Skrevet av Kjartan Skogly Kversøy med hjelp fra Gina Dahl til oversettelse av gotisk håndskrift

I dagens innlegg skal jeg bevege meg ut i det overnaturlige. Jeg skal både leke litt og være alvorlig. Igjen har det dukket opp noen gamle brev som har vekket nysgjerrigheten min. Brevene er lokalt forankret i Drammen og omegn. Jeg jakter systematisk på gamle brev. Jeg syns særlig det er verd å undersøke brev som er skrevet av folk som en gang bodde i samme område som meg selv. Brevene du skal få bli kjent med er unike. De er alle over 200 år gamle. Flere av avsenderne og mottagerne er kjente personer. To av dem kan knyttes til mystiske hendelser.

Det har ikke vært enkelt å lese brevene. De er alle skrevet på norsk med gotisk håndskrift. Jeg har i de siste årene øvd på å lese denne typen skrift. Jeg blir stadig bedre. Likevel har jeg også i dette tilfellet trengt å få hjelp fra Gina Dahl ved Universitet i Bergen for å få på plass hele oversettelsen. Gotisk håndskrift ble brukt i Norge frem til slutten av 1800-tallet. Når de som skrev brevene i tillegg hadde sin personlige vri på skriften kan tekstene ofte være krevende å lese. Henrik Ibsen var en tidlig kritiker av denne skrifttypen. Han la om sin egen håndskrift i 1867. Han tok denne avgjørelsen mens han skrev Peer Gynt. Ibsen mente at håndskrift skulle være lett å lese. Han valgte selv å bytte fra gotisk håndskrift til den moderne og mer leservennlige steilskriften.

For å komme i den rette stemningen, så syns jeg nesten vi må varme opp med noen overnaturlige spekulasjoner. To av brevene jeg har undersøkt denne gangen er skrevet henholdsvis 18. februar 1809 og 18. mai 1809. Ser du det samme som meg? Tallet 18 lyser umiddelbart mot oss hele fire ganger i disse to brevene. 18. mai, 18. februar, 1809 og 1809. Legger vi sammen de to siste sifrene i årstallene (09+09), så får vi jammen 18 for femte gang. Jeg går derfor rett på sak og starter med å hente inspirasjon fra numerologi.

Tallet 18 har sterk symbolikk for dem som tror på numerologi. Den som stadig opplever å møte på tallet 18 skal følge med nå. Tallet forbindes med at englene ønsker å kommunisere med deg. Den som ofte treffer på tallet 18 er på den rette vei. Tallet viser at ditt neste steg vi være beskyttet. Du vil, i følge denne tenkningen, oppleve at dine behov blir møtt. Tallet er ladet med positiv energi og er knyttet til suksess. Du vil oppleve nye begynnelser og overflod. Mange forekomster av tallet 18 er tegn på at du skal fortsette på den stien du har valgt. En av brevskriverne følte kanskje suksess i 1809, men bare tre år senere skulle livet hans bli påvirket av en dramatisk hendelse. Denne hendelsen kom til å følge han resten av livet. Dersom de mystiske historiene fra presteboligen i Sande stemmer, så fikk han heller ikke fred etter døden.

Hovedpersonene i brevene er knyttet til mange rykter og fortellinger. Dette er gamle historier. Det er vanskelig å holde styr på hva som er fakta og hva som er fantasi. Noen ganger er flere fortellinger og flere personer rotet sammen. Av alt det jeg skriver om i dette innlegget, så er det oversettelsene av brevene som er det sikreste elementet. Historiene om personene må tas for det de er. De er fortellinger om mystiske hendelser knyttet til mennesker som levde for over 200 år siden. Jeg forsøker bare å sy sammen og gjengi det jeg har lest og hørt som best jeg kan.

Gjennom to århundrer har et mangfold av personer fortalt disse historiene. Historiefortellerne har bevisst eller ubevisst lagt til noe og trukket fra noe. De har glemt noe, funnet på noe, blandet sammen og rotet til. Historiene er derfor ikke harde fakta. De kan likevel være verd å utforske. Noen av fortellingene handler til og med om overnaturlige hendelser. Jeg velger å være varsom med å mene det ene eller det andre når det gjelder overnaturlige fenomener, men personene dette innlegget handler om blir ofte forbundet med uforklarlige hendelser og merkelige krefter.

Det første brevet Gina Dahl og jeg har oversatt er skrevet av en sogneprest som noen mener ble til en gjenganger etter sin død. Det hevdes at han fortsatt viser deg på prestegården i Sande. Gjengangeren kalles gjerne den brune mannen eller den brunkledde. Den kommende gjengangeren skriver i dette brevet til en kollega. Han er også en sogneprest. Det hevdes at denne sognepresten var synsk. Den dagen han døde så han syner som viste seg å stemme. Vitner fra dødsleiet hans kunne fortelle om dette i ettertid. I Drammen Byleksikon (2004) står det også at han i følge noen rykter hadde tilgang til selveste svarteboka. Jeg vet ikke om dette stemmer, men det var faktisk ikke uvanlig at prester hadde et eksemplar av svarteboka. De fleste svartebøkene vi kjenner til i Norge er fra etter 1750. De aller fleste er fra 1800-tallet. Tidsmessig virker altså ikke ryktet helt usannsynlig. Jeg vet ikke nok om denne praksisen, men det kan virke som om svarteboka kunne brukes til gode gjerninger dersom den ble brukt av kloke, gode og gudfryktige mennesker. Den kunne også være farlig dersom den kom i hendene på ukyndige eller mennesker med onde hensikter.

Det andre brevet er fra den samme synske sognepresten. Det er skrevet til en person som heter G. Høegh. Jeg er ikke sikker på hvem denne personen er, men brevet er adressert til Tangen. Det hadde vært spennende å få innspill dersom noen av leserne vet hvem denne mannen er. Innholdet skal du få vite mer om etter hvert. Høegh er lese- og skrivekyndig og er en eller annen slags autoritet knyttet til Tangen kirke. I brevet er det blant annet snakk om betaling knyttet til en begravelse. Det tredje brevet er fra en greve som holdt på med mye forskjellig. Brevet er en påminner om at noen som skylder noe. Jeg tror det har med korn å gjøre. Det virker som at noen skylder 40 tønner (40Tdr?) bygg til noen og at denne gjelden (?) er blitt satt ned til 35 tønner (35Tdr?). Dette brevet er tatt med først og fremst fordi det har bidratt til å bekrefte identiteten til den synske sognepresten. Her har lakkseglene til sognepresten vært viktige.

Har du hørt om den brune mannen som går igjen på prestegården i Sande i Vestfold? Noen kaller han for den brunkledde. Noen hevder at det er sognepresten Hans Daniel Hammer (1748-1812). Faren til den brunkledde ble i sin ungdom kalt Sorte hammer. Han het Christofer Paul Hammer (1718-1793). Han var også sogneprest. En versjon av historien er at sogneprest Hans Daniel Hammer i 1812 nektet å konfirmere en lokal gutt. Noen påstår at det var fordi konfirmanten kom i kirken uten sko på beina. Andre hevder at det handlet om at konfirmanten ikke hadde med seg en gave til presten. Det kan være at gutten rett og slett ikke klarte å svare på spørsmålene presten stilte han. På den tiden var det mulig å stryke til konfirmasjonen. Dersom du ikke kunne svare på de bibelske kunnskapsspørsmålene som presten stilte deg kunne du risikere å ikke bli konfirmert.

Det var viktig å bli konfirmert. Konfirmasjonen var den gangen nødvendig både for å kunne verve seg til militærtjeneste, vitne i retten og kunne gifte seg. Det var en svært alvorlig sak å ikke bestå konfirmasjonseksaminasjonen. Gutten som ikke ble konfirmert var knust og valgte i desperasjon å drukne seg i Sandeelva. Sognepresten Hans Daniel Hammer syns det var et tungt ansvar å bære. Han fikk ikke ro i sjela resten av sitt liv. Selv etter sin død fortsatte han å vandre hvileløst omkring på prestegården.

Den vanligste versjonen av fortellingen er at hendelsen med gutten som druknet seg er den direkte årsaken til at sognepresten går igjen. I en YouTube-video (det er bare å følge lenken foran i blå skrift), fortelles det om flere skeptikere som har opplevd underlige ting på prestegården i Sande. Flere har motvillig måtte innrømme at det foregår uforklarlige ting der. En av de mest høylytte skeptikerne var visst nok en professor fra Menighetsfakultetet. Etter å ha overnattet på prestegården måtte han innrømme at det hadde foregått ting om natten han ikke kunne forklare.

En av dem som har forsøkt å kartlegge systematisk historiene knyttet til “den brune mannen” er lederen i Sande historielag, Ingar Haugerud. Han utfordrer de mest kjente mytene om “den brune mannen”. Han skriver i en kommentar på Facebook 20. april 2024:
Hvem er “den brune mann”? Det finnes gode registre over hvem som ble eller ikke ble konfirmert. Hans Daniel Hammer avviste ingen konfirmanter i sin tid som prest. Hans far avviste 84. Av de var det en konfirmant som døde 1 år etter at han skulle vært konfirmert av ukjent dødsårsak. “Den brune mann” ble først omtalt av Andreas Munch som bodde på prestegården fra 1812-1818. Historien om en konfirmant dukket først opp i Morgenbladet i 1921. Det var forresten prest Hans Lødrup som har sett og forklart best hvordan “den brune mann” så ut. Han skal også ha pekt ut hvem han hadde sett ut fra bilder prester som hang i kommunelokalet. Hans Daniel Hammer finnes det ikke kjente bilder av.

Jeg hevder altså ikke at ryktene eller historiene om de overnaturlige hendelsene er sanne, men jeg må akseptere at det finnes et mangfold av måter å tolke virkeligheten på. Jeg må også erkjenne at det hele tiden skjer ting jeg ikke kan forstå. Jeg må derfor forsøke å ta på alvor at disse fortellingene handler om noe som noen faktisk har opplevd. Det siste skal ikke undervurderes. Jeg tror, som hermeneutikeren Hans-Georg Gadamer, at når jeg skal forsøke å forstå noe, så er det lurt å møte det jeg syns er fremmed eller merkelig med en undrende holdning. Undringens spørsmål er gjerne: Hva er det denne fortellingen prøver å si meg? Hva betyr dette? Hvorfor finnes det et sånt rykte? Hva er det som gjør at denne personen mener han har opplevd det han hevder å ha opplevd? Gadamer advarer mot å bli fanget av sine egne fortolkinger. Den kloke er villig til å stadig spørre seg selv: Kan det hende jeg tar feil? En som også støtte Gadamers syn er pedagogen og filosofen John Dewey. Han skriver at skråsikkerhet er å sammenligne med en slags senilitet. Han oppfordrer til gjestfri tenkning. Jeg velger i tråd med dette å gjøre mitt beste for å gjengi med varsomhet og tolke vennlig.

En av de andre hovedpersonene, Sognepresten Andreas Jacob Lund (1771-1842), har jeg skrevet om tidligere. Du kan lese mer om han i denne fortellingen (her er det forresten to 18-tall til): Hvorfor sendte Sogneprest Lund et brev fra Tangen på tirsdag den 18. oktober 1808 til Amtsfysikus Arbo og Stadschirurgus Lundt på Bragernes? Lund ble født i København. Han var sønn av en spekhøker. En spekhøker var en selger av vitualier. Vitualier var ofte matvarer og næringsmidler som krevde kjøling. En spekhøker holdt gjerne til i et kjølig kjellerlokale. Kundene var ofte sjøfolk og soldater.

Lund var sogneprest i Skoger og Tangen prestegjeld i over 40 år (1802-1842). Han var kjent som en dyktig administrator. Han var opptatt av å gjøre noe med utfordringene til de fattige. Sognepresten omtales for eksempel i forbindelse med at han gir skriftlig skussmål til fordel for den fattige kona Goran Salvesen. Goran var kona til skipper Bent Salvesen. Hun hadde problemer med å forsørge seg og barna sine. Svogeren Anders Juel ber om en anbefaling. Han ønsker å starte en høkerforretning (en butikk som drev med småhandel) for å kunne forsørge svigerinnen Goran og barna. Ektemannen, skipper Bent Salvesen, som blant annet var kaptein under Napoleonskrigene på kaperskipet Recovery fra 1813-1814, hadde forlatt kone og barn til fordel for eventyr i Ostindia. Sognepresten skriver:

Goran Cathrine Salvesen har stedse særdeles udmærket sig ved sin huslighed, stræbsomhed og sin omhyggelighed for sine børns opdragelse. En sjælden og aldeles utilgivelig ligegyldighed for hendes, sine børns og sit huses vel, har derimod stedse udmærket manden, skipper Bent Salvesen. Som han fraværende hidindtil skal have vist sig, haver hun ingen grund til at håbe eller vente noget bidrag til sin og sine børns underholdning. Selv må hun sørge derfor.

Som du skal få se i brevene, så diskuterer de to sogneprestene de fattiges situasjon. Sogneprest Lund og sogneprest Hammer virker å ha hatt en sosial samvittighet. Sogneprest Lund omtales i Drammen Byleksikon som en som med iver arbeidet for de fattiges sak. Det første brevet handler om Tangens fattigkasse. Denne diskusjonen foregår 33 år før Lov om Fattigvesenet vedtas i 1845. I brevet virker det som Hammer påpeker at Jarlsberg Verk allerede har noen forpliktelser ovenfor de fattige i henhold til en avtale fra 1776.

Her følger en oversettelse av brevene

Det første brevet er fra sogneprest Hans Daniel Hammer til sogneprest Andreas Jacob Lund

Pro Memoria!

I anledning af deres Velærværdigheds forklaring over Tanges fattigvæsens Trang, og min dig aa give Errklaring, har den Høye Stifttsdirection besluttet, at forskaffe Tangens fattigkasse et Laan a 3 til 400 Rdr imot fornøden Sikerhed, som sees af Stiftts-Directionens indlaget skrivelse De ville altsaa behage at besørge det befalede Document med samt Obligationer tilstillet Stifttsdirectionen. Den dertil fornødne Despositi = Casse – Blanquet følgner indlagt Likeledes skal jeg, efter Stifttsdirectionens Ordre, udbede, en nærmere Oplysning om Jarlsbergværks fattige, hvorvidt de understøttes af Wærkets Eyer, eller hvorvidt Rehsr af 2den October 1776 ved dette Værk har været fulgt. Jeg tvivler ikke paa, at De baade vil og kan forsvare baade Værkets retskafne Eyeres og, Deres Egen Fremgangsmaade med dette uforbederlige fattigvæsen i denne Tiid, da det har saameget af Fortidernes uheld paa sig. Rescripted af 2nd oktober 1776, angaaer Wærkernes Fattigvæsen. Dersom du har Fogtmann; saa vil De finde dertid Deel pag: 241 Sande d: 18de Febr: 1809 Æbødigst H. D. Hammer

S:T: HEr Lund

Det andre brevet er fra sogneprest Lund til Hr. G. Høegh (jeg vet altså ikke hvem dette er og er glad for tips fra leserne). Dette er et svar til Hr. Høegh om at Madam Bache, som virker å være en av eierne til Kobbervigen, antagelig har rett på en gratis begravelse på Tangens kirkegård. Det virker som sognepresten skriver svaret med munter tone. Han skriver at Hr. Høegh bare skal grave i vei, så finner de ut av det ved neste møte. Skulle det vise seg at de går på et tap i dette tilfellet, så virker det som sognepresten mener at kirken tåler det.

Paa grund af det, jeg i Kirkeprotokollen finder indført pag. 67 og følgende Side, dat 26. Sept 1776 og 9de Jul 1772, samt Fundats. §8 No 4 kan jeg ey andet end troe, at Kobbervig Ejere maae have frie Begravelse paa Tangens Kirkegaard – og da Tiden ikke tillader nøyere at undersøge og forvisses herom – Sagen desuden er alt for ubetydelig til at nogen Extra Samling for den fulde have Sted, finder jeg det raadelig, at gravning skeer for Mad. Bache, som den er skeet for hendes Broder og Søster i de seenere Aar, dog, til sikkerhed for Dem, med Forbeholdenhed af Kirkens Ret, om den har nogen, til betaling, hvilken Forbeholdenhed jeg selv skal tilkjendegive Kobbervigen – Lad derfor graves, kjære Ven! Det roer ikke længe, før vi skal have Samling, og da kan denne Sag omhandles. Kirken er sikker nok – for Tab kan den ikke i dette Tilfælde være udført. Dette tør jeg og dette tør enhver Da selv og, om det forlangtes, indestaae for. Med Brav, Folk kommer man altid ud af alt med. Tangen d. 16 Janu. 1806 Deres Højtforbundne Vend ALund

S.T. Hr. G. Høegh

Det siste brevet fra Grev Wedel-Jarlsberg til Sogneprest Lund. Jeg vet ikke helt hva brevet betyr, men dette brevet hjalp meg å bekrefte at det faktisk var sogneprest Andreas Jacob Lund som var omtalt i de foregående brevene. Det er nok en påminner om at noen skylder 35 tønner bygg til noen og at sognepresten er involvert i saken på en eller annen måte.

Promemoria

Jeg er i Nødvendighed af at maa nedsætte det Dem under 12te Hujus anviste Qvantum Byg 40Tdr til 35Tdr, i Forhold hvortil Ligningen maatte rettes.

Jarlsberg den 18 Mai 1809

Grev Wedel-Jarlsberg
Til Hr Sogneprest Lund

Referanser
Per Otto Borgen (2004). Drammen Byleksikon. Forlaget for By-og bygdehistorie
Hans-Georg Gadamer (1989). Truth and Method. Sheed & Ward
John Dewey (1985). Democracy and Education. Southern University Press
Alle andre referanser er å finne der det er blå tekst. Den blå teksten er en direkte lenke til referansen.

Foto
Alle bilder er tatt av Kjartan Skogly Kversøy.