Tidlig i mai la Brage Rygh ut et innlegg i Pen Addicts Norway-gruppa på Facebook hvor han etterlyste folk som ville teste noen penner han hadde laget. Vi var tre som meldte oss: Anne Martha Askjer Kjær, Anne Louise Wolff, og Anders Kristiansen. Vi tre har testet pennene i noen uker nå, og samarbeidet om dette innlegget.

Brage Rygh begynte med tredreiing for sju år siden. Etter noen år med boller, fat og krukker, ønsket han å prøve noe nytt, og begynte å lage penner. Det har han gjort i et par år nå, og sier selv at han til å begynne med ikke hadde en spesielt stor interesse for penner, men han syntes det var en fin utfordring å lage dem. Treverket i pennene er stort sett fra piletrær i Brages egen hage, tatt ned for mange år siden og godt tørket. Det varierer litt hvordan han etterbehandler det. Noen ganger holder han det trehvitt, andre ganger beiser han det. I noen penner bruker han også finsk bjørkelaminat i forskjellige farger, som gir et fint linjemønster. Pennedelene han ikke lager selv (splitter, grepseksjon, fyllemekanisme og metalldekorasjoner) er importert fra Kina.

Anne Louise og Anders lånte tre penner hver: Gentleman, Geisha og Churchill, mens Anne Martha kun lånte Gentleman og Geisha. Brage var interessert i tilbakemeldinger og forbedringsforslag på pennene sine, og det var derfor han ønsket at noen kunne teste dem ordentlig. Det har vi gjort, og her er resultatet.

Utseende/håndverk

Det er ofte litt vanskelig å omtale utseendet/designet på såkalte “kit pens”, som dette er; altså penner som har noen håndlagde deler det ligger masse arbeid og omtanke bak, mens andre deler er masseprodusert i en fabrikk i Asia et sted. Resultatet blir svært ofte penner med en slags identitetskrise: er de håndlaget, eller er de det ikke? Det oppstår en konflikt mellom de ulike delene i pennen, hvor de håndlagde delene prøver å kompensere så mye som mulig for delene som er masseproduserte. Deler av pennen kan renne over av personlighet og karakter, mens andre deler av den oppleves som sterile og sjelløse. Dette gjør det også utrolig vanskelig å lage virkelig gode penner på denne måten, ettersom de alltid vil ha et handikapp som holder dem igjen. For å gjøre utfordringen enda større, er det vanligvis nettopp de “aktive” delene av pennen som er masseprodusert: splitten, som er den eneste delen av pennen som er i direkte kontakt med papiret; grepseksjonen, som er den delen brukeren holder i; fyllemekanismen, som er den delen av pennen som brukes når man fyller den med blekk. De håndlagde delene er de som først og fremst kun har med utseendet på pennen å gjøre. Til en viss grad kan man kanskje gjøre ergonomiske grep også med disse delene, men det er ganske begrenset. Til syvende og sist er det kun to deler av pennene som lages av pennemakeren: en hylse som utgjør pennekroppen, eller penneskaftet, om man vil, og en hylse som utgjør hetta. Disse to delene skal være ekstremt godt utført for å kunne hamle opp med resten av pennen, og gi brukeren et inntrykk av at pennen er håndlaget, når faktum er at alle de viktigste delene av den slett ikke er det.

På dette punktet er vi dog alle tre enige om at Brage har lyktes godt. Pennene hans ser veldig bra ut, og har nøye utvalgte treemner med mye liv og sjatteringer. Han evner å hente ut alle de beste egenskapene av treverket, og han klarer å kombinere de lune og varme trestykkene med de kjøligere delene av metall eller plast på en naturlig måte. Pennene hans føles helhetlige; treet gir pennene liv, og tilfører et organisk element. Man tenker ikke over denne konflikten mellom håndarbeid og masseproduksjon som man ofte gjør med mange andre penner av samme type.

Det er likevel fortsatt litt å hente på monteringsarbeidet. På flere av pennene vi har lånt er det deler som sitter løst. Dette er deler som er festet med friksjon, og som kanskje burde vært strammet til litt bedre. Dette er heldigvis ikke noe som har så mye å si for opplevelsen av pennene, men i en luksuspenn er disse tingene likevel ganske viktige. Anne Louise hadde dessuten et problem med en av pennene sine, hvor det la seg blekk mellom de ulike delene av hetta. Det var umulig å skylle/tørke det vekk, samtidig som at noe av det samme blekket ble overført til grepseksjonen mens hetta var på, og deretter på fingrene hver gang hun skrev med den. Litt mer nøyaktighet i monteringen kunne nok ha gjort at den opplevde kvaliteten av disse pennen steg et hakk eller to.

Designmessig er det kanskje Churchill-pennen som er den mest vellykkede av disse tre. De sorte elementene spiller veldig godt på lag med gullfargen i metallet, og det mørke treverket. Det oppleves som et ganske rent design som fungerer veldig godt. På de to andre pennene er det mer gull- og sølvfarger. Denne to-tone-dekoren bidrar til å stjele oppmerksomhet fra treverket, og det føles litt som at de som har produsert disse pennesettene prøver å kompensere for noe ved å “blinge” opp dekoren. I våre øyne har det nok motsatt effekt av det som antakelig er tenkt fra produsentens side: de fremstår som et forsøk på å se mer luksuriøse ut enn de egentlig er. Det er veldig synd, for det stikker også kjepper i hjulene for det vakre trearbeidet som Brage står for i disse pennene.

Vekt, balanse og ergonomi

Alle pennene har mye metall i seg, og vekten er deretter. Gentleman tar kaka her. Med hetta på veier den hele 60 gram. Den har en ganske tung endeskrue som også gjør at vektbalansen skyves bakover. Både Anne Martha og Anne Louise syntes denne pennen ble alt for baktung, og følte at pennen nesten vippet bakover med mindre de holdt den igjen. Anders liker store og tunge penner godt, og har kanskje litt større hender enn de to kvinnene, men også han syntes denne ble for baktung til å skrive komfortabelt med. Man kan skru av endeskruen på denne pennen, og det gir den en mye, mye bedre vektbalanse, men pennen er ganske stygg uten endeskruen. Pennen har en grepseksjon i glatt metall, som i og for seg er komfortabelt til korte notater, underskrifter og slikt, men blir ganske hardt å holde under lengre skriveøkter. Dette forsterkes av at vektbalansen ikke er helt bra. Hvis man svetter litt på fingrene er det også lett at man mister grepet litt, og begynner å skli på det glatte metallet. Da må man bruke desto mer krefter på å holde pennen, når det helst bør være mulig å være helt avslappet når man skriver med den.

Geisha er både mindre, og betydelig lettere enn Gentleman, men med sine 45 gram (med hetta på), er den heller ikke noen lettvekter. Vektbalansen på denne pennen er langt bedre enn på Gentleman, og den ligger godt i hånda. Grepseksjonen på denne pennen er ganske tynt, og fasettert med tolv sider. Dette er også et metallgrep, men fasetteringen gjør at det oppleves som mye mindre glatt enn på Gentleman, og dermed mer komfortabelt å holde i. Anne Martha og Anne Louise likte dette grepet mye bedre enn Gentleman, mens Anders følte det ble for tynt i forhold til resten av pennen. Bakerst på denne pennen er det gjenger hvor man kan skru fast hetta, hvis man ønsker det. Det gjør pennen ganske lang, og ekstremt baktung, hvilket igjen gjør det bortimot umulig å håndtere den som et fornuftig skriveredskap. Det er vanskelig å tenke seg at noen skulle foretrekke å skrive med pennen i denne konstellasjonen, og dermed er gjengene et unødvendig designelement som egentlig ikke bidrar med noe annet enn å forstyrre linjene i bakenden av den.

Churchill-pennen har flere elementer i plast, hvor de andre pennene har metall. Dette gjør den til den letteste av de tre (40 gram med hetta på), selv om den er litt større enn Geisha-pennen. Ettersom grepseksjonen er i plast oppleves den som varmere og mer behagelig å holde. Samtidig har den en endeskrue i metall, som gjør den litt mer baktung enn Geishaen. Den er mye kortere enn Gentleman, og ligger derfor ganske komfortabelt i hånda, selv om vippepunktet er langt bak på pennekroppen. Det er ikke mulig å feste hetta bakpå denne pennen, og for de med litt store hender kan den kanskje bli i korteste laget.

Fyllemekanisme

Alle tre pennene kan fylles enten ved hjelp av patroner i standard internasjonal størrelse, eller med medfølgende omformere. Gentleman og Churchill er utstyrt med ganske vanlige omformere hvor du skrur stempelet opp og ned, mens Geisha har en annen variant, hvor du i stedet skyver stempelet fram og tilbake ved hjelp av en liten spake på siden.

Churchill-omformeren er den som føles mest solid av dem. Gentleman på sin side er en ganske stor penn, og hadde fortjent en større blekkapasitet enn det denne omformeren gir den. Geisha-omformeren er fiffig, og gjør det både raskt og enkelt å fylle, men kan være litt klønete hvis man fyller fra en flaske med lite blekk i, og dermed må ha seksjonen/omformeren ganske langt ned i flaska.

Det er ingen av disse omformerne som skriker kvalitet, og man skal kanskje ikke ha forventninger om at de varer så veldig lenge før de må byttes ut. Utover det fungerer de helt fint.

Blekkflyt og skriveegenskaper

Når det kommer til hvordan pennene skriver, sitter vi tre igjen med litt ulike synspunkter. Vi er tre forskjellige personer, som har prøvd tre forskjellige sett med penner, men penner som i utgangspunktet skal være like. Noe av dette kan nok ha med at vi tre har ulike forventninger til pennene, og forskjellig smak i splitter, men det ble også raskt tydelig for oss at det er forholdsvis stor variasjon fra penn til penn hvordan de skriver. Det er ulik blekkflyt, splittene har forskjellig motstand mot papiret, og mens både Anne Marthe og Anders opplevde at de var gode å skrive med, hadde Anne Louise tre penner som alle hadde problemer med blekkflyten, og ofte måtte tvinges litt i gang før det kom blekk på papiret, i tillegg til at de av og til stoppet opp etter en stund. Det tyder på at disse pennesettene har ganske inkonsekvente splitter. På én måte kan man legge skylda på de som har laget pennesettene, men samtidig kan man også si at den som bruker settene til å dreie penner også har et ansvar for å kontrollere kvaliteten. Det er kanskje her det kommer mest tydelig fram at Brage, med alle sine gode evner og egenskaper som tredreier, kanskje har mer begrenset kunnskap om hvordan han kan justere splittene slik at de skriver bedre. Dette er noe man ser blant flere som lager penner av slike sett. Kanskje burde man ha tenkt at også splittene er råemner som kan formes slik at pennene man leverer fra seg oppleves som mer pålitelige.

Når det er sagt, er det også mange lyspunkter her. For når disse splittene slår til, så er de nemlig overraskende gode. Churchill-pennen som Anders lånte er et eksempel på dette, og det samme gjelder Geisha-pennen til Anne Martha. Begge pennene har en generøs blekkflyt, glatte splitter som formelig danser seg over papiret, og skriver med en viss grad av særpreg og karakter. De andre splittene framstår mer som typiske kinasplitter: lite minneverdige stålsplitter som ikke skiller seg ut fra mengden.

Anne Martha kommenterte musikaliteten i pennene. Det er ganske rigide splitter på alle disse pennene, men det er ikke graden av fleksibilitet som styrer karakteren i pennen. Enkelte penner har elementer ved seg som det kanskje kan være vanskelig å sette fingeren på, men som gjør at skriften blir musikalsk og rytmisk. Av og til får skriften en helt spesiell snert som ingen annen penn klarer å replikere. Det er ingen av Brage Ryghs penner som er helt på det nivået, men både Anne Marthas Geisha-penn, og Anders sin Churchill har et snev av det. Skriften blir rytmisk og musikalsk, og flyter godt, skjønt med en og annen dissonans innimellom.

De andre pennene har mer friksjon mot papiret, og selv om de ikke direkte skraper, så synger de litt mer når man skriver med dem. Det er litt forskjellige nivåer av krafselyder i disse pennene, og det er jo mange som liker denne karakteristiske fyllepennlyden. Den er absolutt til stede her.

Anne Louise noterte seg at mens alle splittene ligger omtrent på en europeisk medium tykkelse, skriver de fint også opp ned, altså med blekklederen pekende oppover, og dette er en måte å få pennene til å skrive tynnere og tørrere på, hvis man ønsker det. På Anders sin Gentleman-penn fungerte dette også fint, men de to andre pennene hans skrev ikke godt på denne måten, så de er ganske inkonsekvente også på dette punktet.

Splittene på Gentleman og Churchill er i standard størrelse #6. Dette betyr at det er lett å finne andre splitter å sette inn dersom man ikke er fornøyd med den som står i. Det er en stor fordel, og åpner for mange muligheter med disse pennene, uavhengig av hvordan splitten som står i er justert.

Det er litt vanskelig å komme med en ordentlig konklusjon angående skriveegenskapene, når disse er såpass forskjellige fra penn til penn. På sitt beste skriver disse pennene veldig godt, men det virker som at dette har mer med flaks å gjøre, enn at det er noe man kan trekke fram som jevnt over gode egenskaper. Vi ønsker derfor å oppfordre Brage (og for den saks skyld andre som lager lignende penner) til å sette seg mer inn i hvordan en fyllepennsplitt fungerer. Hva er det som gjør at den skriver bra eller dårlig, og hva kan man gjøre for å justere og polere den slik at man får den slik man ønsker at den skal være? Dette ansvaret bør tross alt ligge hos pennemakeren, og ikke hos kunden som kjøper pennen med en forventning om at den skal skrive godt. Det finnes ressurser der ute for å lære mer om dette. Noen søk på Youtube gir raskt resultater, med flere gode videoer som viser hvordan man justerer splitter. Jetpens har også en fin artikkel som viser hvordan man kan feilsøke og fikse problemer. Det er likevel egen eksperimentering som er den beste måten å lære seg dette på. Man må rett og slett være villig til å ofre noen splitter, og sakte men sikkert prøve seg fram til man finner metoder som gir ønsket resultat. Det er verd innsatsen, og er han villig til å gjøre denne jobben, vil han etter hvert kunne få større likhet fra penn til penn, i tillegg til å gi dem et eget Brage Rygh-særpreg. Man kan ha vakkert håndverk, nydelige materialer, bling-bling i hytt og gevær, men primærfunksjonen til en penn er til syvende og sist at den må kunne skrive godt.

Konklusjon

Det er naturlig å sammenligne Brage Ryghs penner med noen av Northman-pennene. Rygh-pennene er ganske mye billigere enn Northman, men det er viktig å ha i bakhodet at Rygh lager pennene på ren hobbybasis, og tar seg nok ikke spesielt godt betalt per arbeidstime. Northman på sin side prøver å bygge en business av penneproduksjonen sin, og må derfor i større grad tenke på å ta seg betalt for både materialer og arbeidstid, og i tillegg helst gå i pluss økonomisk. Northman har også større grad av tilpasning, og bruker blant annet splitter med egen logo, som naturlig nok presser prisene opp.

Brage har ikke en egen nettbutikk hvor han selger pennene sine, men han legger ut annonser på Finn.no og Facebook Marketplace jevnlig, så er man interessert i en Rygh-penn, er det bare å følge med der. Og prisene er lave. Stort sett selger Brage pennene sine for kr. 400,- per stykk. Det er ikke dårlig for en slik penn.

Avslutningsvis vil vi utfordre Brage til å se om det er flere elementer av pennene han kan lage selv. Trenger enden på pennene å være av metall, eller kan disse lages av tre i stedet, og dermed gjøre en større andel av pennen håndlaget, samtidig som man unngår at de blir for baktunge? Er det mulig å lage grepseksjonene selv? Da vil han stå mye friere til å jobbe med ergonomien, og forme den delen av pennen man faktisk holder.

Det er alltid noe å sette fingeren på, men sånn er det også med fabrikkproduserte penner. Alt i alt er Brage Rygh sine penner av høy håndverksmessig kvalitet, fint på høyde med andre pennemakere i samme sjanger. Samtidig er det naturligvis alltid et potensiale for forbedring. Vi håper han fortsetter å lage penner, og at vi får se mange flere av dem i framtiden.

Mange takk til Brage Rygh for lånet av pennene i denne omtalen.