I går, 2. september, var det femti år siden min absolutte favorittforfatter, John Ronald Reuel Tolkien, døde. Jeg tenkte derfor å vie dette innlegget til Tolkien, og skrive litt om mitt eget forhold til ham og historiene hans. I andre halvdel av innlegget vil jeg se nærmere på Tengwar, som var et av skriftspråkene han utviklet til mytologien sin.

Min interesse og fascinasjon for Tolkiens forfatterskap, startet da jeg var ti år gammel, på midten av nittitallet. En jeg spilte i skolekorps med tipset meg om Hobbiten. Eller, beordret meg til å lese den blir kanskje mer riktig å si. Men det var ikke så mye overtalelse som skulle til. Jeg var allerede en lesehest, og dro sporenstreks på biblioteket for å låne et eksemplar. Det tok meg tre uker å lese den. Jeg vet ikke hvorfor jeg husker akkurat det, men det har bare festet seg i minnet mitt: det eksemplaret jeg leste var på 309 sider, og tok meg tre uker å lese. Det var nok en av de større bøkene jeg hadde lest på det tidspunktet, og jeg husker også at språket virket litt gammeldags og tungt å lese (ikke så rart, kanskje; boken var allerede nesten seksti år gammel på dette tidspunktet). Men verdenen, de forskjellige folkeslagene, og historien i seg selv gjorde et uutslettelig inntrykk. Dverger, hobbiter, alver, tusser og troll, enorme ørner og en mann som kunne gjøre seg om til en diger bjørn, en trollmann, gigantiske edderkopper som kunne snakke, og ikke minst: Gollum, med ringen som kunne gjøre bæreren usynlig. De 309 sidene var proppfulle av eventyr!

Innen jeg hadde lest ut Hobbiten, hadde han som tipset meg om den (og som bare var et år eldre enn meg) rukket å pløye gjennom hele Ringenes Herre. Han var en større lesehest enn meg, men jeg kunne jo ikke være noe dårligere, så jeg kastet meg rundt og begynte å lese den også. Den første gjennomlesningen tok meg omtrent et år (jeg leste den i etapper, og hadde en del pauser underveis). De godt og vel tusen sidene var blytunge å komme gjennom for en ti-elleve-åring, men samtidig var historien så god og altoppslukende at jeg bare måtte lese videre. Det var nok mange detaljer som gikk meg hus forbi i denne første lesingen, men jeg jobbet meg gjennom den, sakte men sikkert. Siden har Tolkien alltid vært en del av livet mitt på en eller annen måte.

På ungdomsskolen var det en i klassen min som leste Ringenes Herre for første gang, og jeg bestemte meg for at jeg skulle lese den igjen, for å friske den opp, og være i stand til å diskutere den med ham. I en lang periode hadde vi med oss den svære boken i ranslene til skolen hver eneste dag, og satt jevnlig og bladde i den, leste utdrag, finstuderte slektstreene i tilleggene bakerst i boken, og prøvde å lære oss de to skriftspråkene som også sto forklart i tilleggene. Vi ble etter hvert drevne nok til at vi kunne skrive hemmelige lapper på Tengwar til hverandre i timene.

Peter Jackson sine Ringenes herre-filmer kom ut før jul de tre årene jeg gikk på videregående. Hvert eneste år sammenfalt filmpremieren med skolen min sitt juleball. Det var en enkel prioritering. Jeg var ikke på et eneste av juleballene. Filmene gjorde at jeg dykket enda mer ned i Tolkiens verden. Jeg leste Ringenes Herre og Hobbiten flere ganger i løpet av andre halvdel av tenårene, og bøker som Silmarillion og Ufullendte fortellinger, som tar leseren enda dypere ned i materien, ble også fordøyd på glupsk vis.

Mot slutten av studiene fikk jeg en idé om å kjøpe en ny utgave av Ringenes Herre i julegave til meg selv hvert år. Dette var en tradisjon jeg holdt gående en stund, og den førte til en liten samling av noen ganske pene utgivelser: noen illustrerte, noen med ulike forord eller annet innhold som de andre ikke hadde. Noen bare fordi de var fine. Jeg har ikke opprettholdt denne tradisjonen, men i senere år har jeg med jevne mellomrom endt opp med å kjøpe Tolkien-bøker, og gjerne også bøker jeg har fra før, hvis jeg finner dem i en spennende ny versjon som tilfører Tolkien-samlingen noe nytt.

Tolkien selv ga ikke ut så mange bøker mens han levde, men han etterlot seg en vanvittig mengde notater og mer eller mindre fullførte manuskripter som sønnen, Christopher, bearbeidet og ga ut etter farens død og helt fram til sin egen død i 2020. Jeg har lest en del av disse bøkene, men slett ikke alle. En liten del av meg ønsker å spre dem utover, for jeg vet at før eller siden vil jeg ha lest alt, og det vil være en trist dag. Samtidig er dette bøker med en så stor detaljerikdom, at man kan lese dem mange ganger og fortsatt oppdage nye ting å glede seg over. Jeg har lest Ringenes Herre et tosifret antall ganger opp gjennom årene, og finner fortsatt nye ting hver gang. Når man blir eldre leser man også med andre øyne, og ser teksten på andre måter. Det er en helt annen opplevelse å lese disse bøkene nå enn det var for tjue år siden.

I anledning 50-årsdagen for Tolkiens død, bestemte jeg meg for å sette meg ned og se litt nærmere på et av Tolkiens skriftspråk, nemlig Tengwar.

Tengwar

Tolkien var professor i språk og litteratur på Oxford University. Fra ung alder hadde han som hobby å lage egne språk, og mytologien hans ble skapt delvis som en verden han kunne putte disse språkene inn i. De mest utviklede språkene er de to alvespråkene: Quenya og Sindarin. Begge disse har ordlister på flere tusen ord, samt fullt utviklet grammatikk og syntaks. For å få et inntrykk av hvor stort dette arbeidet var, og hvor mange språk Tolkien faktisk konstruerte til Midgard-mytologien sin, er nettsiden ardalambion.net av norske Helge Kåre Fauskanger en fantastisk ressurs. Det er en forholdsvis gammel nettside som ikke ser ut til å ha vært oppdatert på en stund, men artiklene hans går ekstremt grundig til verks.

I tillegg til en god del språk, konstruerte Tolkien også noen skriftspråk. De to mest kjente av disse er nok Cirth og Tengwar. Cirth er basert på norrøne runer, og i Tolkiens verden ofte brukt av dvergene. Tengwar er litt mer unik, ettersom den ikke virker å være direkte inspirert av noen eksisterende skriftformer. Den ble i følge Tolkien utviklet av den legendariske alvesmeden Fëanor i det første tideverv. Det er dermed et utpreget alvisk skriftspråk, men brukes også av andre folkeslag i Midgard. Tengwar er spesielt interessant, fordi det er så komplekst, og Tolkien aldri gir noen entydig fasit på hvordan det skal leses/skrives. Det er noen sider i Tillegg E i Ringenes Herre som beskriver dette skriftspråket, men Tolkien gjør det på ingen måte enkelt for leserne. Her serveres forskjellige versjoner basert på språk, folkeslag og ulike kulturer som alle brukte skriftspråket på forskjellige måter, tilpasset behovene de hadde. Det er ikke én riktig oppskrift på Tengwar. De to alviske språkene har for eksempel ulike måter å bruke det på. Inskripsjonen på ringen, som er skrevet på svartemålet, er en tredje variant, og på vestporten i Moria finner vi en fjerde måte å bruke skriften på. Alle disse er såpass ulike at det kan bli utfordrende å tolke hvis man prøver seg med “feil” regler.

En femte variant er Tengwar-skriften på omslagene av Tolkiens bøker. Disse er på engelsk, og her har Tolkien tilpasset skriftspråket til engelske lyder. Tolkiens sønn, Christopher, som har utgitt mange av farens tekster etter hans død, har også noen eksempler på Tengwar som avviker litt fra måten faren brukte det på. Det hele kompliseres ytterligere av at Tengwar er et fonetisk alfabet, så alt av rettskriving er det bare å glemme.

Det er med andre ord mange variasjoner i sving, men Tolkien gir – om enn litt motvillig – noen forslag til hvordan de fleste bokstavene kan brukes. I grove trekk, ser det omtrent slik ut:

Det som går igjen er at relaterte lyder bør ha bokstavformer som er relaterte til hverandre. Utover det kan bokstavene plasseres litt forskjellig i plansjen, ut fra hvilke språklige behov man har.

Dette er altså et system av bokstaver som er lett å tilpasse til forskjellige språk, ettersom man kan gi de ulike bokstavformene forskjellige lyder basert på hva som brukes mest i språket. Det samme gjelder plassering av vokalene. Vokalene har ikke egne bokstaver, men skrives ved hjelp av ulike aksenter og tegn som settes over de tilsluttende konsonantene. Her kommer det litt an på språket om de står over konsonanten som kommer før eller etter den aktuelle vokalen. Tolkien skriver at i det høyalviske språket Quenya, som ofte avslutter ord med vokal, plasseres de gjerne over konsontanten som kommer før vokalen, mens i Sindarin, det mer uformelle og dagligdage alviske språket, er det relativt sjelden at ord slutter med vokal. Her kommer aksenten over den etterfølgende konsonanten. I skriften på bokomslaget, som er på engelsk, står vokalene over de etterfølgende konsontantene, og dette er også tilfellet i de aller fleste andre eksemplene som finnes.

Her har vi en oversikt over vokaltegnene. Hvis det ikke er tilsluttende konsonanter man kan plassere tegnene over, kan man bruke en stamme som ser ut som en “i” eller en “j”, og bytte ut prikken med det aktuelle vokaltegnet. “E” og “i” er beslektet, og det samme er “o” og “u”. Det varierer en del hva som er hva av dem.

La oss se litt nærmere på noen konkrete eksempler.

Ringenes Herre

På omslaget av Ringenes herre står øverst (i Cirth-runer): “THE LORD OF THE RINGS TRANSLATED FROM THE RED BOOK”, så fortsetter setningen nederst på siden, i et mer komplisert Tengwar. Hvis man tar utgangspunkt i Tolkiens egen forklaring av skriftspråket bakerst i boken, ender man opp med dette:

“VWESTMARCHBEJHONRONALDREUELTOLKIEN : HERINIZSETFORTHDHISTORI[?]WOR[?]RI[?][?]DRITURN[?]KI[?AZSEENBEDHHOBIT[?]”

Etter litt rydding og tolkning, kan man lese dette som: “of Westmarch by John Ronald Reuel Tolkien : Herein is set forth the history of the War of the Ring and the Return of the King as seen by the hobbits”.

I dette eksemplet er “i” skrevet med prikk, og “e” med aksent. “O” er skrevet med krøll opp mot høyre. I setningen bruker Tolkien noen bokstaver/bokstavsammensetninger som ikke er forklart i Tillegg E. Ut fra sammenhengen kan man forstå at han har egne tegn som brukes som en slags forkortelse av “of”, “the”, “of the”, og “and”.

Som “ng” i slutten av ordene “ring” og “king” bruker han en bokstav som er satt opp i plansjen (nr. 20), men som ikke blir forklart. Den ligger imidlertid på en rekke som er viet de nasale konsonantene (“n” og “m”), så det gir mening at den kan brukes til “ng”. Siste bokstav i ordet “hobbit” har en ekstra krøll, som jeg tror betyr at ordet skal slutte med en “s”, altså flertallsformen “hobbits”, som gir mer mening, ettersom vi i boken følger fire hobbiter. Denne krøllen er heller ikke forklart, men ut fra bruken her og i noen andre eksempler, kan man se at det nok er dette som er tenkt.

Silmarillion og Ufullendte fortellinger

På omslaget av Silmarillion står følgende:

“The tales of the first age when Morgoth dwelt in Middle Earth and the elves made war upon him for the recovery of the silmarils”

“to which are appended the downfall of Numenor and the history of the rings of power and the third age in which these tales come to their end.”

I denne versjonen av Tengwar, har tegnene for “i” og “e” byttet plass sammenlignet med omslaget på Ringenes herre, slik at “e” nå er en prikk, og “i” er en aksent.

Det er noen andre interessante ting her også. Se f. eks. på det første tegnet i den nederste inskripsjonen. Dette er en “t”, med en krøll under, som i dette tilfellet leses som ordet “to”. Det er noen flere eksempler her også på at vokal-tegn er plassert under konsontanttegnet. Ordet “are”, er et godt eksempel, hvor du har “a”-tegnet plassert over “r”-en, mens den etterfølgende “e”-en plasseres under. Vi ser det også i ordet “tales”, som forekommer et par steder, hvor “a” er plassert over “l”, og “e” under. I dette ordet får vi også et nytt eksempel på en krøll som markerer at ordet slutter på “s”.

I ordet “Middle Earth” ser vi også eksempler på dette, hvor “e”-en i “Middle” er plassert under “l”-en, og “e” og “a” i “Earth” er slått sammen. Her ser vi også at man kan bruke en vannrett strek under bokstaven for å markere at den er dobbel, som under “d”-en i “Middle”.

For å sette seg godt inn i Tengwar må man med andre ord ikke bare lese forklaringen i Ringenes herre, Tillegg E nøye, men også faktisk ta seg tid til å analysere de eksemplene som finnes fra Tolkiens egen hånd, ettersom han har lagt til ting, eller gjort små endringer og variasjoner i måten han selv bruker skriften på, som ikke kommer fram i boken. Innskripsjonen på forsiden til Silmarillion er antakelig gjort av Christopher Tolkien, som har sin egen måte å gjøre ting på, og som ikke nødvendigvis er helt likt farens.

Over her ser vi omslaget til Ufullendte fortellinger. Her brukes de samme reglene som i Silmarillion:

“In this book of unfinished tales by John Ronald Reuel Tolkien which was brought together by Christopher Reuel Tolkien his son”

“are told many things of men and elves in Numenor and in Middle Earth from the elder days in Beleriand to the war of the ring and an account is given of the druidain and istari and the palantiri”.

La oss se på et par eksempler hvor Tengwar er brukt i selve historiene også:

Ringinskripsjonen

Inskripsjonen på selve ringen er en tekst på svartemålet. Direkte fra skriften på ringen, kan det leses slik:

“ACHNAZGDURBATULUUK – ACHNAZGGIMBATUL – ACHNAZGTHRAKATULUUK – AGHBURZUMICHIKRIMPATUL”

Den faktiske teksten er: “Ash nazg durbatulûk, ash nazg gimbatul, ash nazg thrakatulûk, agh burzum-ishi krimpatul”, eller på norsk: “En Ring skal samle dem, én Ring finne dem, én Ring betvinge dem og i mørket binde dem”. Dette er et sitat hentet fra det kjente verset som står helt fremst i boken, og som beskriver de ulike maktens ringer.

I denne versjonen av Tengwar er det noen elementer som er litt forskjellige fra de andre Tengwar-modusene. Den tydeligste endringen er krøllene som representerer bokstaven “u”. Normalt vil de ha åpning mot venstre, mens “o” går opp til høyre, men her brukes høyre-krøllen for å gjengi bokstaven “u”. Tolkien forklarer dette med at høyre-krøllen ble ansett som vakrere og mer attråverdig, og ettersom bokstaven “u” ble brukt mye i svartemålet, mens “o” nesten ikke forekom i det hele tatt, byttet de om på de to krøllene for “u” og “o”.

Det er et annet grep som er gjort her også, og som Tolkien så vidt er inne på i beskrivelsen av skriftspråket i Tillegg E, og det er at man setter en vannrett strek over konsonanten for å markere at det skal komme en nasal lyd (“n” eller “m”) først, som i ordene “gimbatul” og “krimpatul”, hvor “m” kommer før hhv. “b” og “p”. Vokaltegnet plasseres da over den vannrette streken.

En annen ting som er verd å merke seg er bruken av ch-lyden (nummer 3 i plansjen), i stedet for sh-lyden (nr. 11). Det kan være at Sauron sin versjon av Tengwar hadde sh-lyden på tegn nr. 3, men det kan også hende det er for å markere at det er en kort lyd, og ikke en lang “sh”. Litt på samme måte som lyden i slutten av navnet mitt, Anders:

Her ser vi fem forskjellige måter å skrive navnet mitt på. Så vidt jeg kan forstå ut fra måten Tolkien selv brukte skriftspråket, vil alle fem skrivemåter være riktig, og det kommer først og fremst an på hvordan man selv ønsker det skal se ut på papiret. I den øverste versjonen er navnet skrevet ut slik Tolkien forklarer skriftspråket bakerst i Ringenes Herre. I neste eksempel har jeg forkortet det litt ved å bruke en “s”-krøll, på samme måten som Tolkien gjør i ordet “hobbits” på omslaget til Ringenes Herre. I det tredje eksemplet bruker jeg “ch”-lyden til å erstatte “rs”, med samme resultat som ordet “ash” i ringinskripsjonen. I det fjerde eksemplet har jeg forkortet “n” og “d” ved å sette en vannrett strek over “d”-en, og på den måten markere at den skal ha en nasal lyd først. I tillegg bruker jeg “s”-krøllen til slutt. I det siste eksemplet har jeg gjort samme grep med “n” og “d”, men bruker “ch”-tegnet til slutt. Dermed har jeg halvert lengden på navnet sammenlignet med det øverste eksemplet.

Morias vestport

Jeg har lyst til å si litt om inskripsjonen på Morias vestport også. Den skiller seg nemlig ganske mye ut fra de andre Tengwar-eksemplene vi har, og er bortimot uleselig om man ikke vet hva som står, selv om man bruker Tengwar-plansjen fra bakerst i boken. Frodo (hovedkarakteren i boken) uttaler også at han ikke klarer å lese det, selv om han kan lese Tengwar slik alvene skriver det på hans tid. Man får en følelse av at skriften har hatt en utvikling gjennom de årtusenene som har gått fra porten ble satt opp, og til brorskapet kommer ditt i Ringenes Herre. Tolkien gir oss heldigvis teksten i dette tilfellet, hvilket gjør det litt lettere å finne ut av.

En av de største forskjellene er at i stedet for å plassere vokalene som ornamenter over konsonantene, har de her fått egne fullverdige tegn:

Det brukes også noen få prikker og streker. To prikker kommer over et vokaltegn når det er en diftong med “i”, som i ordene “hain” eller “teithant”. Ellers brukes også her en vannrett strek over konsonanten for å markere at det skal komme en nasal lyd først, som i “echant” eller “Celebrimbor” i eksemplene over her.

Som om ikke det var nok, har også “n” og “m” andre tegn på vestporten enn i andre moduser av Tengwar. I plansjen er disse to bokstavene flyttet et hakk ned, fra 17/18 til 21/22, og tar dermed de to tegnene som i senere standardversjoner av Tengwar brukes til urullet “r” og “w”.

Konklusjon

Tolkien blir av mange sett på som den ultimate verdensbyggeren. Tengwar er bare en knøttliten del av den verdenen han skapte, men gir et lite innblikk i hvordan han jobbet med hver minste lille detalj for å gi verdenen sin et liv og en historie. Tolkien blir også ofte trukket fram som kroneksemplet på verdensbyggeren som blir så opptatt av alle detaljene at han aldri klarer å faktisk fullføre historiene sine.

Hobbiten ble publisert i 1937, og i oktober 1938 skrev Tolkien i et brev til forleggeren sin at han håpet han ville ha oppfølgeren klar “tidlig neste år”. Gang på gang hang han seg opp i små detaljer, som gjorde at han måtte utsette, og gang på gang i løpet av de neste årene skrev han i nye brev til forleggeren at han snart var ferdig. Ringenes herre kom først ut i 1954, sytten år etter Hobbiten. Det virkelige storverket hans, Silmarillion, som inneholdt hele mytologien som Hobbiten og Ringenes herre var plassert inn i, jobbet han med fra han var tidlig i tyveårene og helt til sin død. Den var det sønnen, Christopher, som til slutt fikk sydd sammen og utgitt i 1977, fire år etter at faren gikk bort.

Resultatet av denne ekstreme verdensbyggingen var at Tolkien selv aldri følte seg “ferdig” med ting. Samtidig: når historiene først ble utgitt, var de så gjennomarbeidet, så utrolig rik på detaljer, og plassert i en verden som er mye, mye større enn selve historien. Og det merker man med en gang man åpner bøkene hans.

---

Med informasjonen i dette blogginnlegget, bør man være i stand til å tyde denne teksten, og følge oppfordringen: