkene i norgeshistorien. Olaf Albert Paulsen var dessuten til stede i salen, ikke som stenograf denne gangen, men som fotograf:

Da statsraadets samtlige medlemmer har nedlagt sine embeder, da Hans Majestæt kongen har erklæret sig ude af stand til at skaffe landet en ny regjering, og da den konstitutionelle kongemagt saaledes er traadt ud af virksomhed, bemyndiger stortinget medlemmerne af det idag aftraadte statsraad til indtil videre som Den norske regjering at udøve den kongen tillagte myndighed i overensstemmelse med Norges riges grundlov og gjældende love – med de ændringer, som nødvendiggjøres derved, at foreningen med Sverige under en konge er opløst som følge af, at kongen har ophørt at fungere som norsk konge.

---

Kilder

Norske lærebøker i stenografi:
– Norsk Hurtigskrift eller Stenographi, Paludan, 1852
– Kortfattet Lærebog i Stenografi, Bjerck/Cappelen, 1888
– Lærebok i Gabelsbergers Stenografi, Paulsen, 1908
– Lærebok i Stenografi, Wang/Krogdahl, 1952
– Stenografi – Wang Krogdahls system, Graf, 1977

Andre kilder:
– Paulsens Institutt gjennem 50 år, 1938
– Stortingsstenograf Paulsen er død, Dagbladet, 18.05.1935
– Dødsfall, Dagbladet 20.05.1935
– Stenografi i femti år, Arbeiderbladet, 30.08.1938
– Dødsfall, Arbeiderbladet, 25.10.1939
– Stenografi for blinde, Finnmark Folkeblad, 24.07.1942
– En blind, ung pike, Urd vol 46, 1942
– «Hurtigskriverkunsten» i Norge 100 år, Arbeiderbladet, 15.03.1947
– Norske kontorfunksjonærer er dårlige maskinskrivere, Fædrelandsvennen, 21.09.1954
– En god bok om maskinskriving, Arbeiderbladet, 14.04.1955
– Innfallsrik systematiker og skrivemaskinekspert, VG, 14.04.1955
– Stortingstidende og stenografkorpset hundre år, Aftenposten, 16.02.1957
– Nitten-årig Oslo-frue best på skrivemaskinen!, Telen, 03.06.1958
– 75 år siden Norges første stenografiinstitutt ble stiftet, Aftenposten, 30.08.1963
– Godkjenning av brevskoler, Norsk skole vol 23, 1977
– Offentlig godkjente brevskoler i virksomhet, Forbrukerrapporten nr. 9, 1986
– Hvem er hvem i næringslivet – merkantilt biografisk leksikon
– Oslo erhvervsliv gjenneom hundre år 1838-1938
– Runar Østfold historielag – slektshistorisk tidsskrift for Østfold, vol. 12, nr. 1, 1992
– Studentene fra 1881 biografiske meddelelser samlede i anledning af deres 25-aars studenterjubilæum
– Studentene fra 1881 fest- og minneskrift ved 50-års studenterjubileet 1931
– Det Norske Storting gjennom 150 år
– Stortingsreferatet gjennom 160 år
– En slask på tinget, Dagsavisen, 14.11.2014
– Wikipedia