Det er ikke bare Parker Duofold som har jubileum nå. Parker 51 har også det. Den ble lansert i 1941, og feirer dermed 80 år i år.

Parker 51 har altså ikke fått navn etter når den ble lansert, men etter hvor mange år som hadde gått siden Parker ble grunnlagt. Pennen ble utviklet i 1939, 51 år etter at Parker ble etablert i 1888. Parker 51 er kanskje en av de mest kjente, og mest solgte fyllepennene gjennom tidene, og den ble produsert i utallige versjoner fra 1941 og fram til 1972. Den var den første fyllepennen hvor splitten var innkapslet i grepet slik at kun spissen stakk ut, et designelement som har blitt kopiert gang på gang siden, og som fortsatt blir det jevnlig. Dette får pennen til å ligne litt mer på en kulepenn, som også begynte å komme tidlig på 40-tallet. Jeg tror nok ikke det var et bevisst fra Parkers side da de designet pennen, men det kan nok ha hjulpet på populariteten. Kulepenner var noe nytt og spennende som kom, og her hadde man en penn som lignet, men som samtidig hadde alle de gode egenskapene til en fyllepenn.

Parker har relansert 51 et par ganger siden 1972. I 2002 kom de med en spesialutgave i et begrenset antall, og i 2004 lanserte de Parker 100, som åpenbart hentet hovedinspirasjonen fra 51, og som var i produksjon fram til 2007. Tidligere i år lanserte de nye versjoner av Parker 51 igjen, og ikke som spesialutgaver, men som en del av det regulære sortimentet sitt. Jeg har fått låne to av de nye Parker 51 av Tudos: en med stålsplitt og en med gullsplitt. I tillegg har jeg selv en 51 fra 50-tallet som jeg kommer til å sammenligne med.

Det er gjort en del endringer fra de gamle 51-pennene og til de nye. De nye tar for eksempel patroner eller omformer, i stedet for å ha en innebygd fyllemekanisme slik de gamle hadde. Da Parker 51 først ble lansert i 1941 hadde den en vacumatic-mekanisme, men gikk ganske raskt over til det nye aerometric-systemet, som besto av en silikonsekk med en metallhylse man klemte på for å skape et vakuum. Ikke helt ulikt de gamle pennene med gummislange og trykkfjær. Parker lager ikke lenger aerometric-penner, og det er fullt forståelig at de har valgt å la de nye 51-pennene fylles med patroner eller omformere. Vi som er penneentusiaster kan jo ha ulike meninger om akkurat det, men for den gjengse pennebruker er det utrolig praktisk å kunne bruke patroner, og det gjør også pennene lette å vaske og vedlikeholde. Omformer er for øvrig ikke inkludert med disse pennene, og må kjøpes ved siden av, hvis man ikke bare vil bruke patroner.

En endring som kanskje er litt vanskeligere å forstå er at de nye utgavene har skruhette, mens de gamle hadde en hette som bare kunne dras rett av og på. Dette gjør at det tar lengre tid å få av hetta, i tillegg til at gjengene bryter opp linjene i pennen. Det gjør at man får en kant, mens de gamle utgavene hadde en ren linje som gikk uavbrutt fra den ene enden av pennen til den andre. Den nye er dermed ikke like aerodynamisk som den gamle. Så kan man selvfølgelig diskutere om aerodynamikk egentlig har så mye å si i en penn. Det at den nye utgaven har fått skruhette føles uansett som et skritt tilbake, og gjør den litt mindre praktisk enn den gamle versjonen.

Splittene på de nye pennene er litt større, og dette gjør at man også ser mer av dem i fronten av pennene. Den stikker mer ut, i tillegg til at det er et lite glippe mellom splitten og grepseksjonen som ligger over den, noe som trolig skyldes at bøyningen på splitten ikke matcher huset den sitter i. På den gamle pennen er splitten sylindrisk, og har en diameter som passer perfekt inn i grepseksjonen. Det gjør at splitten går mer i ett med omgivelsene, det blir mindre glipper, og det er kun den aller ytterste spissen som stikker ut. Det får businessenden på pennen til å se både ryddigere og mer elegant ut.

Vektmessig har de klart å matche de gamle pennene ganske godt. De nye pennene med stålsplitt veier faktisk nøyaktig det samme som den gamle versjonen (22 gram), mens gullsplittutgaven veier et par gram mer. Men i de nye utgavene ligger mer av denne vekten i hetta. Når man tar av hetta er dermed de nye pennene to-tre gram lettere enn den gamle, og hvis man posterer hetta bakpå pennen vil man kunne merke at de nye pennene blir litt mer baktunge enn de gamle. I mitt tilfelle er dette akkurat nok til at jeg foretrekker å bruke de nye pennene uten å ha hetta bakpå, mens den gamle faktisk kanskje er mest komfortabel med hetta på.

Det er også litt forskjell i lengden på pennene. Med hetta på er den gamle et par millimeter kortere enn de nye, men når man tar hetta av ser man at pennen i seg selv faktisk er en centimeter lengre. Hetta på den gamle sitter med andre ord mye lenger ned enn på de nye. Dette gjelder også når man setter hetta bakpå pennen, så hvis man gjør det blir lengden omtrent den samme igjen.

Så var det skriveegenskapene. De nye pennene er forholdsvis tungskrevet, med mye motstand mot papiret. De har et veldig smalt «sweet spot».Hvis man klarer å treffe den optimale vinkelen mot papiret, skriver de ganske godt, men hvis man avviker bare ørlittegrann, begynne de raskt å glippe. Blekkflyten blir dårligere, pennen glir ikke lenger like godt, og man kan oppleve at det må flere forsøk til før man får en strek. Det er en så liten forskjell i vinkelen som skal til, at bare den naturlige vridningen i håndskriften er nok, og det gjør disse pennene litt slitsomme å skrive med. Hvis dette var mine penner, ville jeg ha gitt dem en runde polering med micromesh, og jeg tror nok at det ville ha hjulpet mye, både for blekkflyten, gliden på papiret, og ikke minst for å få en litt større optimalvinkel.

Når man først treffer riktig vinkel, er de altså ganske gode å skrive med, og Parker har klart å lage penner som minner mye om de gamle utgavene også i skriveegenskaper. Den gamle 51-pennen min har heller ikke en veldig glatt splitt, og selv om den skriver langt mer pålitelig enn de nye, merker man godt slektskapet mellom dem når man sammenligner. Det er ikke så verst at Parker har klart å få til det, synes jeg. Utover det er jeg litt skeptisk til å sammenligne skriveegenskapene mellom den gamle og de nye for mye. De to nye pennene er jo helt ubrukte, mens den gamle har hatt 70 år på seg til å bli godt innskrevet og for alt jeg vet kanskje også justert. Det er lett å si at de gamle var best, men samtidig har jeg ingen kunnskap om hvordan den skrev da den var helt ny.

Det er derimot nærliggende å sammenligne skriveegenskapene mellom de to nye pennene, og her er det vanskelig å merke noen forskjell, tross at de har splitter i to forskjellige materialer. det er såpass liten forskjell (om noen) at det er vanskelig å rettferdiggjøre å bruke ekstra penger på en 51 med gullsplitt. Det er i hvert fall ingen grunn til å bla opp de ekstra lappene for å få en gullsplitt dersom man gjør det primært på grunn av skriveegenskapene. Den eneste grunnen til å velge gull-utgaven måtte være at man heller vil ha en av fargene som kun kommer med gull. Om det er verdt de ekstra 1700 kronene er en annen sak. Selv synes jeg denne utgaven i plomme og gull er den klart fineste av dem, men jeg synes også at kr 2999,- er i dyreste laget for denne pennen. Da virker kr 1299,- for stålsplittversjonene langt mer fornuftig. Det står godt i stil med hva man får, og jeg oppfatter det som en bra pris.

Jeg synes det er veldig gøy at det har kommet nye Parker 51-penner på markedet. Det er en trend i tiden å relansere gamle pennemodeller nå. Merker som Esterbrook og Conklin har vist at det er et marked for nye utgaver av gamle klassikere, og med Parker 51s status som en av de mest kjente og kjære av den gamle garden, var det på sin plass at også den fikk en relansering. Resultatet er en penn som riktignok kommer til kort på noen få punkter, men som også fremstår som solid og ordentlig, og selv om den ikke er helt lik originalen, er den absolutt nært nok. Det er helt supert at nye generasjoner kan få glede av disse pennene uten å måtte kjøpe vintage-penner, med alle ekstra utfordringer det kan medføre.

Takk til Tudos for lånet av disse to pennene.