Det er en stund siden sist jeg skrev et innlegg hvor jeg gikk gjennom min egen pennesamling, så jeg fant ut at det kanskje var på tide med en liten statusrapport. Her er altså noen tall, og en grov oversikt over det jeg har av fyllepenner, blekk og andre relevante ting.

For å ta blekket først: jeg har i skrivende stund 228 flasker blekk. Deriblant 100 småflasker (30 ml) med standard Diamine-blekk. Jeg har også en nesten komplett samling av Pilot Iroshizuku. Jeg har 32 av disse. Det er alle de 24 originale blekkene pluss de sju jubileumsblekkene, og ett av de tre nye som kom for et par år siden. Jeg mangler altså to av de nyeste, men jeg synes ikke de ser så fine ut, så jeg har ikke skaffet meg dem. Jeg prøver å bli kvitt kompletteringsbehovet jeg har slitt med på enkelte området, og kjenner at det gjør meg ingenting at jeg mangler to av disse blekkene.

Det er uansett pennene som er det viktigste her. Når jeg legger sammen alle pennene mine kommer jeg til ca. 200 fyllepenner. En del av de er nok ikke i skrivbar stand, men jeg har sikkert 150 penner som faktisk fungerer som de skal. Jeg liker å dele fyllepennsamlingen min i tre deler: norskproduserte penner, billigpenner og brukspenner. I noen tilfeller er det litt overlapp mellom de tre kategoriene. Jeg har flere norskproduserte penner jeg også bruker nå og da, og det samme kan sies om billigpennene, så dette er litt grovt fordelt, men jeg har prøvd å ikke telle noen av pennene mine flere ganger i den følgende oversikten.

Jeg har til sammen 67 penner som inngår i billigpenn-kategorien. 46 av disse er kjøpt fra Kina. Blant de andre er det en del indiske penner (Noodlers, FPR etc.), og penner jeg har funnet i norske billigbutikker (f. eks. Søstrene Grene og TGR). Sistnevnte er nok også produsert i Kina, regner jeg med. Jeg har også noen typiske starterpenner i denne kategorien, som Platinum Preppy og Pilot Plumix. Grunnen til at jeg skiller disse pennene ut i en egen kategori, er at jeg stort sett aldri bruker dem. De ble kjøpt delvis da jeg var helt ny i hobbyen, av ren og skjær nysgjerrighet, fordi de var billige, eller i forbindelse med helt konkrete innlegg jeg ønsket å skrive på bloggen. Noen av dem var også gaver. Det hender jeg bruker disse pennene til eksperimenter av ulike slag, men de er definitivt ikke jevnlig i bruk.

Brukspennene er den delen av samlingen jeg bruker jevnlig. Det er for det meste moderne penner. Jeg har 60 penner som inngår i denne kategorien. 3 av disse er ødelagte eller på annet vis ubrukelige (og et par til er på grensen til ødelagte), og 8 av dem er vintagepenner. Resten er moderne fyllepenner, og mer eller mindre jevnlig i rotasjon.

Jeg har også noen flere vintage-penner i veldig varierende tilstand. Noen av de skriver, men de er ikke hverken gode å skrive med, eller spesielt pålitelige, så jeg bruker dem ikke, annet enn til å teste ulike reparasjonsprosedyrer. Det er litt vanskelig å komme opp med et tall på disse pennene. Hvor mye av en penn må mangle/være ødelagt for at den ikke lenger kan regnes som “en penn” i samlingen? Jeg har ca 20 slike penner som enten er noenlunde reparert, eller i hvert fall komplette nok til at det ville vært mulig å reparere dem. Men de fleste av dem er ukjente merker, eller i hvert fall av forholdsvis lav kvalitet, og ikke nødvendigvis noe jeg føler er verdt å bruke tid og penger på å få satt i stand.

Jeg har også en boks med mer fragmenterte enkeltdeler og penner det ikke lenger er noe håp for.

Så kommer vi til det jeg liker å kalle den faktiske samlingen min, nemlig de norskproduserte skriveredskapene. Dette er stort sett gamle penner i varierende forfatning, og som jeg primært har som samleobjekter. Jeg anser egentlig ikke brukspennene mine som en samling. Slik jeg ser det, er en samling en større, kuratert enhet av gjenstander. Samlingens verdi er større enn summen av hver del. De andre pennene mine er bruksgjenstander. Ja, mange av dem er eksklusive, dyre og sjeldne, men hovedpoenget med at jeg har dem, er at jeg liker å skrive med dem. De kan sammenlignes med kaffekopper eller t-skjorter. Jeg har mange av de også, men de er ikke kjøpt for å inngå i en større enhet, og jeg anser dem ikke som samlinger.

Men de norskproduserte skriveredskapene mine er i høyeste grad en samling, og noe jeg konstant jobber med å utvikle videre. Jeg har alltid øyne og ører åpne etter nye ting jeg kan tilføre til denne samlingen.

Jeg vil anslå at omtrent halvparten av de norske pennene er fullt brukbare, og det hender jeg fyller noen av dem, men i all hovedsak er de en del av det jeg på mange måter ser på som mitt eget mikromuseum over norsk industri for skriveredskaper.

Her har jeg 49 mer eller mindre komplette Pan-penner (pluss noen enkeltdeler, 4 penner fra Dorn/College, 3 fra Northman og 1 fra Brage Rygh. De siste fire er moderne, håndlagde penner i tre. Jeg har også en penn fra merket “Erivan”, som jeg ikke har klart å finne noe som helst info om. Det er norsk skrift på både boksen og i den medfølgende brukermanualen, men pennen kan naturligvis ha vært laget i utlandet, og importert via en norsk distributør. Så lenge boks og manual har norsk tekst, føler jeg uansett at den har en plass i den norske samlingen min.

Jeg har 19 vintage-blekkflasker. 5 av disse har fortsatt blekk i seg, og 2 av dem er uåpnet/forseglet. De to siste er begge over hundre år gamle, og i utmerket forfatning.

Et par av blekkflaskene mine ble kjøpt nå i påska, og jeg har gjort meg en interessant observasjon. Jeg har nemlig tre helt like flasker fra tre forskjellige blekkprodusenter. Det tyder på at de kjøpte flaskene sine fra samme produsent. Det var kanskje ikke så mange produsenter av små glassflasker her til lands.

Jeg gikk gjennom det meste i denne samlingen i større detalj i et tilsvarende innlegg i fjor, og kommer ikke til å gjenta meg selv her, men jeg har noen nye ting som har kommet til siden da, som jeg har lyst til å nevne spesifikt.

I løpet av fjoråret klarte jeg endelig å sikre meg noen ting fra Den Norske Blyantfabrikk! Først en litt rusten metallboks til oppbevaring av blyanter, og senere to tolvpakker med blyanter i originaleskene. Disse var såkalt “new old stock”, og så ut som de kunne ha kommet ferske ut av fabrikken bare noen dager før, så de var et kupp. Vi er tydeligvis flere i Norge som samler på effekter fra de norske blyantfabrikkene, så de pleier å forsvinne veldig raskt når de en gang i blant dukker opp på Finn.no. Jeg tror derfor jeg var ganske heldig som klarte å sikre meg disse.

Et annet kupp jeg gjorde i fjor var den grønne Pan-boksen. Forhandlere av Pan-pennene pleide å ha bokser som dette stående med ekstra splitter og andre deler til pennene i. Når man kjøpte en Pan skolepenn kunne man velge mellom en del ulike splitter, og da kunne forhandlerne raskt bytte mellom de forskjellige variantene.

Da jeg kjøpte denne Pan-boksen i fjor høst, kom den med hele 29 forstykker til Pan-skolepenner (med grepseksjon, splitt og leder, fortsatt i originalembalasjen), samt noen få andre løse deler og et par komplette skolepenner i usedvanlig god stand. Boksen dukka opp på Finn.no mens jeg drev og ferdigstilte den store artikkelen min om Pan-pennene, og jeg mottok den akkurat tidsnok til å få inkludert et bilde av den i artikkelen. Det var en upåklagelig timing, og det var veldig gøy å kunne få tak i noe sånt som dette. Den har på mange måter blitt et midtpunkt i samlingen.

Såh, da tror jeg at jeg har vært gjennom det aller meste. Når jeg har skrevet lignende innlegg tidligere, har jeg ofte utelukket billigpennene mine. Jeg har rett og slett ikke ansett dem som en del av samlingen min. Men da jeg skulle skrive dette innlegget, bestemte jeg meg for at det var på tide å innse at alt måtte med, uansett hvor ubetydelig jeg selv måtte tenke at det er. 200 penner… Det er da sannelig et ganske solid antall. Men er det nok? Njæææ…