Bloggen har nådd en viktig milepæl; dette er nemlig innlegg nummer 500! Tenk det! 500 innlegg om skriveredskaper og skriving! Det føles ikke som 500 i det hele tatt, og det har gått utrolig fort fra det første innlegget og til i dag. Men 500 innlegg har det altså blitt, og da er det på sin plass at vi feirer oss selv.

I dette innlegget skal vi se på hva bloggen har vært, og hva den kan komme til å være i framtiden. Jeg har også invitert de to andre faste skribentene her, Liv og Kjartan, til å bidra med tekster om hva bloggen har betydd for dem. Daglig leder hos Tudos, Karl Norstein, har også bidratt med en tekst. I tillegg har jeg prøvd å fylle på med litt faglig innhold. Dette innlegget er ikke en kavalkade (som vi pleier å ha hvert år rett før jul), men er heller ment som et festskrift til bloggens ære!

Nederst i dette jubileumsinnlegget har vi dessuten en konkurranse med en veldig kul premie. Den vil du ikke gå glipp av! Mer info om den – og hvordan du kan delta – helt til slutt, altså.

---

Bloggens historie

Jeg har startet mange blogger opp gjennom årene, men aldri klart å holde det gående i mer enn maks et års tid, før jeg satte i gang med denne bloggen. De tidligere forsøkene var stort sett personlige blogger, og ikke fullt så spisset tematisk som Pennen er mektigere. Det er kanskje også litt av grunnen til at jeg har klart å holde produksjonen oppe på denne bloggen. Den har tydelige rammer, og ikke minst en klar målgruppe.

Før jeg startet min egen penneblogg, gjorde jeg meg også en del erfaringer med å skrive om dette temaet som skribent på Blekkflekken, som ikke eksisterer lenger, men som var et initiativ fra Stefan Andreas Sture om å starte opp en norsk blogg om skrivesaker. Blekkflekken ga meg muligheten til å dyppe tærne i det mystiske tjernet som er “blogging om fyllepenner” uten alt for store forpliktelser. Det var her jeg først begynte å skrive faste ukentlige innlegg under tittelen Søndagssplitten – en fast spalte som også har dannet ryggmargen på denne bloggen. Det som startet som en visjon om en nettavis med en gruppe faste skribenter, kom dessverre aldri helt ut av startgropa. I løpet av 2018 var det kun jeg som skrev på Blekkflekken, og det nådde et punkt hvor jeg følte et behov for å heller starte noe eget. Erfaringene jeg gjorde meg dette året ga meg selvtillit til å satse høyere.

Som sagt så gjort. Denne bloggens første domene (fyllepenna.no) ble følgelig registrert 17. desember 2018, og den åpnet offisielt 1. januar 2019. Jeg hadde store vyer og ambisjoner for det nye nettstedet da det åpnet, men jeg så nok ikke for meg at det noen gang skulle være så mange som 500 publiserte innlegg her. Jeg regnet med at jeg ville gå tom for ideer etter hvert. Det har senere vist seg å ikke være noe problem i det hele tatt. Tvert imot hører det med til sjeldenhetene at jeg opplever idétørke.

Vi har en forholdsvis liten gruppe med svært trofaste lesere (det hender det kommer utålmodige kommentarer på Facebook hvis jeg er sent ute med å publisere innlegg en søndag). I tillegg er det en ganske stor gruppe med mer sporadiske lesere. Det er også mange som kommer over bloggen fordi de leter etter informasjon om fyllepenner. Når man søker på ordet “fyllepenn” på Google, er vårt innlegg Nybegynnerens guide til fyllepenner et av de første treffene som dukker opp (faktisk det aller første, hvis man ser bort fra nettbutikker som selger fyllepenner, men som ikke nødvendigvis har et hav av informasjon om pennene). Et av de uttalte målene da jeg startet bloggen var at den skulle bli den ledende ressursen på fyllepenner i Norge. Uten at jeg skal gjøre meg alt for sårbar for beskyldninger om selvskryt, tror jeg trygt vi kan si at dette målet er oppnådd.

I løpet av disse første 500 innleggene har vi skrevet og publisert over 410.000 ord, og rundt 4.000 bilder. Jeg har ikke gjort dette alene. Jeg har hatt svært god hjelp av Kjartan Skogly Kversøy og Liv Mogstad Strickert, som begge kom inn som faste skribenter på bloggen våren 2020. De har begge lagt inn masse tid og arbeid i innleggene sine her på bloggen, og har utfylt meg og mine innlegg på en fin måte. Vi skriver på forskjellige måter, og om forskjellige temaer, og samarbeidet mellom oss har fungert svært godt. Av de 500 innleggene har Liv skrevet 106 og Kjartan 32. Av de 410.000 ordene har Liv skrevet 26.391, og Kjartan 56.586 (litt kjapp hoderegning avslører at Kjartan sine innlegg er en god del lengre enn Liv sine).

Selv har jeg skrevet 359 innlegg, og 325.763 ord her på bloggen siden oppstarten i januar 2019.

Om man begynner forfra, og leser ett innlegg hver dag, vil man ikke ha kommet gjennom hele Pennen er mektigere før i august 2024. Og da har jeg ikke regnet med de rundt hundre innleggene vi antakelig kommer til å publisere fra nå og fram til da. I realiteten vil man ha lesestoff hver dag nesten helt fram til jul neste år før man “runder” bloggen.

Jeg må bare ærlig si at jeg er skikkelig stolt over det vi har klart å få til med Pennen er mektigere. Det har gått over all forventning, og selv om publiseringsfrekvensen i perioder har vært i overkant heftig, har det alltid vært lystbetont, interessant og gøy å skrive her. Det skyldes også i stor grad den fantastiske responsen vi har fått fra leserne helt siden starten. Det bidrar til å holde motivasjonen og drivet oppe, så jeg vil oppfordre leserne til å fortsette å like, kommentere og dele innleggene våre. Vi setter stor pris på det, og det har mye å si for bloggens videre fremgang.

---

Å utvikle et vokabular

Det har siden starten vært et viktig poeng at bloggen skal ha et nasjonalt fokus. Jeg har vært veldig opptatt av å bruke norsk terminologi (så langt det lar seg gjøre) når jeg skriver om fyllepenner. Vi har også publisert en lang rekke artikler om norsk historie, både industri, interessante personer, og annet, og bloggen har samlet en del informasjon innenfor temaet håndskriving og skriveredskaper som ikke har vært så lett tilgjengelig på norsk tidligere. Med dette arbeidet har det også vært nødvendig å utvikle et vokabular for å kunne skrive om penner på norsk.

Det er på mange måter en todelt utfordring: den ene delen går ut på å finne gode norske ord for de ulike bestanddellene av en penn. Ofte finner man etablerte begreper på engelsk, og det er mange norske penneentusiaster også som rett og slett bare bruker de engelske ordene: nib (splitt), feed (blekkleder), piston filler (stempelfyller), converter (omformer), stub (stump) og så videre. For meg har det vært viktig å etablere gode norske begreper når jeg skriver en norsk blogg. I mange tilfeller har jeg funnet gamle begreper som ble brukt her til lands på den tiden fyllepennene var vanlige i bruk. I andre tilfeller har jeg måttet prøve å oversette selv. Dette gjelder ikke minst mer moderne begreper som har blitt vanlige i pennemiljøet i nyere tid: baby’s bottom (barnerumpe), sheen (skinn), shimmer (glitter), railroading (her har jeg slitt med å finne en god oversettelse, men det slo meg plutselig at kanskje “løypekjøring” faktisk er et godt ord for å beskrive dette fenomenet).

Den andre delen av det å utvikle et vokabular går på mindre konkrete ting, som hvordan en penn skriver, hvordan den føles mot papiret, hvor godt den glir mot underlaget, hvordan blekket flyter, og så videre. Hvordan kan man forklare forskjellen på to penner som kjennes nesten helt like ut? Av og til er det også vanskelig å sette fingeren på hva som egentlig er forskjellen, og hvorfor man liker den ene pennen bedre enn den andre. Ofte handler det bare om følelser, og om smak og behag. Og ikke minst ørsmå nyanser. Å sette ord på det kan være veldig vanskelig, om ikke helt umulig.

Jeg har ofte tydd til similer for å beskrive følelsen av hvordan en penn skriver. “Som en varm kniv gjennom smør”, “den glir som en lufthockeypuck over papiret”, eller i den andre enden av skalaen: “det er som å skrive på sandpapir”. Enkelte fyllepenner kjennes nesten ut som om man skriver med en blyant. Splitten er kanskje stiv som en spiker, eller myk som en springfjær. For å beskrive en følelse, er det ofte fornuftig å tenke billedlig.

Det å skrive om dette krever en viss kreativitet, og det tar tid å bygge opp et slikt vokabular. Det er definitivt et kontinuerlig arbeid. Samtidig registrerer jeg med glede at det er mye mindre bruk av engelske ord og uttrykk i det norske pennemiljøet nå enn det var for noen år siden. Jeg skal ikke påstå at denne bloggen kan ta all æren for det, men jeg vil da tro at den i hvert fall har vært delaktig i å skape et begrepsapparat som folk faktisk bruker.

---

Fra Kjartan Skogly Kversøy

Jeg skrev mitt første innlegg for bloggen for litt over tre år siden. Det ble publisert 7. mars 2020. Pandemien lurte i bakgrunnen og lite ante jeg at mitt andre innlegg skulle handle om noe som jeg visste nesten ingenting om bare en uke tidligere. Det andre innlegget ble publisert 14. mars. Innlegget ble gjengitt i Drammens Tidende samme dag. Dagen før satt jeg på toget fra Stavanger. Stemningen var nervøs. Ingen hentet kaffe. Ingen gikk på toalettet. Det var en stor lettelse å gå av på Drammen stasjon.

Selv fikk jeg hilse personlig på pandemien bare to uker senere. Kanskje var det nettopp pandemien som gav meg tid til å skrive og reflektere over min mangeårige interesse for skriveredskaper og håndskrift. I dag som innlegg nummer 500 skal publiseres for bloggen, så kan jeg bare skryte på meg en liten andel. Det er Anders som har båret prosjektet, og det er han som har utviklet bloggen til en av de mest grundige, mangfoldige og interessante på feltet. Det gjelder faktisk både i Norge og internasjonalt. Det er utrolig nok flere lesere som leser innleggene ved hjelp av google translate.

Jeg lurer på om leserne egentlig fatter arbeidet som ligger bak. Det hele gjøres på frivillig basis og helt gratis. Bak flere av innleggene ligger det mange timer med etterforskning og utforskning. En personlig favoritt er Anders sin omfattende og grundige fremstilling av Norges to blyantfabrikker. Ja, for det var to. Det til tross for at «faglitteraturen» hevder det bare var en.

Arbeidet med bloggen har tatt meg steder jeg ikke hadde forestilt meg på forhånd. Hvem kunne vite at min egen utforskning av konvolutter skulle føre til at Store Norske Leksikon måtte revidere sitt innlegg om temaet? Jeg hadde heller ikke sett for meg at et av innleggene skulle føre meg i kontakt med en italiensk forsker på grunn av et brev ingen hadde lest på nærmere 500 år.  

Kjartan Skogly Kversøy
Skribent, Pennen er mektigere

---

Fra Liv Mogstad Strickert

Jeg husker ikke lenger i hvilket fora jeg leste det, og heller ikke formuleringene som ble brukt, men jeg husker min umiddelbare reaksjon da Anders utpå våren 2020 skrev at han gjerne ville ha flere gjesteskribenter til bloggen som den gang het Fyllepenna: Klokka 0815 en tirsdag i april heiv jeg meg over tastaturet og meldte min interesse nesten før jeg hadde rukket å tenke meg om.

Allerede da hadde jeg nemlig samlet opp en god del blekk, og lurte på hva i all verden jeg skulle bruke alt til – og hvordan jeg kunne finne en god unnskyldning til å kjøpe mer. Et kvarter etter den første e-posten fikk jeg et hyggelig svar tilbake. Siden det har jeg laget 106 Blekkfang-innlegg med varierende tekstkvalitet, og en litt mer stabil bildestandard.

Bloggen har gitt meg en fin anledning til å kombinere flere ting jeg har interesse for og glede av: skjønnskrift, notatbøker, fine penner, spennende farger, fotografering og egentlig estetikk generelt, har opptatt meg fra jeg var ganske lita.

Det å ha et mål å jobbe mot med hobbyene mine – enten det er vårkonsert med koret eller et blogginnlegg til neste torsdag – gir interessen min en retning og en ekstra dimensjon. Dessuten har det vært en fin bonus å kunne dele denne dilla med andre, minst like ihuga penn-, papir- og blekkentusiaster. Tenk at både forfatter og leser kan bli så glade av å snakke sammen om blekk?

Liv Mogstad Strickert
Skribent, Pennen er mektigere

---

Fra Karl Norstein/Tudos

Tudos og Blekkflekken/fyllepenna.no/pennenermektigere.no går tilbake til 2017. Tudos
hadde akkurat startet opp og hadde ikke nok kunnskap om fyllepenner og blekk til å ta
riktige valg om hva som kunne være gode produkter for det norske markedet. Anders stilte
opp fra dag én med en lang liste over produkter vi kunne ta inn. Kompetansen bidro til å
bygge opp firmaet og Anders’ bidrag til kunnskapen i Norge har hele tiden vært uvurderlig.

Anders er en av grunnleggerne av fyllepennmiljøet i Norge. I rekrutteringen til både
Facebook-gruppen Pen Addicts Norway og arrangementet Pelikan Hub hjalp han til med å
finne en rekke deltagere. På Pelikan Hub kom han selv ned til Oslo flere ganger med både
pennesamling og mye god kunnskap!

Etter hvert har Anders og Tudos samarbeidet om både penner og blekk. Vi har sendt noen
penner til testing og blekk til swatching. Vi fikk også sendt opp en av de dyreste pennene vi
har hatt inne, en Caran d’Ache 1010 Timekeeper, som Anders testet for oss og fant ut
mer om enn vi visste selv!

Men det aller største var nok da Jon Almaas lurte på hvem som kunne være en god kandidat
for å være med på Praktisk Info – vi fikk tipset om Norges soleklare ekspert på fyllepenner.
Heldigvis hadde Anders mulighet og tid til å være med. Det ble en milepæl for
fyllepennmiljøet i Norge.

Bloggen har i 500 innlegg informert, veiledet og hjulpet flere tusen mennesker
med å navigere den spennende men vanskelige verden av fyllepenner, blekk og skrift. Hele
veien har kompetansen vært i verdensklasse, researchen grundig og splitten skarp!

Karl Norstein
Daglig leder, Tudos.no

---

Håndskriftens rolle i samfunnet i dag

Selv har jeg i løpet av de siste par årene blitt mer og mer opptatt av håndskrift i skoleverket. Forskning viser at det kan ha mange positive effekter å skrive for hånd i en læringssituasjon. Likevel blir det mindre og mindre håndskriving i skolen, og veldig mange av de yngre generasjonene våre er ikke komfortable med å skrive for hånd i det hele tatt. Spørsmålet er om ikke skolene frarøver elevene et viktig læringsverktøy som de kan ha stor nytte av på høyere studier, når de ikke lærer å bruke håndskriften effektivt. I læringsmålene for grunnskolen står det at elevene skal ha en funksjonell håndskrift. Utover det er det opp til lærerne å bestemme hva håndskriftopplæringen skal være. Når man også har en generasjon med unge lærere som heller ikke har lært ordentlig håndskrift på skolen, kan den veldig raskt ende opp med å dø ut. Men hva er egentlig en funksjonell håndskrift? Hvordan definerer man det?

Etter å ha snakket med flere lærere i grunnskolen, har jeg et inntrykk av at dette ikke er forklart nærmere i læringsplanen. Dermed er det opp til hver enkelt lærer å definere hva en funksjonell håndskrift er. Og for å kunne gjøre det må man se på hva håndskriften skal brukes til. Her er fem konkrete eksempler:

1. Skrive handleliste
2. Skrive bursdagskort
3. Skrive dagbok
4. Gjøre møte- eller forelesningsnotater
5. Ta en skriftlig eksamen

Punktene på listen over byr på vidt forskjellige utfordringer:

1. Hvis man kun bruker den til å skrive handleliste, trenger man ikke å skrive spesielt raskt, man trenger ikke å være i stand til å skrive lenge uten å få skrivekrampe, og teksten trenger ikke å være forståelig for andre enn den som skriver.
2. På et bursdagskort må teksten være forståelig for andre enn deg selv, men dette stiller heller ingen krav til hurtighet eller utholdenhet.
3. Om du skriver dagbok trenger ikke teksten å være forståelig for andre enn deg selv, og det trenger ikke å gå spesielt raskt (skjønt hurtighet kan være en fordel) men man bør kanskje ha en viss utholdenhet.
4. Skal du gjøre notater i møter eller forelesninger må du ha både hurtighet og utholdenhet, skjønt teksten trenger ikke å være forståelig for andre enn deg selv.
5. Skal du gjennomføre en skriftlig skoleeksamen, og denne gjøres for hånd, har du en solid utfordring. Da må du kunne skrive forståelig (teksten skal tross alt kunne leses av sensor), du må kunne skrive raskt, for å rekke å få alt ned på papiret, og du må klare å sitte i fire timer og skrive mer eller mindre kontinuerlig. Attpåtil på gjennomslagspapir, hvor du er nødt til å skrive med et forholdsvis tungt trykk for at teksten skal gå gjennom.

Man kan også sette det opp slik:

En analog skriftlig skoleeksamen stiller store krav til kandidatenes håndskriftferdigheter. Så kan man si at i vår tid er jo de fleste eksamener digitale. Vel, ja, men på Norges største universitet, NTNU, er det faktisk fortsatt (per 2023) i overkant av 200 emner i året som gjennomfører skriftlig skoleeksamen for hånd. Det er med andre ord ganske mange studieprogram på universitetet hvor studentene fortsatt må regne med å skrive for hånd på minst én eksamen for å kunne få graden sin.

Med ChatGPTs inntog er det også mange universiteter rundt omkring i verden som nå går tilbake til håndskrevne eksamener, ettersom man da har bedre kontroll på eksamenskandidatene. Tar du et studium hvor det viser seg at en eller flere av eksamenene skal gjøres på papir, stiller du med et enormt handikapp om du ikke behersker håndskrivingen. Og dette går tilbake til håndskriftopplæringen i grunnskolen. Hvis den er mangelfull, kan det få store konsekvenser for enkelte av elevene mange år etterpå.

Det virkelige problemet oppstår når enkelte grunnskolelærere kanskje tenker at en håndskrift er funksjonell hvis eleven kan bruke den til å skrive handlelister og bursdagskort, mens andre lærere mener at den ikke er funksjonell før eleven er i stand til å gjennomføre en skriftlig skoleeksamen for hånd. Når elevene i tillegg ikke har mulighet til å velge lærere selv, kan dette fort føre til store urettferdigheter når disse elevene senere skal gjennomføre høyere studier. I et land som setter sin stolthet i at alle skal behandles likt og ha like muligheter, er dette faktisk ikke tilfellet når det kommer til noe så elementært som å lære seg å skrive.

Dette er en problemstilling som bloggen vil fokusere mer på i tiden framover.

---

Hva vil de neste 500 bringe?

Fyllepennene var katalysatoren for bloggen, og de vil alltid ha en fremtredende rolle her på Pennen er mektigere. Men jeg husker en tid da jeg kviet meg for å skrive om andre ting, og nærmest følte at jeg måtte unnskylde meg når jeg en sjelden gang skrev om blyanter eller kulepenner i stedet. Den tiden er over. I dag er Pennen er mektigere en blogg med bredt nedslagsfelt, og med plass til alt som kan relateres til skriving, tegning og redskapene man kan bruke til dette.

Mens bloggen tidligere nærmest hadde som mål å være så smal som mulig, har vi i det siste heller fokusert på bredde, og på å nå et større publikum. Håndskriving er tross alt noe som – i større eller mindre grad – er en del av hverdagen for de aller, aller fleste av oss, selv om ikke alle vier det noen vesentlig oppmerksomhet. Det er en del av historien og kulturen vår. Og jeg vil våge å påstå at det er et av de viktigste elementene som skiller oss mennesker fra andre dyr.

Håndskriving er dermed ikke – eller burde i hvert fall ikke være – et smalt tema i det hele tatt, men heller noe som faktisk angår oss alle. Å skrive for hånd er en praksis vi mennesker har holdt på med i tusenvis av år. Frem til relativt nylig var det den eneste metoden vi hadde til å forvalte vår kollektive hukommelse.

Skriving er erfaringsutveksling, og videreføring av kunnskap og lærdom. Skriving hjelper oss å rydde og sortere i komplekse problemstillinger og konsepter. Skriving er dokumentasjon og historiefortelling. Det er å vite hvor vi kommer fra og hvor vi er på vei. Hvor hadde menneskeheten vært uten håndskriften?

Innenfor de rammene finnes det nesten ikke grenser for hva man kan skrive om på en blogg som dette. Bloggen vil nok fortsette å utvikle seg tematisk, men jeg tror aldri vi vil gå tom for ting å skrive om. Til det er temaet alt for stort. Men målsettingen fra vinteren 2019 om at bloggen skal være den ledende norske ressursen om fyllepenner, er forlengst passert, og trenger en oppdatering.

Kanskje målet for de neste 500 innleggene må være å sette håndskriften på agendaen igjen i vår tid; å vise hvordan håndskriving fortsatt kan være relevant og viktig, og noe som ikke bør undervurderes. La oss jobbe for at denne bloggen skal bli den ledende norske ressursen, ikke bare på skriveredskaper, men også på hvordan de kan brukes. Det er en verdig målsetting, synes jeg!

---

Konkurranse

Som jeg skrev i starten av dette innlegget gjennomfører vi også en konkurranse for å markere innlegg nummer 500.

Premien er en veldig fin brunmarmorert Pan 53 fyllepenn, laget av Den Norske Fyllepennfabrikk på midten av 50-tallet. Pennen er altså rundt 70 år gammel, men i god stand. Den er nylig overhalt og testet av undertegnede. Pennen kommer i originalesken, med originalt garantibevis og bruksanvisning fra Pan.

Man kan av og til være heldig og finne Pan-penner på steder som antikvariater, bruktmarkeder og Finn.no, men en Pan 53 i fullt skrivbar stand og med original eske og garantibevis, er ikke noe man kommer over veldig ofte. Dette er med andre ord en sjelden mulighet til å vinne en liten bit av norsk pennehistorie.

Alt du trenger å gjøre for å være med i trekningen, er å legge igjen en kommentar i kommentarfeltet under dette innlegget. Altså i kommentarfeltet her på bloggen, ikke på Facebook eller andre steder innlegget eventuelt blir delt. I kommentaren vil jeg at du skriver hva bloggen har betydd for deg som leser, og hvilket blogginnlegg du har likt best av de du har lest på Pennen er mektigere.

Du må legge inn kommentaren din senest ved midnatt, natt til lørdag 1. april 2023. Vinneren blir annonsert i Søndagssplitten 2. april.