Så vidt jeg har klart å finne ut, kom TWSBI 803 Micarta på markedet i 2012, og forsvant igjen ganske raskt. Jeg er usikker på om den var en spesialversjon i begrenset antall, eller om det var andre grunner til at TWSBI sluttet å lage den. Det kom en ny versjon av pennen i 2014, som også bare var tilgjengelig i en begrenset periode. Jeg vil argumentere for at dette er den soleklart mest spennende pennen TWSBI har kommet med, og den eneste modellen deres som i det hele tatt har vært i nærheten er i mine øyne fjorårets TWSBI Aurora.

Micarta er navnet på materialet den er laget av, som er lerrett eller strie blandet med epoxy eller harpiks (jeg er usikker på hva som er brukt i dette tilfellet). Resultatet er et materiale med flere gode egenskaper: det gir godt grep, framstår som varmt å holde, og tåler mye. Jeg har ikke prøvd det selv, men dette er en penn som skal kunne tåle å bli mistet i gulvet, eller slått i bordkanten. Tøyfibrene i materialet gir pennen et unikt og røft utseende, og har i tillegg en lukt som av brent treverk. Den minner meg litt om lukten av Caran d’Ache sine Swiss Wood-blyanter.

Det er ikke mange penner på markedet som er laget i Micarta, og det er egentlig litt rart, for man skulle jo tro at dette materialet egnet seg veldig godt til penner. Ikke vet jeg, kanskje det er komplisert og arbeidskrevende å jobbe med.

Uansett: TWSBI klarte å lage en penn hvor materialet virkelig fikk skinne. Det kom to versjoner av pennen, en med klips, og en uten. Min er uten, og det er virkelig ingen elementer på denne pennen som tar oppmerksomheten fra materialet. Det er veldig rene linjer jevnt over, og selv TWSBI-logoen på toppen av hetta, som er knall rød på nesten alle pennene deres, er her bare frest inn i materialet og farget litt mørkere, uten noe mer om og men.

Jeg kjøpte denne pennen brukt, og har ikke helt oversikt over historikken, men jeg mener å huske at selgeren sa splitten var justert av Pendleton Brown. Dette var opprinnelig en Fine-splitt, men den er slipt om til en relativt tynn stumpsplitt. I tillegg er det gjort et par grep for å gi den litt mer fleks, uten at jeg helt kan merke noen stor effekt av akkurat det.

Det er ikke den glatteste splitten jeg har skrevet med, og den er litt krafsete, men fortsatt god å skrive med. Splitten er såpass tynn at man ikke helt tenker over at det er en stump, men samtidig gir den en viss strekvariasjon ut fra retningen du fører pennen.

En ting man må være obs på med penner i Micarta, er at blekk kan trekke inn i materialet. Å holde grepseksjonen nedi blekkflaska er med andre ord ikke nødvendigvis en god løsning når man skal fylle den, med mindre man synes det er helt i orden at seksjonen blir farget av blekk etter hvert. Dette er en patron-/omformerpenn, så man kan ganske enkelt ta ut omformeren og fylle blekk rett i den i stedet for å trekke det opp gjennom splitt/leder.

Prismessig vet jeg sannelig ikke hva man må ut med for en av disse i dag. Da de kom på markedet kostet de $100, men nå til dags tror jeg nok man må regne med å betale en god del mer, hvis man i det hele tatt klarer å finne en som er til salgs. Jeg kan ikke komme på å noen gang ha sett en på eBay, og det er tydelig at de er både etterspurt og høyt verdsatt blant de som er heldige nok til å eie en.

Hvis man vil ha en penn i micarta, har faktisk Newton Pens nylig sluppet en modell som selges eksklusivt gjennom Chatterley Luxuries. Den kommer med enten titanium- eller gullsplitt, og med en prislapp på $750-$795 er den ikke en penn for pingler. Men så ser den da også rimelig bad-ass ut!

TWSBI Micarta markerte et solid brudd med TWSBI sin estetikk både før og etter, og kanskje er det nettopp derfor den har blitt så ettertraktet. Her er de sterile plastmaterialene de vanligvis bruker byttet ut med et varmt og levende materiale som oser av særpreg, og med et design som også – i hvert fall i mine øyne – fremstår mer som en håndlaget penn, enn de masseproduserte pennene vi er vant til å se fra den taiwanske pennefabrikken. Jeg ønsker meg mer sånt fra dem. Fjorårets store snakkis, TWSBI Aurora var et glimt av det, og kanskje kan man håpe på mer av det samme i årene som kommer.