Tidligere i høst skrev jeg et blogginnlegg hvor jeg prøvde å komme til bunns i hvorfor jeg alltid foretrekker å skrive med moderne fyllepenner, og ikke vintage-penner. Så fort jeg hadde publisert innlegget, begynte en tanke å slå meg: kanskje noe av problemet var at jeg ikke hadde gitt vintagepennene en god nok sjanse? Var de punktene jeg listet opp i innlegget i august faktisk basert på empiri, eller var de et utløp for mine egne fordommer mot gamle penner?

Det var bare én måte å finne det ut på. Jeg måtte skrive kun med vintagepenner i en periode. Jeg bestemte meg for at en måned med kun gamle penner kunne bli et morsomt prosjekt, og satte av oktober til å gjennomføre det. Oktober er måneden for å plotte til NaNoWriMo, så jeg har fått skrevet ganske mye med flere av pennene denne måneden.

Hvordan definerer man egentlig en “vintage” penn? Hvor gammel må den være? Er det nok at den er fra før den moderne æraen av fyllepenner, som startet omtrent på midten av 80-tallet? Eller må den være eldre?

Her i Norge sier vi at en bil som er over 30 år gammel, er en veteranbil. Jeg tenker at dette kan være overførbart til fyllepenner, så dermed bestemte jeg meg for at alle penner som var laget før 1993 kunne defineres som “veteranpenner” (som strengt tatt er et mye bedre begrep enn “vintage” på norsk), og kunne inngå i dette eksperimentet. Det sagt, så tror jeg ikke jeg har en eneste penn fra perioden 1980-1995 i samlingen min, så alle pennene jeg brukte i løpet av oktober var godt over minstealderen på 30 år.

Penner jeg har brukt i oktober:

Parker 51 Svart

Denne pennen skrev veldig dårlig rett etter fylling. Jeg la den til sides, og bestemte meg for å se litt nærmere på den i forbindelse med at jeg skulle reparere noen andre Parker-penner. Da jeg skulle til å gå igang med det, testet jeg den igjen, og da skrev den plutselig helt fint. Merkelige greier. Den har en forholdsvis smal idealvinkel mot papiret, så det kan hende jeg rett og slett ikke klarte å finne den perfekte vinkelen den første dagen.

Parker 51 Burgunder

Denne skrev jeg mer om for et par uker siden. Jeg restaurerte den i oktober, og den viste seg å være en kjempegod penn! Den skriver litt glattere enn den andre Parker 51-pennen min, og har en mye bredere idealvinkel, som gjør den lettere å bruke.

Parker Vacumatic

Denne fikk ny pumpe i oktober, som jeg også skrev om i innlegget for to uker siden. Jeg har ikke gjort noe mer med splitten siden da, men synes egentlig den skriver ganske bra. Etter litt bruk skraper den mindre enn jeg først trodde den gjorde.

Pan 53 Brunstripet

Jeg har ikke brukt denne så veldig mye, mest fordi det var andre penner jeg endte opp med å like bedre. Denne er litt liten for hånda mi, og skriver ganske tynt. Splitten er forholdsvis fleksibel, men jeg følte at jeg måtte presse pennen mot papiret for å få en god strek, så den var ikke så komfortabel å skrive med. Jeg har flere andre Pan-splitter jeg liker bedre.

Pan Diplomat

Diplomaten er nok en av favorittene mine blant pennene på denne lista. Den har en helt fantastisk splitt: myk og fleksibel, fin blekkflyt, glir godt over papiret. Den er også en av de største veteranpennene jeg har. Et av ankepunktene mine mot gamle penner, er at jeg ofte synes de blir for små. Det gjelder ikke denne. Den er på størrelse med en moderne oversize-penn. Den var en gralpenn for meg i flere år før jeg endelig fant den, og den lever fortsatt opp til forventningene.

De siste par gangene jeg har fylt denne pennen, har jeg hatt problemer med blekkflyten i den, men det var ikke tilfellet denne gangen. Jeg tror muligens den er litt kresen på hvilke blekk den liker. Denne gangen brukte jeg Onoto Sapphire Blue, som er et veldig snilt og lettflytende blekk, og det fungerte helt supert gjennom hele måneden.

Wearever De Luxe

Klipsen på denne tålte ikke at jeg la den i pennemappa, og datt bare av så snart jeg prøvde å få den over kanten på mappa. Ellers er dette en veldig god penn å skrive med. Ikke like fleksibel som Pan-pennen, men den skriver utrolig behagelig. Jeg hadde ikke klart å vaske den godt nok sist jeg fylte den, tydeligvis, for Diamine Autumn Oak, som i utgangspunktet er et oransje blekk, ble mest brunt da jeg hadde det i denne pennen. Jeg tror muligens splitten har noen ekstra krinker og kroker hvor litt gammelt blekk kan klare å snike seg unna vasken.

Montblanc Meisterstück 144 Green Striated

Jeg sendte denne pennen til reparasjon i august, og fikk den tilbake med nytt stempel i midten av september. Dermed fungerer den som den skal igjen. Jeg opplever at den svetter litt blekk ett eller annet sted rundt splitten, og dette legger seg i hetta, og deretter på grepet. Dette har vært et problem tidligere også med denne pennen. Han som reparerte stempelet i den prøvde å fikse dette også, men jeg vet ikke om det ble så mye bedre. Det var uansett artig å kunne skrive med denne pennen igjen. Den har en fantastisk fleksy splitt!

Dorn Burgunder

Apropos fantastiske splitter. Denne lille Dorn-pennen, fra fabrikken som åpnet på Ski i 1950 overrasket meg stort. Jeg hadde ikke noe særlig forventninger til den. Den framstår som en ganske billig og lavkvalitets penn. Plastmaterialet har krympet litt gjennom årene, hvilket har ført til at metallelementene ikke passer så godt lenger (hettebåndet hang bare og slang, og datt av flere ganger i løpet av måneden). Det er også veldig trangt å få på hetta på pennen, så man må bruke litt kraft. Men så er den utstyrt med en gullsplitt, og den er helt fantastisk! Den har ganske mye fleks, men uten at den blir som en ukontrollert pensel, og den skriver med en helt perfekt mengde feedback. Dette er pennen som ser ut som den hører hjemme på fyllinga, men skriver som en pennegud. Den er en uslepen diamant. Jeg har latt et par andre penneentusiaster få prøve den også i løpet av måneden. I begge tilfellene var reaksjonen så fort de satte splitten mot papiret: “Oi!”

College Lux Grønn

College-pennen er laget på samme fabrikk som Dorn-pennen over her. De skiftet navn til College etter et par år. Splitten er like fleksibel som Dorn-pennen, men en god del våtere, så pennen er ikke like anvendelig. Den er dog ganske mye finere enn Dorn-pennen, skjønt også denne har symptomer på at plasten har krympet gjennom de siste 70 årene.

Waltham Du-O-Way

Jeg hadde helt glemt denne pennen, men fant den i en boks sammen med noen andre penner jeg har planer om å reparere. Jeg skjønte ikke helt hvorfor den lå der, for jeg reparerte den i fjor, så jeg fylte den, konstaterte at den fungerte som den skulle, lot den ligge til dagen etter, og fant da ut at den ikke lenger skrev. En halv uke senere skrev den igjen. Pålitelig er den i hvert fall ikke…

Waterman’s No. 52 Red Ripple

Denne har en veldig tynn og spiss splitt, som skriver kjempefint, men jeg er alltid redd for at den skal grave seg ned i papiret når jeg dytter den oppover, selv om jeg prøver å skrive med lette oppstrøk. Hendelen på siden av pennen virker dessuten litt slarkete, og jeg fikk inntrykk av at pennen ikke sugde opp så mye blekk som den burde ha gjort, så det spørs om jeg med tid og stunder må plukke den fra hverandre og se om det er noe som bør byttes inni pennen.

Mabie Todd Swan

Dette er den klart mest ekstreme flekssplitten jeg har. Den er som en myk pensel. På engelsk kaller man splitter som dette “wet noodles”. Jeg har aldri benyttet en norsk versjon av dette begrepet før, men om en penn skal omtales som en våt nuddel må det være denne. Men det kommer til en pris. En splitt som dette vil i de fleste tilfeller ikke være helt lekkasje-fri, så her ble det raskt noen dråper blekk i hetta, og dermet også på grepet, og videre på fingrene. Splitten er dessuten så våt at den er mest en kuriositet, og ikke noe som er komfortabelt å skrive med til vanlig. Jeg elsker fleks, men denne er i meste laget, selv for meg.

---

Alt i alt synes jeg det har vært en fin måned, og jeg har fått meg noen aha-opplevelser underveis. Samtidig har jeg savnet noen av de moderne pennene mine, og har om mulig enda større glede av dem nå når jeg er i gang med årets NaNoWriMo.

Til syvende og sist foretrekker jeg fortsatt de moderne pennene mine, men jeg har også funnet et par nye favoritter blant veteranene. Det har i hvert fall vært en interessant og morsom måned!

Hva er egentlig konklusjonen etter denne måneden? Vel, om noe er jeg mer forvirret enn før. Jeg liker fortsatt moderne penner best, men jeg er mer usikker på hvorfor det er sånn enn jeg var tidligere. Jeg liker jo veteranpennene også, bare ikke like godt, og noen av grunnene jeg trodde jeg hadde for det, har blitt tilbakevist nå i oktober. Kanskje det rett og slett bare handler om smak og behag?