Pan Diplomat var på mange måter toppmodellen til Pan på midten av 50-tallet. Den var en såkalt oversize-penn, altså en god del større enn de andre modellene deres. Dette gjorde også at den kostet mer, og man må dermed kunne anta at det ikke ble solgt veldig mange av den. Dette blir man fort smertelig klar over hvis man prøver å finne en. Det er nemlig ikke lett!

Selv kom jeg over en tråd på Fountain Pen Network for et par år siden som handlet om Pan-pennene, og her ble det hintet til at det muligens fantes en oversize-versjon. Siden da har jeg lett etter en. Jeg kom i kontakt med en annen samler som hadde en selv, og dermed kunne bekrefte at de i det hele tatt eksisterte, men han var av forståelige grunner ikke interessert i å selge sin.

I vinter ble jeg kontaktet av en dame som hadde noen gamle blekkflasker og en Pan-penn å selge. Det tok meg litt tid å skjønne at det var snakk om en Pan Diplomat, ettersom den på bildet hun sendte meg så ganske lik ut som de mindre modellene. I fasong og generelt utseende er det nemlig ikke mange forskjellene mellom denne og f. eks. en Pan 53. Det var først da jeg ba henne om å måle lengden på den jeg forsto at jeg faktisk hadde funnet en av gralpennene mine.

Utseendemessig var pennen i god stand, men den måtte ha ny gummislange, og jeg oppdaget også at trykknappen som brukes til fylling hadde kilt seg. Den var laget av plast, og gikk i stykker mens jeg prøvde å få den ut. Dermed ble utfordringen å finne noe jeg kunne erstatte den med, slik at denne pennen faktisk fikk et fungerende fyllesystem. Tilfeldigvis hadde jeg en trykknapp av samme diameter liggende i en delepenn fra et helt annet merke. Jeg satte inn den, og den fungerer, men er egentlig for kort, så jeg må bruke en tynn pinne for å få dyttet den langt nok inn slik at jeg får en ordentlig fylling. Men det er en smal pris å betale!

Splitten skrapte også en del, og var ikke særlig god å skrive med, men en liten justering, og polering med micro-mesh tok seg av den saken, og splitten er nå helt perfekt. Det er en stor splitt, anslagsvis rundt #7, og den flekser relativt mye. Den skriver også forholdsvis vått. For meg er den så godt som helt perfekt, og presterer fint på høyde med noen av de dyreste moderne splittene jeg har.

Pennen er laget av gråstripete celluloid. Celluloiden er forholdsvis tynn, og pennen ganske lett. Min Montblanc Meisterstück 144 fra samme periode er en mye mindre penn, men veier mer enn Diplomaten. Med trykknappfylling har man ikke en fyllemekanisme med mye metall i seg, slik Montblancen har med sin teleskopfylling, og dette sparer nødvendigvis mye vekt. Hvis jeg skulle ønske meg noe med denne pennen, måtte det være at den var litt tyngre, men alt i alt er ikke dette noe stort problem. Og det er heller ikke noe stort problem å legge litt ekstra vekt inni pennen hvis man ønsker.

Jeg elsker Pan-pennene fra 50-tallet, og synes de alle er både nydelige å se på, og ikke minst gode å skrive med, men jeg har alltid syntes at standardmodellene var litt i minste laget for meg til daglig bruk. Jeg foretrekker normalt litt større penner, og Diplomaten treffer blink på dette punktet. Størrelsen er helt perfekt, og den føles rett og slett bare riktig i hånda mi.

Pennen som helhet overgår så og si alle forventninger jeg hadde bygget meg opp gjennom de to årene jeg lette etter den. De fleste gralpenner omtales som det fordi de har en uoppnåelig pris, kanskje i kombinasjon med at de er vanskelige å finne. Rent økonomisk er ikke Pan Diplomat en spesielt verdifull penn, rett og slett fordi markedet for disse pennene er så lite, og det ikke er så mange utenfor Norges grenser som er interessert i dem. Det som først og fremst gjorde denne til en ekte gralpenn var at den, som den hellige gral, var bortimot umulig å finne. Og så snart jeg fikk den føltes det som at en essensiell puslespillbrikke i Pan-samlingen min endelig hadde kommet på plass. Når den i tillegg viste seg å være en knakende god penn er lykkefølelsen av å endelig ha funnet den fullbyrdet.