I år er det hundre år siden den første Parker Duofold så dagens lys, og med unntak av et opphold i produksjonen på rundt 15 år fra tidlig på 70-tallet til midten av 80-tallet, har det vært versjoner av denne pennen på markedet siden de først ble lansert i 1921. De tidlige utgavene av Duofold er å anse som legendariske, og har mye av æren for at Parker ble så store som de var på 20- og 30-tallet. Men lever dagens utgave opp til stamtavlen sin? Jeg har fått låne en Parker Duofold International av Tudos for å teste.

Parker var de første som klarte å utvikle en hardgummi i en annen farge enn sort, så da de i 1921 lanserte sin Duofold, som kun kom i rød-oransje hardgummi, var det unektelig en penn som skilte seg ut fra mengden av andre fyllepenner på markedet. Pennen, som etter hvert fikk kallenavnet “Big Red”, var en stor penn, og med en pris på $7 var den heller ikke noen billig penn. Likevel ble den en braksuksess fra dag én.

Snart laget Parker Duofold-penner i flere ulike størrelser, og etter hvert også flere farger. I 1926 gikk de bort fra hardgummi, og over til et nytt plastmateriale de hadde utviklet, og som de kalte “Permanite”. I følge Parker skulle Permanite-materialet tåle det aller meste, og de testet det blant annet ved å kaste penner utfor fjellskrenter, og ut fra fly, for å se om pennen ville overleve.

Parker hadde bare vært ett av mange amerikanske pennemerker, men med Duofolden ble de opphøyet til en klasse helt for seg selv, både i USA og internasjonalt; en suksess de fortsatt nyter godt av den dag i dag. Likevel så det ut til at Duofolden skulle bli et relativt kort eventyr. Tidlig på 30-tallet lanserte Parker sin nye flaggskip-penn, Vacumatic, og med den ble Duofolden gradvis faset ut. I 1933 sluttet Parker å produsere Duofold-penner i den amerikanske fabrikken sin i Janesville, men de hadde også fabrikker i Canada og England som fortsatte å lage disse pennene i flere tiår til.

Det er nok de amerikanske utgavene fra 20-tallet som er mest attraktive for samlere i dag, og som har gitt både Parker- og Duofold-navnene den statusen de fortsatt har. Duofoldene som ble produsert fra 30-tallet og fram til slutten av 60-/begynnelsen av 70-tallet er mindre kjente. Likevel: det ble produsert mange av dem, og designet på Duofoldene endret seg mye gjennom årene. Man vil ikke nødvendigvis klare å se sammenhengen mellom en Duofold fra 20-tallet og en modell med samme navn fra 60-tallet. Utover 60-tallet gikk det gradvis dårligere med fyllepenn-bransjen, og den siste Duofold-pennen kom tidlig på 70-tallet.

80-tallet ble spesielt tøft for Parker. De gjorde noen mislykkede forsøk på å fornye seg, med det resultat at fabrikkene i både Toronto og Janesville stengte, og Parkers hovedkvarter ble flyttet til Newhaven i England, i forbindelse med produksjonsfasilitetene de hadde der. De trengte en boost på markedsføringssiden, og benyttet selskapets hundreårsmarkering i 1988 til å relansere pennen som en gang i tiden hadde gitt dem status som et verdensledende pennemerke. Resultatet var Parker Duofold Centennial. Siden den ble lansert har det jevnlig kommet nye versjoner, ofte i form av spesialutgaver i begrenset antall.

Den moderne Duofolden kommer i to størrelser: Centennial og International. De to pennene er omtrent like lange, men Centennial er en del tykkere enn International. Den jeg har fått låne av Tudos er en International med navnet “Big Red Vintage”.

Det er ikke vanskelig å se hvor den har navnet fra. Fargene er nemlig de samme som på den første Duofolden som kom i 1921: rød-oransje, og med sorte endeskruer og grepseksjon. Men likhetene stopper også der. Mens originalen hadde metalltrim i gull, har den moderne utgaven metallelementer i rhodium. Mens originalen var en trykknappfyller, fylles den moderne Duofolden med patroner eller omformer. Mens originalen var laget av hardgummi, er den nye i plastresin.

Den har et annet fellestrekk med sitt opphav: den moderne duofolden er også forholdsvis dyr. International-varianten koster 4.750 kroner, og Centennial er to hundre kroner dyrere. Den befinner seg dermed i samme prisklasse som Pelikan M800, som er en naturlig penn å sammenligne den med, ikke minst fordi begge er moderne utgaver av gamle klassikere. Den største forskjellen på de to er at Pelikan-pennen har stempelfylling, mens Parkeren har patroner/omformer. Ikke bare det, men omformeren slår mot innsiden av pennekroppen ved hver minste bevegelse, og lager med det et lite klikk som jeg synes man burde vært spart for i en penn til nesten fem tusen kroner.

Pelikanen virker også mye mer solid bygd enn Parkeren, og hvis jeg skulle gjettet, hadde jeg nok trodd at Parkeren ville vært den billigste av de to med en langt større margin enn det som er tilfellet. For mens Pelikan-pennen føles som en penn til fem tusen kroner, synes jeg ikke Parkeren gjør det.

Det har ikke bare med fyllemekanismen å gjøre. Splitten har heller ikke klart å overbevise meg helt, selv om den er godt justert. Den skriver fint i alle retninger, og legger igjen blekk også kun under pennens egen vekt. Den er på ingen måte elastisk, men heller ikke stiv som en spiker, så med mindre man er spesifikt ute etter en penn med mye strekvariasjon, vil nok denne være mer enn god nok. Det er likevel noe med motstanden mot papiret jeg reagerer på. Den skraper ikke direkte, men den har dårlig glid over papiret. Hver gang jeg skriver med den føler jeg at jeg må tvinge den videre bortover arket, i stedet for at den glir uanstrengt. Motstanden mellom fyllepennsplitten og papiret bør – i mine øyne – være omtrent som motstanden mellom skøyten og isen. Men for å sette det på spissen føles det her mer som om jeg drar en Leca-blokk over isen. Splitten burde rett og slett burde vært polert litt glattere.

Nå vet jeg ikke hvor jevne Parker-splittene er, og det kan godt tenkes at det bare er akkurat denne splitten som har dette problemet. Det er jo ikke alle som vil ha superglatte pennesplitter heller, så mange vil kanskje ikke se på dette som et problem i det hele tatt.

Jeg liker designet på den. Selv om Parker siden 2011 har hatt hovedkontor og fabrikk i Nantes i Frankrike, har de fortsatt mye av den britiske estetikken. Den moderne Duofolden har en fasong som minner meg om en del gamle britiske penner, mer enn de gamle Parker Duofoldene, men det er samtidig noe særegent “parkersk” over den som gjør den lett å kjenne igjen. Den terracotta-røde fargen på pennen er også utrolig vakker, synes jeg, og aksentueres på en veldig fin måte av de sorte delene. Personlig tror jeg den hadde vært enda finere med metallelementer i gull, men det handler vel kanskje mest om smak og behag.

Ellers ligger pennen godt og balansert i hånden. Hetta er veldig lett, så man kan fint sette den bakpå pennen uten at den blir baktung, selv om den blir stående ganske langt oppe (hettekanten går bare så vidt forbi metallringen ved endeskruen). Dette er en forholdsvis liten penn sammenlignet med det meste annet man finner i denne prisklassen, og det er kanskje litt av grunnen til at jeg reagerer på prisen her også. For mens den ligger i samme prisklasse som Pelikan M800, er den mer som en M400 størrelsesmessig, og Pelikan M400 er med sine tre tusen kroner en god del billigere.

Parker Duofold International er jevnt over en god penn, men den har sine svakheter. Den kunne med fordel vært minst tusen kroner billigere. Alternativt hadde den kanskje passet bedre inn i prissjiktet om den hadde stempelfylling. I det minste burde Parker ha tatt noen grep for å hindre at omformeren ligger og skrangler inne i pennen, og får den til å fremstå som om den har langt dårligere kvalitet enn den faktisk har. For dette er en kvalitetspenn. Parker har alltid stått for god kvalitet, og den moderne Duofolden er på ingen måte noe unntak. Selv om det skorter litt her og der, føles den trygg og pålitelig, og har en aura av selvsikkerhet som er en hundreåring verdig.

Takk til Tudos.no for lånet av denne pennen!